Behov for å se og tenke bredere

Tekst: Idun Bjerkvik Leinaas Foto: privat

Marianne Elisabeth Lien er professor ved Sosialantropologisk institutt ved Universitetet i Oslo. Hennes forskning dreier seg om natur, relasjonen mellom dyr og menneske, og politiske spørsmål knyttet til mat og landskap. Nylig sendte hun, sammen med Kristin Asdal fra Senter for teknologi, innovasjon og kultur ved Universitetet i Oslo, inn et posisjonsnotat knyttet til Stortingsmelding 5 (2022-2023). I denne meldingen lanseres bærekraftig fôr som nasjonalt samfunnsoppdrag, og jeg er nysgjerrig på hvilken inngang en sosialantropolog har til norsk landbruk og fôrressurser.

Noen prosjekter trekkes fram av Marianne Elisabeth Lien på spørsmålet om hennes arbeide som professor i sosialantropologi. Hun har, basert på feltarbeid på og utenfor lakseanlegg, først i Tasmania, så i Norge, gjennomført den første etnografiske beretningen om lakseakvakultur. Boka «Becoming Salmon» omhandler domestisering av laksen, og hvordan denne tilpasningsprosessen har visket ut tradisjonelle skiller mellom fisk og dyr. I det laksen er blitt domestisert, er den også i økende grad blitt transformert til følende vesener, i stand til å føle smerte, noe som er fastslått i norsk dyrevelferdslovgivning fra 2010. I boka diskuteres laksens situasjon i den industrielle oppdretten og hvilke betingelser som skaper denne moderne fisken.

– Jeg har jobbet i rundt 20 år med natur, naturforvaltning og naturbruk. Min forskning er nysgjerrighetsdrevet, og jeg stiller meg mange spørsmål i møte med for eksempel dyreholdet. I møte med lakseakvakulturen ser jeg for eksempel at det er mye kompetanse på merdekanten som ikke alltid tas i bruk, forteller Lien.

Etter prosjektet «Newcomers to the Farm, Atlantic Salmon from the Wild to the Industrial», som ledet til boka «Becoming Salmon», tok hun temaet domestisering videre i boka; «Domestication Gone Wild», en redigert antologi med Heather Swanson og Gro Ween, som også omhandler domestisering av planter og dyr. I boken utfordres den folkelige forståelsen rundt hvordan dette har skjedd, og det fremheves at jordbruket ikke frambragte den velstanden som man ofte blir forespeilet. Sammenvevd med kolonialisme og imperialistisk ekspansjon, har domestiseringsnarrativet rettferdiggjort dominerende og ofte destruktive praksiser. Etableringen av jordbruket var ifølge forfatterne ikke ensbetydende med at mennesket temmet dyrene. Effekten av menneskets intensjon med dyreholdet er usikre, og ofte utilsiktet.

– Mennesket har gjennom historien bidratt til å omskape naturen, og det har ikke alltid gått slik man planla. De uintenderte konsekvensene viser at relasjonene og samspillet mellom mennesker, dyr og planter er komplekst. Vi handler ofte ut fra en idé om kontroll, men i praksis er kontrollen begrenset, uttrykker den engasjerte forskeren.

Lien har den siste tiden jobbet med forskning helt i ytterkanten av der som jordbruket kan skje i Norge; i Øst-Finnmark. Ideen om at moderne jordbruk er bra, har preget mye av samfunnsutviklingen i nord, formidler hun. Til tross for karrige forhold har man hatt et dyrehold basert på lokal kunnskap og erfaring, og en ekstremt mangfoldig fôring av dyra. Det var utmarksslått, lav og beiting i fjæra, og det har blitt laget bjørkeris og kokt fiskehoder og -bein i fjøsgryta. Lien framhever at framveksten av landbruksskolene og den moderne agronomien i etterkrigstiden hadde liten forståelse for den lokale praksisen. Jeg blir nysgjerrig på hva Lien legger i begrepet lokal praksis.

– Bygg ble etablert som en standard fôrenhet, og alt måles inn mot dette. I Finnmark, og ellers i Norge, har vi en rik fôringstradisjon. Denne har gjort at vi har overlevd. Vi har gjennom tradisjonelt dyrehold hatt en ekstensiv bruk og formgiving av landskapet. Vi har 3 prosent dyrkbar mark, men det er ikke på grunn av de 3 prosentene alene vi har overlevd i Norge. Det er de 97 prosentene og bruken av utmarka som har gjort det mulig å produsere mat på norske ressurser, framhever Lien. Vi må tenke helhet når det kommer til dyreholdet vårt, og forstå dyras betydning i landskapet. Hva er det som går tapt når det spiser kraftfôr? Hva betyr det for landskapet, for skogbrann, for biodiversitet og for økosystemene at dyr ikke beiter slik de gjorde før? Et bærekraftsperspektiv må også omfatte et historisk perspektiv, og inneholde de komplekse sammenhengene mellom økonomiske, sosiale, klimatiske og samfunnsmessige forhold.

Hvilken rolle kan vi mennesker ta i et bærekraftsperspektiv i forvaltningen av vår natur og kultur, undrer jeg.

– De siste hundre årene har både måten vi forstår kunnskap på, og hvordan vitenskap utvikles, skapt et skille mellom natur og kultur. Mange relasjoner, som er produktive og bærekraftige og generative for godt liv, er relasjoner på tvers av artsgrenser, mellom dyr, planter, insekter, jordsmonn, skog, myr, bekker osv. Alle steder har sine spesielle forutsetninger, og dermed også ulike betingelser for bærekraft. Her i Norge må vi også inkludere de 97 prosentene som ikke regnes som dyrkbar. Vi må se utenfor innmarka, og der kan vi lære av folk som har levd her og berget seg før oss. Vi kan lære av samiske sankepraksiser, og av fjellbønder i sør. Vi må forstå hva slags fleksibilitet de hadde, og hvordan de tilpasset seg variasjoner i klimatiske forhold. Rikdommen i norsk landbruk handler om å ivareta og benytte seg av de rike økologiske samspill som kan oppstå også utenfor åkeren, sier Lien.

I posisjonsnotatet for bærekraftig fôr skriver Lien og Asdal at en forutsetning for en satsning på bærekraftig fôr i Norge må være at man i arbeidet tar utgangspunkt i et bredt vitenskapelig kunnskapsgrunnlag. De lanserer også begrepet «fôringsregimer» i forbindelse med sitt innspill. Jeg ber henne forklare dette.

– Å lansere begrepet «fôringsregimer» er en invitasjon og en insistering på å se fôret i en bredere kontekst. Vi framlegger et forsøk på å se relasjonene som inngår i fôret. Med fôringsregimer mener vi de politiske, juridiske, sosiale, historiske og biologiske forutsetningene for fôrproduksjon og fôringspraksis, samt effektene av disse for miljø, klima og bærekraft både globalt, nasjonalt og lokalt. Vi må forstå regimene bedre og hva de hviler på. Vi må fange opp en større bredde av problemstillinger, og legge bedre til rette for innovative løsninger som ser fôring i et helhetlig ressurs- og forvaltningsperspektiv. Vi sier også at en landbruksøkonom eller agronom ikke kan løse våre bærekraftsbehov alene, det må samarbeid til, utdyper Lien.

I en kronikk i Nationen i forbindelse med notatet, skriver Marianne Lien og Kristin Asdal: «Tverrfaglig innsikt fra ulike fagmiljø er en forutsetning for nytenking og bærekraft, og vil sikre at samfunnsoppdraget oppfyller brede og ambisiøse nasjonale mål.» Dette vil jeg gjerne høre mer om.

– Vi trenger også reelt samarbeide på tvers om konkrete problemstillinger. Vi må stille oss spørsmålet om hvordan vi kan forstå de temaene og utfordringene vi ser i landbruket. Det ligger i forskerens natur å spesialisere seg, men vi må være mer interessert i det som foregår i ytterkantene, og ikke ha så mye berøringsangst. Bærekraftstematikker forutsetter samarbeid, og en holistisk tilnærming. Og det er behov for mer ydmykhet innenfor fagområdene, formidler Lien.

Jeg ønsker å vite hvordan et fokus på tverrfaglig innsikt kan ha innvirkning på forståelsen for det økologiske landbruket og økobondens hverdag. I vårt forsøk på å gjøre samtalen om maten vår til en tverrfaglig og åpen demokratisk dialog tok Matprisen initiativ til Matsymposium rett før sommeren. Tilbakemeldingen fra flere var at dette var en etterlengtet arena. Maten engasjerer ut over landbruket. Vi ser at landbruket selv, eller organisasjonene som representerer landbruket, til tider ikke ser på landbruket som et samfunnsoppdrag, men i større grad som en næring. Skal vi få flere stemmer og kompetanser inn, må man gå bort fra å la landbruksinteresse være en næringsinteresse alene. Lien tar ballen raskt når jeg ber om hennes tanker knyttet til dette.

– Jeg tror at tverrfaglig innsikt kan bidra til å sette det økologiske landbruket i et større perspektiv, og skape en større ramme og bredere forståelse rundt det som økobonden søker. Det er ikke bare politikerne, men også profesjonen, som har båret kunnskapen. Sammenhengen mellom teknologi, vitenskap og politikk har skapt dagens situasjon, og alt dette sammen er med på å forme det landskapet vi ser. Får vi mer innsikt i dette, får vi også innsikt i hvordan en økobonde kan være en del av løsningen. Vi trenger forskning på de store rammene, uten koblingene til smal tenkning om industriell og skalerbar innovasjon – det finnes så masse ressurser i det vi jobber med som antropologer, og også innen mange andre relevante fag, som er ekstremt verdifullt i et mat- og landbruksperspektiv. En slik utvidet forståelsesramme vil bidra til å sikre at vi ivaretar de stedegne, samfunnsmessige, politiske og globale sammenhengene landbruksnæringen inngår i, avslutter Lien.