Klimakua – et resultat av vår forvaltning
Yara varslet i sommer om hungersnød i verden, at vårt daglige brød er truet, kanskje også vår sivilisasjon. Ting kan skje fort. Krigen i Europa viser konturene av en ny og mindre behagelig virkelighet, særlig uvant for den vestlige verden.
I tillegg til konsekvensene av naturtap kan vi forvente ytterligere press på energi og økonomi, svekket matproduksjon, migrasjon og konflikter. Og vær sikker – klodens oppvarming fortsetter selv om alle klimagassutslipp stoppes – dersom ikke karbonbalansen gjenopprettes. Klimakua hjelper oss med alt dette som hun alltid har gjort, bare vi slipper henne til. Vår forvaltning av ressursene er årsaken til klimaproblemene, ikke ressursen i seg selv. Drøvtyggeren, her eksemplifisert ved kua, er en slik misforstått ressurs, derfor «klimakua».
Gjesteskribent: Trond Ivar Qvale, agronom og farfar
Ifølge FN-rapporten GLO2 har vi mennesker degradert 70 % av jordens landoverflate. Vi har med vår forvaltning, industrielt landbruk og overbeiting, redusert organisk materiale i jorda og lagt til rette for ytterligere temperaturstigning. Mangel på helhetlig forvaltning har svekket grunnlaget for framtidig matproduksjon. Mennesket som art er i ferd med å ødelegge sitt livsgrunnlag, aktualisert med økende antall skogbranner i Europa. Vissent materiale brenner godt.
Mindre brennbart er et frodig plantedekke av gras og trær med godt rotsystem som styrker vannets syklus i landskapet. Et slikt landskap vil ved styrtregn bremse farten på vannet, ha større absorbsjonsevne og gi mindre tap av produksjonsgrunnlaget, jord. Nok organisk materiale og levende organismer i jorda gir avlinger uten dyre innsatsfaktorer.
Historisk har mennesket hatt en reduksjonistisk tilnærming i forvaltningen. Vi har opphøyet det rendyrkede uten å forstå at naturens mangfold er det reneste vi har. Ugras og udyr, vi har vært gode på å fjerne uønskede, men også ønskede planter og dyr. Enten fordi de er ansett som plagsomme, eller fordi vi har drevet «gruvedrift» på naturen. Resultatet er at svært mange arter er helt utryddet uten nødvendig konsekvensutredning. WWFs Living Planet Report 2022 viser at verdens dyrebestander har stupt med gjennomsnittlig 69 % siden 1970. Oppe i det hele blir vi ikke enige om hvilke arter vi vil ha, ref. journalisten George Monbiot som vil ha slutt på beiting.
Det enkle svaret er at alle arter, bortsett fra mennesket, har en funksjon for å bygge opp naturen, en egenskap vi bare kan misunne dem. Uvær, ufred og usikkerhet om matforsyning har gjort oss mer oppmerksomme på at tap av artsmangfold og samspillet mellom artene er mye av årsaken til disse utfordringene. Helhetlig og langsiktig forvaltning har vært og er mangelvare, sist hos Grytten-utvalget.
Å hjelpe folk der de bor er en god idé, men det forutsetter kunnskap om prinsippene for god forvaltning slik at det er noe å leve av. Med beitedyr og uten kunstgjødsel er det mulig å gjenskape et levende jordsmonn. Livet på jorden har eksistert i ca. 3,5 mrd. år. Utviklingen gikk trått i starten, men etter hvert ble bakterier, sopper, gras, busker, trær og stadig mer avansert dyreliv en realitet. Fotosyntesen la grunnlaget for matproduksjon fra et mangfold av planter og dyr, frisk luft og rent vann.
Vi trenger mange flere beitende dyr. Velfungerende økosystemprosesser krever at alle ledd i næringskjeden fungerer. Særlig sårbare ville kretsløpene for vann og mineraler være om George Monbiot fikk det som han ville. Å redusere antall beitende dyr i et helhetlig opplegg vil senke mulighetene for å fôre mikrolivet i jorda via fotosyntese. Gras er avhengig av beiting for å vokse og utvikle seg. Frodig gras optimaliserer fotosyntesen, har lengre røtter og dermed større kapasitet for å lagre karbon. Planteeterne utviklet seg logisk nok sammen med plantene. Uten beiting svekkes graset. Resultatet er enten gjengroing eller forørkning, dermed mindre matproduksjon og karbonlagring, samt lavere albedo, altså absorberer kloden mer varme fra sola.
Landskap kan vedlikeholdes, men også revitaliseres eller gjenåpnes ved å bruke dyra som verktøy. Geiter beiter ned buskvekster, mens andre arter som elefantslekten, bryter ned trærne fordi de søker næring fra tretoppene. I Sibir bruker forskeren Zimov en gammel tanks for å imitere mammuteffekten på landskapet. Landskap med en blanding av trær og gras gir plass og fôrgrunnlag til alle dyr i næringskjeden. Et landskap som dessuten er optimalt for karbonlagring. Overbeitede og forørknede områder i varmere strøk kan også gjenoppbygges med beitedyr slik biologen Allan Savory har vist i Zimbabwe.
Beitedyra er en del av karbonkretsløpet slik de alltid har vært. Ei ku på frodig beite raper metan. Metanet fortæres av metanotrofe bakterier eller fotooksideres til CO2 i atmosfæren, et nullsumspill. CO2 tas opp av plantene og omdannes til oksygen og sukker som er mat for jordorganismene. For rundt 100 000 år siden var det dobbelt så mange tonn store landdyr dyr som i dag. De fleste beitet, gjødslet og slapp ut metan. Disse skapte ingen klimakrise, men levende og fruktbar jord. Siste 50-70 år har industrialiseringen av landbruk og husdyrhold hatt eksponentiell vekst, parallelt med, og med ansvar for økte klimaproblemer. Landbruket er en del av løsningen når tamme beitedyr erstatter funksjonen til utryddede og reduserte arter med målretta beiting. Vi trenger mer kunnskap og flere dyr på beite for å regenerere svekkede økosystemprosesser.
Den ideelle klimakua i praksis
Klimakua har god vomkapasitet og grovfôrutnyttelse, målet er en «liten fabrikk med et stort produkt». Hun kan høste fôret sjøl store deler av året om vi planlegger for det. Nødvendig fôrmengde står i forhold til kroppsvekta, men hverken små eller store kuer beiter mer enn åtte timer i døgnet. Ei lita ku på 500 kg trenger således kun to tredjedeler av fôrmengden til ei på 750 kg og får derved bedre tid til å fylle vomma i løpet av sin «arbeidsdag». Lette dyr betyr mindre tråkkeskader ved våte forhold. Litt avhengig av rase vil større kuer ha behov for mer intensiv fôring for å være i tilsvarende hold.
Kua er skapt for beiting med 100 % gras og urter på fôrseddelen, hun trenger ikke kraftfôr. Lokke på dyra kan man gjøre med lydsignaler eller havsalt. Uten kraftfôr vil kjøttet ha mer omega-3 fettsyrer og cla, mer vitamin E og A, mer av B-vitaminene tiamin og riboflavin, mindre mettet fett, mer antioksidanter og opptil sju ganger så mye betakaroten.
Kalvinga er den mest sårbare fasen i kuas årshjul. Planlagt kalving ute på beitet, synkronisert med årstidsvariasjonene, øker dyrevelferden. Ei ku i riktig hold kalver på egenhånd med mindre stress og flere levende kalver. Bonden sparer arbeid og unødig kostbar bygningsmasse med ditto press på klimagassutslipp og økonomi.
Vinterbeiting er ikke mye brukt i vårt land, men kan benyttes i kulturer som har fått vokse inn i frosten. En annen metode er å plassere rundballer spredt på jordet, eller rulle/spre dem ut i striper. Tilgangen reguleres med elektrisk gjerde for å beskytte etterveksten med hensyn til vær og føre. Rundballer gir fint feste for stolper til el-gjerde når det er tele i bakken. «Ferdig spredd» gjødsel og fôrrester øker jordfruktbarheten uten unødig bruk av diesel.
Når vi bygger opp jordas karbonlager gjennom målretta beiting øker vi mengden sopp og mikroliv, vannlagringskapasitet og dermed sjansen for stabilt gode avlinger. Bondens økonomi kan styrkes ved i større grad å utnytte økosystemtjenestene, produsere høyverdig mat og samtidig redusere klimaproblemene. Ny forskning støtter teorien om større næringstetthet i produkter, både animalske og vegetabilske, fra levende jordsmonn.
Tiden er kommet for det utenkelige, å gjenoppbygge bærekraftige lokalsamfunn basert på allsidig landbruk. Det utenkelige fordi det kolliderer med den industrielle tankegangen der dyre teknologiske omveier skal løse klimaproblemene i troen på å fortsette som før. Det utenkelige fordi animalske produkter igjen vil måtte verdsettes for sin høye næringsverdi. Det utenkelige fordi det favoriserer rettferdig fordeling av ressursene heller enn akkumulering hos noen få.
Referanser
FN: Global Land Outlood, second edition
George Monbiot: The most damaging farm products? Organic, pasture-fed beef and lamb
Robert Blasiak: Reversing Desertification with Livestock
NLR: Prosjekt Målretta beiting for bedre jord og økosystemhelse
David R. Montgomery m. fl.: Soil health and nutrient density: preliminary comparison of regenerative and conventional farming