Debio møter Debio: Emil Mohr

Graver vi et par århundrer tilbake i Mohr-slekten, finner vi Norges første gartneri under glass, midt i Bergen sentrum. Grunnleggeren het Emil. Navnet har vært en gjenganger i familien, men yrkestradisjonen endret seg. Og i 1972 var fortvilelsen stor da advokatsønnen Emil Mohr fortalte sine foreldre at han ikke ville følge i sin far, men snarere tippoldefarens fotspor, og bli gartner.  

Tekst og foto: Camilla Jensen

– Jeg jobbet i et skipsmeglerfirma, men følte meg fremmed og måtte finne et alternativ. Jeg ønsket å forbinde meg med andre verdier, en enkel livsstil. Gullsmed var én mulighet, men jeg var interessert i primærnæring, så det ble til at jeg begynte i lære i et gartneri utenfor Bergen. Parallelt med dette snublet jeg over litteratur om biodynamisk landbruk.

Hvordan snubler man over slikt?

Jeg gikk forbi et utstillingsvindu med bøker av -Rudolf Steiner. Som ung og søkende ble jeg tiltrukket av titler som viste til helhetlige perspektiver på pedagogikk, økonomi og andre samfunnsområder, ikke minst landbruk og ernæring. Jeg leste også artikler av Einar Grepperud i tidsskriftet Herba, og etter læretiden havnet jeg som praktikant og medarbeider på Frilund, gården han drev på Bjørkelangen. Det var med stor ærefrykt. Jeg følte meg som en spirrevipp da jeg leste hva disse menneskene tenkte og fikk satt ut i livet. Men Einar hadde en fantastisk evne til å få frem det beste i folk og hjelpe dem til å utvikle seg. Jeg kan takke ham for mange av mine egne veivalg.

En av disse veiene førte Mohr fra gård til gård, i en lånt folkevognbuss i Biologisk-dynamisk Forenings veiledningstjeneste på midten av 1980-tallet, og videre til jobben som daglig leder for Debio, et verv han hadde i 16 år.  

I begynnelsen fungerte dette på en måte som ville vært helt uhørt i dag, med en fullstendig sammenblanding av funksjonene. Jeg var med på å lage regelverket, jeg var den som var ute på gårdene og drev både opplæring og godkjenning, og jeg tok del i det administrative. De tre første årene hadde Debio dessuten tilhold her hjemme hos meg.

Mohr har stor forståelse for kritikken som fulgte, men peker på at idealistisk grasrotarbeid ofte preges av rollesammenblanding i startfasen.

Den gang handlet det rett og slett om å få ting til å skje, og vi prøvde å holde en ren sti. Vi har også fått kritikk for at altfor mye av øko-Norge har vært styrt av folk med tilknytning til antroposofien. Jeg har prøvd å vise til at det var tilrettelagt for et samarbeid mellom de ulike driftsretningene, at Biologisk-dynamisk Forening inviterte andre med inn i noe som allerede var etablert. Det har også vært mange gode støttespillere. Jeg vil gjerne fremheve Morten Ingvaldsen, som i en årrekke var styreleder og overtok som daglig leder i Debio da jeg sluttet. Det har betydd mye for meg personlig å ha ham som samarbeidspartner og inspirator.

Kunne noe ha vært gjort annerledes på veien, som tjente øko-saken bedre?

Det har vært diskutert om Ø-merket burde vært knyttet til strengere krav enn minstekravene i EU-forordningen. Denne åpnet for såkalt delomlegging, dvs. at man på en gård kunne drive for eksempel 40 mål økologisk og 60 konvensjonelt. Før EU-forordningen ble innført i 1994, var kravet at hele gården skulle omlegges i løpet av en periode på maks 10 år, noe som etter min mening er mer i tråd med økologiske prinsipper. Økologi er samspillet mellom alle elementene på gården, en balanse mellom dyr og arealgrunnlag. Vi må se på jorda som en organisme, ikke kun som et medium for plantene å feste røttene i. Så hvis jeg skal peke på noe, ville det vært en mer helhetlig økologisk driftsinnretning. Det tror jeg også ville gitt økt forbrukertillit. Ett merkekrav kunne f. eks. være full omlegging av hele gården, slik det var tidligere. Dette ligger i Demeter-reglene, som Debio også kontrollerer for, så prinsippet er der allerede.

Mohr understreker at dette er en kompleks materie, men fremhever det positive i at -ordningen har virket stimulerende og gjort det mulig for mange bønder å ta steget over. Han mener en løsning kan være at det stilles høyere krav til Ø-merking, uten at dette berører tilskuddsordningen. Videre peker han på et paradoks i at EU-bestemmelsene kan oppfattes som for lite strenge, samtidig som EU tillegger det økologiske landbruket en langt større og viktigere rolle i klimaperspektiv enn det våre myndigheter gjør. 

Først fryktet man at EU ville bremse utviklingen. Men norske myndigheter har gått fra å ha tallfestede mål for produksjon og omsetting av økologiske produkter til å si at utviklingen skal drives videre av etterspørsel, altså forbrukernes vilje til å kjøpe økologiske varer. I stortingsmelding heter det at målene for økologisk landbruk har vært altfor ambisiøse og at de derfor må skrinlegges. Samtidig kommer EU med en biodiversitetsstrategi som sier at det økologiske landbruket spiller en så viktig rolle for biologisk mangfold, klima, miljø og ressursforvaltning, at det er et mål at 25 % av EUs landbruksarealer skal drives økologisk innen 2030.

Mohr opplever at det har blitt litt stille i det norske øko-fjøset, at det skapes for lite debatt her sammenlignet med f. eks. Danmark og Sverige, og at man ikke har fått godt nok belyst hva økologisk landbruk faktisk handler om. Han tror det snevre bildet delvis skyldes at vi fortsatt er skjermet for større merkbare konsekvenser av klimaendringer og ikke-bærekraftig ressursforvaltning. Han fremhever at ansvaret for å nå økologimål ikke kan bæres av den enkeltes (les: en ressurssterk elites) krav til kvalitet og et sunt kosthold for seg selv, men av politisk vilje og et felles verdivalg på vegne av hele kloden. Og at samtalen om jordbrukets rolle i klimasaken ikke må begrenses til et spørsmål om kupromp.

Veldig mye av det som skjer både i landbruket og i næringslivet styres av økonomiske virkemidler. Og så lenge virkemidlene fører til at det er billigere å kjøpe industrielt fremstilt mat, som ofte er dårlig for jorda, og så lenge forbrukerne må betale ekstra for økologisk mat, og faglag og organisasjoner presser på for størst mulig utbytte, er det vanskelig å komme noen vei. I diskusjonsfeltet er det økologi-siden som må forsvare dyrking på naturens premisser, ikke det konvensjonelle som må forklare hvorfor de bruker gift i matproduksjonen. Norsk mat generelt markedsføres dessuten ofte som «ren og naturlig», slik at folk flest ikke ser meningen i å etterspørre økologisk. Og storfe utpekes til verstinger i klimadebatten, på grunn av metangassutslipp, uten å ta med i regnestykket at beitearealer har karbonbindende effekt og at beitedyr kan utnytte ressurser som ikke er egnet for menneskemat. Fjørfe- og grisehold er derimot kraftfôrbasert, med store andeler soya fra Brasil. Jeg skulle ønske øko-bevegelsen snakket litt høyere om alt dette i det offentlige ordskiftet.

Men Mohr bedyrer at han fortsatt er optimist.

Det er så mye fin ungdom med vilje, kraft og pågangsmot! Og andelslandbruk, reko-ringer og andre initiativer som ser jordbruket i en større sammenheng. Impulser fra enkeltindivider som finner sammen. Og bevegelse krever samhandling. Vi er uløselig knyttet til hverandre. Og jorda.

Emil Mohr har, i samarbeid med Morten Ingvaldsen, over en periode skrevet ned historien til det økologiske landbruket i Norge. Stiftelsen Norsk Mat har bidratt økonomisk og publisert materialet på økologisk.no. Emil Mohr er forfatter, og Morten Ingvaldsen har bearbeidet og kvalitetssikret innholdet. Ambisjonen med arbeidet har vært å gi et bilde av forhold som har vært utløsende for å utvikle økologiske alternativer til det konvensjonelle landbruket.  

Debio har nå tatt initiativ til å få samlet alle tekstene i bokform, og det ser ut til at vi vil klare å få mange aktører i bransjen til å bli med på dette. Mer informasjon vil komme, vi gleder oss!