Arbeidet adler andelsbonden

Dun Gård, Jøa

Tekst: Peter Møller & Ole Petter Bernhus
Foto: Åsmund Seip / Heia Folk

Pluss og minus er begreper alle bønder må forholde seg til, og selv økologiske gårder er bedrifter som er avhengige av avkastning for å overleve. Samtidig, når man ser på økonomien fra et mer økologisk perspektiv, kan man få øye på det som kalles en tredelt bunnlinje, som i tillegg til økonomisk profitt også inkluderer planeten (økologisk kvalitet) og folk (sosial rettferdighet) som deler av bedriftens ansvar.

På øya Jøa utenfor Namsos finner vi Dun Gård hvor driften til Debio-revisor Ola Kai Faksdal og Sissel Thorsen kan være til inspirasjon for nettopp den tredelte bunnlinjen. Ola Kai tok over etter foreldrene på midten av 1980-tallet, siden da har gården gått gjennom flere endringer:

Fra konvensjonell storfeproduksjon til økologisk drift og større grad av planteproduksjon, og i dag til å blant annet å drive et andelslandbruk som Sissel og Ola Kai sammen med Namsos Røde Kors fikk Trøndelag fylkeskommunes inkluderingspris for i 2019. Daglig leder i Debio, Ole Petter Bernhus, tok turen til den snødekte øya for å høre mer om driften og tankene bak.

Historien slutter med at dere vinner en pris, men hvordan begynner den?

Sissel: Selv om det er fint å bo på landet, liker jeg å ha folk rundt meg. Når det er vanskelig for oss som må passe dyra og gården å oppsøke andre miljøer, må vi prøve å få folk til å komme hit. Det sosiale var den største motivasjonen vår for å starte et andelslandbruk.

Gården hadde gått gjennom flere forvandlinger tidligere, fra rent dyrehold via kornproduksjon til både dyr og planter, og fra konvensjonelt til økologisk. I 2015 ville Ola Kai og Sissel prøve seg på andelslandbruk. Sissel tok gartnerutdanning som forberedelse og selv om Ola Kai hadde landbruksutdanning fra før, er det gjennom å arbeide med andelslandbruket at de virkelig har lært.

Sissel: Vi startet opp med 45 familier som andelshavere, etter mye markedsføring på nettet og mange samtaler med folk. Selv om det var arbeidskrevende, kom vi etter det første året fram til at dette ikke bare var veldig hyggelig, men at åkeren også er en perfekt arena for inkludering, for det å være i lag om noe, å jobbe sammen.

Sissel inviterte derfor Røde Kors med på et prosjekt for å få mennesker fra asylmottaket i Namsos med ut i åkeren. Sammen med Røde Kors fikk prosjektet støtte fra IMDi til blant annet å frakte asylsøkerne med buss. Denne ordningen varte i to år til mottaket ble lagt ned.

Sissel: Vi bestemte oss da for å søke Gjensidigestiftelsen om støtte for å få med bosatte flyktninger, men med en ny vri på opplegget: I stedet for bussreiser, fikk vi de som allerede var andelsbønder til å ta med en familie med bosatte flyktninger hver når de kjørte hit, mot en gratis andel fra oss. Denne løsningen fungerte godt og i to år har vi hatt førti familier med bosatte flyktninger, folk med innvandrerbakgrunn eller folk som av andre grunner trenger å bli med i et godt miljø i åkrene sammen med de andre andelshaverne.

Resultatet er i dag at de er blant Trøndelags største andelsgårdsbruk. Dun Andelslandbruk hadde i 2019 hundre andelsbønder, hvor førti er vennefamilier eller guider, førti er flyktninger eller nylig bosatte, og tjue andre deltar utenom prosjektet. Arbeidet med andelsgårdsbruket førte til Trøndelag fylkeskommunes inkluderingspris. Da prisen ble delt ut på fylkestinget sa fylkesordføreren i begrunnelsen at «prosjektet har på fremragende vis bygd et arbeidsfellesskap i hverdagen, et fellesskap som har gitt vennskap og kunnskap, for mange – om mye.» Kan dere si noe om hvordan det er å få den typen anerkjennelse for det dere gjør?

Sissel: Det var veldig artig å få prisen! Overraskende, men samtidig veldig fint at de har sett det vi har holdt på med. Vi har mange samarbeidspartnere, så vi stilte mannsterke opp på utdelingen. Røde Kors lokalt og lederen i Røde Kors Trøndelag var med, vi to fra gården og to av ungdommene fra Syria som var blant andelshaverne. Det er også flott fordi den måten vi driver gård på er litt utenom det vanlige. Det er jo liksom normalt å drive konvensjonelt.

Det er fint å bruke ordet«inkludering», det å bli inkludert.

Sissel: Du kan jo ikke inkludere deg selv! Vi må inkludere hverandre. Hvis du nylig har flyttet til Namsos, har du kanskje ingen å hilse på, selv om byen er liten. Men når du har jobbet sammen med noen i åkeren – i fjor var det hundre andelshavere her – har du plutselig hundre personer å hilse på i en liten by som Namsos, du treffer hele tiden noen på gata eller på butikken som du har sett før.

For mange er det å jobbe i åkeren noe nytt, for andre er det godt kjent. 

Sissel: Vi har de som aldri har jobbet med jorda, som opplever mestring når de begynner å lære ting. Men det beste er den fantastiske mestringsfølelsen når folk som ikke har fått kommet i aktivitet i Norge får vist noe av det de kan: Det er mennesker som kommer fra landsbygda, som plutselig får verktøy mellom henda de er vant til å bruke. De er råflinke! Det har vært helt rørende å se på. Andre er veldig lavt utdannet, eller til og med analfabeter, og vil aldri få en yrkeskarriere i Norge gjennom teoretisk utdanning. En småskalabonde fra Afghanistan kan ha veldig mye å lære oss. Og så har vi byfolk, både fra Norge og andre steder, som aldri har tatt opp ei gulrot fra jorda. Men det er ikke nasjonaliteten som avgjør hva du kan.

Ikke bare er arbeid en kilde til stolthet, mange lærer seg norsk raskere. Ola Kai og Sissel forteller at livlige diskusjoner mellom andelshaverne om planting og matlaging skaper god stemning. 

Ola Kai: Når dugnadene begynner, går fire-fem stykker på kjøkkenet, mens resten går ut på åkeren. Midt på dagen samles vi til et helt fantastisk måltid, noen ganger med både tre- og fireretters middager fra alle verdenshjørner.

Sissel: Diskusjonene ute på jordet har vært morsomme og opplysende for alle. Et år var det noen herfra som var veldig dyktige, som har hatt åker selv. De skulle tynne ut nepene og kaste restene. Da protesterte en av de fra Afghanistan, og mente at de burde plantes om. Det endte med at vi satte av et lite område for å teste det ut – og det ble neper av dem! I en rasjonell produksjon hadde man kanskje ikke gjort slik, men det gjør det mer artig for alle å kunne eksperimentere litt.

Ola Kai: Vi har jo også lært at enkelte bruker tunbalderbrå, altså ugress, som te!

Ola Kai og Sissel vender flere ganger tilbake til verdien av å jobbe praktisk på gård.

Sissel: Det er noe helt grunnleggende, menneskelig og gjenkjennbart med gårdsarbeid. Jeg kunne tenkt meg en form for kompetansebygging eller vei inn i arbeidslivet som går gjennom norske gårder, f.eks. et system hvor folk kan være på praksisplass på ulike gårder. Så kan de få en attest på det de har lært. Vi kunne signert en attest på at «nå har vedkommende lært det som skal til for å være med på planteproduksjon fra planting til høsting». Deretter kunne man få en tilsvarende attest for melkeproduksjon fra en annen gård. Gjennom det kunne man utviklet en godt kvalifisert gruppe med folk som kunne vært avløsere og jobbet i landbruket – det er det jo mangel på! Her hos oss var den ene landbruksvikaren også varaordfører. Da ordføreren ble syk, forsvant jo landbruksvikaren. Det er veldig sårbart! Vi har for få folk som kan jobbe i landbruket. Det er ikke vanskelig å utvikle kompetanse om man setter det i system og tenker litt stort.

Hender og arbeidsinnsats er viktig. Hvis du, Ola Kai, er landbruksminister og du, Sissel, er inkluderingsminister, er det flere tiltak som kunne vært aktuelt å sette inn?

Ola Kai: Med ett andelslandbruk i hver eneste bygd, hadde folk lært mer om bærekraft. Og det ville i seg selv også vært mer bærekraftig. Vi får jo utnyttet grønnsakene så mye bedre! Vi kaster ikke gulrøttene fordi de er skjeve eller for lange eller for korte. Vi bruker alt. Arbeidsinnsatsen påvirker også matsvinnet: Du kvier deg for å kaste noe du har lagt ned så mye arbeid i. Ikke trenger vi emballasje heller. Vi hadde besøk av ei fra NMBU som jobbet med en mastergradsoppgave om andelslandbruk. Hun fortalte at måten vi gjør det på her, berørte nesten alle 17 bærekraftsmålene til FN!

Sissel: Andelslandbruket har også et menneskelig aspekt: Mange unger får ikke brukt sansene og kroppen sin skikkelig. Her får de holde på og prøve ut, bruke kroppen og hendene. Være ute og kjenne at man blir kald og sliten, men det er ikke mat riktig enda, og når du til slutt kommer inn, er det godt og varmt, og det er god mat, og du får den gode følelsen av å ha gjort noe nyttig. Jeg er dessuten sikker på at mange får spist ting de aldri har smakt før. Det er mye artigere å spise en lilla blomkål du har plukket fra åkeren selv enn om du får den i en pose. I fjor hadde vi litt lite lilla blomkål; ungene som fikk dem med seg hjem, var derfor ordentlig ivrige på blomkålsuppe.

Det høres ut som om ideen bak andelslandbruket handler om noe annet enn penger? 

Sissel: Vi kan ikke regne på timelønnen vår, da hadde vi nok lagt opp. Samtidig gjør dette noe med inntektsgrunnlaget til gården. Vi har tross alt fått et volum som gjør at det etter hvert har begynt å bære seg. Samtidig er det få i Namdalen som ikke vet om gården, med all den oppmerksomheten vi har fått. Hvis vi har lyst til å fortsette med markedssalg, har vi lagt et godt grunnlag for omdømmet gjennom andelslandbruket.

Hva skal til for å lykkes?

Ola Kai: Direkte kontakt med folk og mye aktivitet på sosiale medier. Samtidig hjelper det å ha en organisasjon som Røde Kors med – gode støttespillere er viktig.

Sissel: For å lykkes, må du ha en stolthet i det du gjør. Du må kunne si at «dette produktet er jeg stolt av». Det ville vært vanskeligere om vi kun hadde økonomi som mål. Hadde vi fulgt «mest mulig på kortest mulig tid»-prinsippet, hadde vi pakket og sendt alt til en distributør, men kanskje ikke kjent på samme stoltheten.

Sissel smiler. Hun kommenterer at man bør kanskje satse på det som det er realisme i. 

Sissel: Vi har jo selv prøvd siden 2015 å få fram sellerirot. Det lykkes aldri, men jeg gir meg ikke – hvert år et nytt forsøk! Jeg er som min mor som elsket hage. Jeg tenker på alle de tonnene med stein hun har båret – og jo vanskeligere det var å få til ting, jo artigere var det. De stedegne staudene, de som bare vokste der, de var ikke så interessant. Men om det var noen sjeldent fra en vekstsone som ikke var i nærheten så var det spennende. Jeg er litt sånn selv også.

Har dere et råd til noen som vil begynne med grønnsaker?

Ola Kai: Kompetanse er det som er viktigst. Kompetanse og gode fagfolk man kan få hjelp av. Vi har hatt stor glede av rådgiveren fra Norsk Landbruksrådgivning. En av de første gangene rådgiveren var her, sa han at vi må ha nulltoleranse for ugress. Ugress er skillsmissegrunn! Vi er heldigvis ferdige med å lete etter gulrøttene blant ugresset.

Ola Kai og Sissel ler. Samtalen glir over til nye ideer og nye muligheter for gården. Kan de begynne med overnatting og servere egenprodusert mat, eller på annet vis skape en arena for nye opplevelser? Hvordan kan de involvere flere? Driften på gården er meningsfull for dem. Kanskje er det når folk jobber sammen, at man virkelig ser hvilken ressurs folk kan være. At andelslandbruket på Jøa har hatt ringvirkninger er det ingen tvil om. Hundre familier spiser lokale, økologiske grønnsaker som de har dyrket og pleid selv. Ungene som har fått deltatt i grønnsaksproduksjonen kan navnene på alle grønnsakene og spiser dem med liv og lyst. Kanskje viser dette mest av alt at vi alle egentlig er bønder.