I en tid preget av harde fronter, kanskje vi skal prøve inkludering?

Alle glemmer en viktig ting: Er vi ikke egentlig ute etter det samme? Selv om du kjøper mais fra en familiedrevet gård i Mexico, som du så nixtamaliserer før du presser det i din egen støpejernspresse, er ikke måltidet det samme selv om noen velger den lette løsningen? For kanskje vet ikke stakkaren som har forvillet seg inn på Rema 1000 bedre, han gikk ikke en gang til hylla med alle de gode produktene. Men er det av vond vilje?

Gjesteskribent: Mathias Steinbru

Alle glemmer en viktig ting: Er vi ikke egentlig ute etter det samme? Selv om du kjøper mais fra en familiedrevet gård i Mexico, som du så nixtamaliserer før du presser det i din egen støpejernspresse, er ikke måltidet det samme selv om noen velger den lette løsningen? For kanskje vet ikke stakkaren som har forvillet seg inn på Rema 1000 bedre, han gikk ikke en gang til hylla med alle de gode produktene. Men er det av vond vilje?

Kanskje hadde Ola, la oss kalle ham Ola, hatt en tøff uke, med krevende dager på jobben, der folk ikke forstod hva han mente og han måtte forklare det hele enda en gang.  Barna hadde grått ved levering i barnehage og skole og når de endelig kom hjem, veltet de stearinlyset Kari hadde tent for å gjøre det litt hyggelig i det mørke og nitriste novemberværet, for så å sette fyr på duken som igjen utløste brannalarmen så de ufrivillig, igjen, fikk oppdatert seg på hva naboene holdt på med for tiden mens de ventet på brannvesenet.

Det er kanskje nettopp derfor Ola ikke har fått med seg den informasjonen du har, du som vet hva alle de rare benevnelsene betyr, de ordene som Ola ikke har overskudd eller mulighet til å forholde seg til – men er det en grunn for utstøting, eller latterliggjøring?

Hvorfor er vi så opptatt av å tviholde på vår egne opplysthet, og ikke villig til å dele? Se for deg følgende scenario: En programleder på statlig tv lager et tv-program der han forteller oss alle at det ikke finnes noen god grunn til å kjøpe økologisk mat. Et enkelt triks til å få egen menighet til å applaudere, og et godt triks for å markere hvem motstanderen er. Og det er her vi kanskje tråkker feil, igjen og igjen. For i grunnen er vi ikke motstandere, vi er meningsmotstandere. Og vi, som står på den opplyste siden, tråkker umiddelbart i snaren som er lagt ut. Vi hopper i det, akkurat som i setningen over. Vi antyder at den andre part kun er ute etter å snakke for sin egen menighet, og ikke viser noen interesse for å sette seg inn i det egentlig problemet. Men så gjør vi det samme, vi på den lyse stien, vi som har kraften med oss. For det er jo ikke oss det er noe galt med.

Før i tiden betydde det en god debatt, der man kunne komme med en replikk på innlegg, men ikke replikk på replikk – og du hadde alltid mulighet til å komme med en saksopplysning. Vi er ikke helt der nå. Der Gro og Kåre var når de debatterte, i det som med dagens briller fremstår som et langt gjesp av en debatt. Selv om de var rykende uenig holdt de seg til ordstyrer, de ventet på tur, de var høflige, sylskarpe og forførende frekke på sitt vis, men i akk så lavt et tempo.

Vi er der hvor vi foretrekker å rope ut hva vi mener så høyt vi klarer når vi samtidig vet at vi kun gjør det for egen menighet.

Min datter fortalte meg en vits her om dagen, den er irriterende aktuell. «Bank bank. Hvem der? Det er kua som avbryter. Hvem Kua som..?MØØØØ!»

Et budskap om bevaring av biologisk mangfold, om naturvern og miljøvern bør ikke og skal ikke formidles med vekt på at de andre er fæle folk. De er ikke fæle folk. De er bare folk som ikke får lov til å være med, de har av alle mulige naturlige grunner ikke tid, ikke penger eller ikke lyst til å være med. Fordi – for mange er det utilgjengelig. Samtalen om mat, om natur og miljø må ikke komme i form av økt skyld eller skamfølelse. Det må komme som et økt sinne, sinne mot alle som frarøver muligheten våre barn har til å oppleve det foreldregenerasjonen fikk oppleve i sin barndom. Det er ikke alle som er vår motstander, det er de få, de som tok for seg og som ikke får nok.

Så, hvordan løser vi det, lurer du kanskje på?

Vi løser det hele ved å invitere. Inviter på middag, på grilling, på fisketur – hvis det fortsatt finnes fisk i havet, på krabbelag – så lenge dere ikke spiser brunkjøttet for det er det for mye tungmetaller i, på restaurant eller vinbar – så lenge de overlever strømprisene.

Inviter de du har minst til felles med. Bryt brød, spis mat, og bli venner. Uten å fortelle at den andre lever et liv som ikke er like godt som ditt, for da blir det ofte en brå slutt på kvelden.

Vi prøver alle å komme oss gjennom dagen, la oss bruke den fornuftig. Mørket er der ute, og lyset – det kan vi sette på bordet, hold det bare for all del langt unna barna.