En pragmatisk øko-fundamentalist

Slik omtaler Grete Lene Serikstad seg. Siden midten av 1980-tallet har hun tilhørt det økologiske miljøet på Nordmøre. Fra starten var de kun to rådgivere i økologisk landbruk, hun og Sissel Hansen. To ringledere i MFBJ, eller Midtnorsk fagseksjon i biologisk jordbruk, som fant hverandre i Surnadal. Sammen med Kristian Ormset etablerte de det som vi i dag kjenner som Norsk senter for økologisk landbruk (NORSØK) i nabokommunen Tingvoll. I dag er de 27 ansatte i det som er Norges største fagmiljø for forskning på økologisk landbruk. Vi har tatt kontakt med Grete Lene for å både se bakover og fremover i historien til økologisk landbruk.

Tekst: Idun Bjerkvik Leinaas og Peter Møller

– Det var en tøff start! Vi hadde jo bare blå øyne og tomme hender, men vi var heldige i 1986 da vi fikk ta over Tingvoll gard. Det fikk stor betydning for oss å kunne disponere fire boliger, administrasjonsbygg, stort fjøs og dyrka mark. Senere har det kommet til både biogassanlegg, solcelleanlegg og flisfyringsanlegg på gården. Demonstrasjonshage og en formidlingsarena ute og inne, Økoparken, har vi også, og gården drives økologisk fremdeles. Foruten de 27 ansatte i norsøk, leier vi også ut til forskningsinstituttet Nibio, Norsk landbruksrådgivning og firmaet Miljøfaglig Utredning, så til sammen er vi rundt 50 personer her. For en liten kommune på 3000 er vi dermed en ganske viktig arbeidsplass.

Har mye endret seg siden starten på forskningsinstituttet, lurer vi på. Grete Lene gir oss et eksempel som også gjenspeiles nasjonalt.

– Vi takket av Erik og Anne som forpaktere av gården for noen uker siden. Under avslutningsfesten oppsummerte vi hva som hadde endret seg i gardsdrifta siden starten i 1987, og forandringene er et mikrobilde av utviklingen i norsk landbruk. Det begynner med mange folk og mange produksjoner, både sau og kyr, noen høns og utegris om sommeren, potet, grønnsaker, krossa korn og gras. Nå er det kun melkeproduksjon og gras og bare én forpakter.

– Nasjonalt så har jo antallet bønder stupt. Gjennomsnittlig areal på gårdene har gått opp, og mange driver stadig mer spesialisert. Denne spesialiseringen er ikke bare negativ, man får dyktige bønder på det viset. Men færre bønder gjør landbruket mer sårbart. Det å få til et kretsløpsjordbruk er vanskelig – jeg pleier å si at det ikke er lett å drive økologisk i et ikke-økologisk samfunn.

– Samtidig har vi mer økologisk landbruksareal i dag. Det var jo ikke engang et økologiregelverk da vi startet opp. Jeg vil vel mene at forskrifter og lover som regulerer landbruket er et gode, ikke minst for forbrukerne. Men for produsentene er det mye å sette seg inn i. På mange måter har landbruket blitt mer kunnskapsintensivt, også det økologiske.

Som ett forskningsinstitutt blant flere, må NORSØK søke om finansiering for sine forskningsprosjekter.

– Det er utfordrende å få midler til forskning på temaer knyttet spesielt til økologisk landbruk. Tidligere hadde vi et nasjonalt forskningsprogram for økologisk landbruk, men det er lagt ned. Men gjennom EU-prosjekter bidrar Forskningsrådet med midler til økologisk landbruk, noe norsøk har god nytte av. I nasjonale forskningsprogrammer konkurrerer våre prosjektsøknader med søknader fra mange andre institusjoner. Heldigvis for oss er det mange som ser at vi har relevant kompetanse og ønsker oss som samarbeidspartner. For meg er det viktig at vi kan forske på problemstillinger som går ut over regelverket slik at vi kan jobbe mot et mer økologisk landbruk.

Et poeng Grete Lene stadig vender tilbake til er at regelverket for økologisk landbruk er vesentlig, men sier ikke alt som kan sies om økologisk landbruk.

– Det er ganske mye som ikke står i regelverket som likevel er viktig i økologisk landbruk. Tyngden på traktorene og redskapene, for å ta ett eksempel. Både enkeltfaktorer og hele tankegangen rundt hvordan man kan øke det biologiske mangfoldet står det også lite om i regelverket. Bruk av næringsressurser fra havet er også et aktuelt tema. Den første setningen i den internasjonale definisjonen av økologisk landbruk, vedtatt i 2008 i IFOAM, er god: «Økologisk landbruk er et produksjonssystem som opprettholder sunne jordsmonn, bærekraftige økosystemer og folks helse.» Økologisk landbruk er så mye mer enn bare et regelverk. Det er lett å tenke at økologisk betyr bare «uten kunstgjødsel og sprøytemidler», men hvorfor skal vi ikke bruke dette? Det må forstås i en sammenheng – det er for å oppnå målene i den setningen.

– Økologisk landbruk er den eneste produksjonsmåten som har et konkret regelverk som gir forbrukerne visshet og trygghet for varene de kjøper. Dagens regelverk bygger på en lang kamp og enormt mye arbeid. Du kan si mye om regelverket, men vi har i alle fall et regelverk som forsøker å svare ut noen av de utfordringene vi har i dagens klima- og naturkrise. Ja, det er firkantet, men det er jo nettopp slik regler er! Jeg har en liten anarkist i meg, men på dette området pleier jeg å si at jeg er en pragmatisk fundamentalist.

Vilkårene for å formidle om økologisk landbruk preges av hva økologisk landbruk står for, forteller Grete Lene. Det er krevende å nå ut til folk om en helhetstenkning i en medievirkelighet som kun etterlyser det konkrete, lettfattelige og nye.

– Når man jobber med forskning er sammenhengene og helheten viktig. Slik er vanskelig å formidle, for du får som regel ikke sagt alt i én setning, slik mediene ønsker. Dessuten er ikke lenger økologisk landbruk noe nytt – regelverk, tilskuddsordninger og produktmerking er på plass. For mange er nye driftsmetoder mer interessant, som regenerativt landbruk, agroøkologi og «carbon farming». Vi prøver å formidle at økologisk landbruk har de samme målene og kan omfatte de samme tiltakene som de nye driftsmetodene representerer.

– Når temaet er landbruk og miljø, blir det raskt et krav om tallfesting, men landbruket er et forskningsfelt som rommer mye mer. Det blir ofte et ensidig fokus på reduksjon av klimagassutslipp, som kan gå på bekostning av andre viktige miljøområder som nitrogengjødsling og biologisk mangfold. Man kan spørre seg: Hva hjelper det å redusere klimagassutslippene hvis alle insektene dør?

– Vi ser jo også at mange vet lite om hva landbruk er, både vanlig landbruk, men ikke minst økologisk. I Norge er landbruksnæringa liten; det er lite dyrkamark og få arbeider i landbruket. Det gir lite kunnskap og forståelse for hva landbruk er blant folk som ikke har tilknytning til matproduksjon. Som regel blir landbruk omtalt i mediene i forbindelse med hvor billig eller dyr maten er. Vi snakker jo ikke om biler eller andre ting på samme måten!

I Norge omtaler vi oss som et annerledesland, men er vi egentlig det?

– Ja, i hvert fall på to måter: Generelt er lønnsnivået høyt i Norge sammenlignet med andre land i Europa og vi har liten forståelse for at kvalitetsmat må koste mer enn de billigste varene. Dette blir et økonomisk dilemma for bøndene. Alle utgifter til driftsmidler og innleid hjelp blir svært kostbart. For eksempel er timeprisen for veterinær, maskinreparatører, håndverkere og regnskapsfører langt høyere enn bondens egen lønn. Prisen produsentene får på for eksempel kjøtt har ikke holdt tritt med denne kostnadsøkninga.

– Vi er nok også litt avkoblet mye av problematikken man opplever i andre land. Vi har svært lite pesticidrester i grunnvannet og ikke drikker vi grunnvann heller, så bruk av kjemiske sprøytemidler oppleves ikke så negativt som i for eksempel Danmark. De negative sidene ved bruk av sprøytemidler er ikke godt nok kjent. I det økologiske miljøet har det vært lagt vekt på å snakke positivt om økologisk landbruk, framfor å trekke fram negative sider ved ikke-økologisk drift. Jeg tror vi også bør snakke om dette, det er ikke så mange andre som gjør det her i Norge. Kontakt med flere organisasjoner kan være nyttig for å fremme økologisk landbruk, for eksempel de som arbeider med natur- og miljøvern. Jeg tror også at mange forbrukere vil være interessert i å vite mer, for eksempel at økologisk mat inneholder langt færre tilsetningsstoffer enn ikke-økologisk mat.

Grete Lene har lang erfaring innen sitt fagfelt. Vi ber henne bruke kjennskapen sin til forhistorien og den dagsaktuelle forskningen til å se litt i spåkula. Hva vil det forskes mer på fremover innen økologisk landbruksdrift?

– Kanskje det blir mer todeling når det gjelder forskning, utprøvinger og rådgivning innen økologisk landbruk: På ene siden store produsenter som leverer stabilt med varer til grossistene og de store kjedebutikkene, for eksempel spesialiserte grønnsaksprodusenter. På den andre siden vil antagelig flere drive yrkesmessig matproduksjon i mindre skala. De med små arealer kan benytte økologiske metoder på en annen måte enn de store, for eksempel kompostering, vekstskifte, underkultur osv. Det er jo en viss todeling allerede i dag med hensyn til problemstillinger for disse gruppene, og vi bør intensivere arbeidet med å hjelpe fram de som driver småskala yrkesdyrking.

– Jeg tror også at vi fremover bør bli flinkere til å dokumentere biologisk mangfold, det er et område hvor økologisk er innlysende bedre enn ikke-økologisk. Vi må nok også i større grad dokumentere uheldige virkninger ved bruk av pesticider og mye nitrogengjødsling.

– Et annet tema vi har snakket om i alle år er betydningen av vekstskifte, og mangelen på det. Det viser seg jo stadig at den ene skadegjøreren etter den andre dukker opp på bakgrunn av manglende vekstskifte. Og dette er et emne med flere aspekter, både plantevern, jordstruktur, jordkarbon og selvforsyning.

– Belgvekster må vi heller ikke glemme. Det har vært min kjepphest i alle år. Jeg tror at en mer bærekraftig dyrking og bruk av belgvekster vil bli viktigere. Dette er på agendaen for hele jordbruket, ikke bare det økologiske. Det samme gjelder resirkulering av næring fra storsamfunnet.

At utvikling av økologisk landbruk gjennom forsking og praktisk utvikling er et gode for hele landbruket, er Grete Lene helt tydelig på.

– Mindre bruk av sprøytemidler, for å komme tilbake til det, er et av de områdene hvor økologiske bønder har vist vei. For å få til mer integrert plantevern, med minimal bruk av slike midler, er det viktig at noen går hele veien og ikke bruker sprøytemidler i det hele tatt. Ære være de økologiske gårdbrukerne som har turt det opp gjennom årene og forskerne som har bidratt til å utvikle og dokumentere metodene.

– Mye av spydspissfunksjonen økologisk landbruk har, blir underkommunisert. Fiberduk mot skadegjørere ble først bare brukt av økologiske produsenter, men da stadig flere sprøytemidler ble forbudt ble det også interessant for konvensjonelle dyrkere. Nå er store jordbruksarealer dekket av fiberduk deler av sesongen, ikke bare der det drives økologisk. Et annet eksempel er bruk av ugrasharv. Med bakgrunn i gammelt utstyr prøvde vi dette ut i Surnadal i regi av MFBJ allerede på 80-tallet. Nå er ugrasharving i korn en velkjent metode som brukes av mange ikke-økologiske kornprodusenter, ikke minst for å løsne jorden.

– Et felt som vi ikke tenker over så ofte som en spydspiss er alternative omsetningsformer. På det området synes jeg økologisk landbruk har hatt en spydspissfunksjon som ikke er tilstrekkelig anerkjent. Mange økoprodusenter har opp gjennom årene sett at de ikke får omsatt varene sine gjennom landbrukssamvirkene og funnet andre veier til markedet. Bare se på Rørosmeieriet, som har blitt en betydelig aktør i meieribransjen med ordentlige kvalitetsvarer. Det samme gjelder REKO-ringer og andelslandbruk. Her har det økologiske landbruket banet vei og vist mulighetene som ligger i å levere til lokale markeder.