Noen påstander er grønnere enn andre

Med stadig økende oppmerksomhet rundt belastninger på miljøet, øker dessverre også  viljen til å skulle sko seg på menneskers ønske om å ta etiske og miljøvennlige valg. Grønnvasking er begrepet man bruker om praksisen, og grønne påstander er navnet på utsagn som sier noe om produkters bærekraftsstatus. Det er også navnet på et nytt EU-direktiv som kan endre spillereglene for hva man kan og ikke kan si om mat og andre varer.

Tekst: Peter Møller

Hva man kan si om økologisk produksjon og produkter, som jo i stor grad handler om miljøvennlige valg, gjør dette grønne påstander-direktivet spesielt relevant for oss. Øygunn Sundsbø Brynildsen, seniorrådgiver, politikk og samfunn, og Kari Hegtun, seniorrådgiver, sertifiseringskriterier, miljøtips og naturmangfold i Stiftelsen Miljøfyrtårn, gir oss noen av svarene vi trenger om hvorfor man skal bry seg om de grønne påstandene, og hva de betyr for økologisk produksjon og produkter.

Hva er grønne påstander og hvorfor jobber EU med et direktiv om dem?

«Grønne påstander er påstander som gir inntrykk av at et produkt, en tjeneste eller en virksomhet har en positiv miljøpåvirkning, eller er mindre miljøskadelig enn andre produkter, tjenester og virksomheter. Det kan være tekst, bilder, grafikk, symboler, merker, bedriftsnavn eller annet», svarer Øygunn. «Som forbrukere møter vi slike påstander hele tiden, og det er veldig vanskelig å forstå om påstandene holder vann eller om det er tomme ord. Derfor innfører EU strengere krav til kommunikasjon om miljø. Slik vil EU bekjempe grønnvasking, og styrke forbrukervernet i det grønne skiftet.»

Vi vet blant annet fra EUs Farm to Fork-strategi at en del av målene tones ned i forsøket på å nå en bredere konsensus før man kommer i mål i det store demokratiske EU-maskineriet. Er det også slik for direktivet om grønne påstander?

«Det er i hovedsak to regelverk som skal stramme inn på bruken av grønne påstander. Direktiv for styrket forbrukervern i det grønne skiftet ble vedtatt og publisert i vår. Det skal innlemmes i alle EU- og EØS-landenes nasjonale lovgivning, og trer i kraft i EUs medlemsland i september 2026.

Det andre regelverket er et forslag til direktiv om miljøpåstander, kjent på engelsk som «Green Claims Directive». Det går mer detaljert til verks. Europakommisjonen la frem et forslag i mars i år, og nå skal Europaparlamentet og EUs medlemsland forhandle om endelig regelverk. Det er uvisst når de kommer i mål, men det blir i hvert fall ikke før i 2025.

Kommisjonen foreslo i utgangspunktet strengere regler for grønn markedsføring enn det som nå ligger på forhandlingsbordet. Det gjenstår å se hva som vil bli resultatet av forhandlingene mellom EUs medlemsland og Europaparlamentet i månedene som kommer.»

Hvordan vil et slikt direktiv påvirke oss i Norge?

«Sammenlignet med mange andre land har vi allerede et relativt strengt lovverk om markedsføring av bærekraft. Likevel er det vanskelig, innimellom nærmest umulig, for oss som forbrukere å vite om merkeordninger og påstander vi møter om produkter, tjenester og bedrifter er sanne. Det vil bli enklere med dette regelverket. En av de store endringene vil bli et forbud mot miljømerker som ikke er tredjepartssertifisert eller etablert av offentlig myndighet.

Bedrifter vil merke regelendringene idet de ønsker å kommunisere om bærekraft. Da må de kunne vise at det de sier er vesentlig og at det er sant. Og hvis de kommuniserer fremtidige mål, for eksempel at bedriften skal være klimanøytral innen 2040, ja så må de kunne vise fram en detaljert og realistisk plan som jevnlig kontrolleres av en uavhengig tredjepart. Åpenhet, ærlighet og ikke minst dokumentasjon av miljøpåstander blir viktige rettesnorer for næringslivet fremover.»

Hvordan ser dere Miljøfyrtårns rolle opp imot EU-direktivet? Vil et slikt direktiv gjøre dere mer relevante for offentlige og private virksomheter?

«Ja, det tror vi bestemt», kommenterer Øygunn. «Å få påstander om miljøeffekt verifisert av en tredjepart blir bare viktigere fremover. Det gjelder sertifisering av produkter, som Debio-merkede matvarer, og sertifisering av virksomhetens miljøarbeid, som miljøfyrtårnsertifisering.

Miljøfyrtårnsertifisering er sidestilt med EUs egen ordning for miljøsertifisering (EMAS), og er dermed en godkjent ordning som bedriftene kan bruke i markedsføringen. Men bedriften må passe på at merker og sertifiseringer ikke kan misforstås. Ø-merket må være på produktet det gjelder, og Miljøfyrtårnlogoen må plasseres slik at det ikke villeder forbrukere, for eksempel at forbruker ikke får inntrykk at det er et produkt som er sertifisert når det i virkeligheten er bedriften som er miljøsertifisert.»

Innen mat og drikke, har begrepet «økologisk» en beskyttet rolle sammenlignet med andre ord man gjerne forbinder med bærekraftig produksjon. Kari Hegtun forteller oss at regelverk og tredjepartssertifiseringen er noe av nøkkelen.

«Begrepet «økologisk» skiller seg fra de fleste andre ord man forbinder med bærekraftig produksjon ved at det er en beskyttet tittel som krever at produsenten oppfyller det økologiske regelverket og er sertifisert av en uavhengig tredjepart. Økologisk er altså både tydelig definert, i motsetning til en del andre begreper knyttet til bærekraft, og Ø-merket er til å stole på fordi det er gjennomgått en sertifisering.»

Miljøfyrtårn har et sett med kriterier for små og store storkjøkkenaktører, fra barnehager til hoteller, hvor innkjøp av økologisk mat og drikke inngår. Kan du fortelle litt om hva dette innebærer for virksomhetene som skal sertifiseres og hvorfor dere har inkludert dette kriteriet?

«Miljøfyrtårn mener det økologiske landbruket er viktig på grunn av spydspissfunksjonen det har for å utvikle nye metoder som kan gjøre landbruket generelt mer bærekraftig. Mer økologisk landbruk er også positivt fordi det er basert på lokale ressurser, og tar vare på jordkvalitet, jordstruktur og biologisk mangfold. Miljøfyrtårnsertifiserte serveringssteder og offentlige virksomheter med matservering skal derfor servere noe økologisk mat.

Offentlige virksomheter med matservering, som sykehjem, barnehager, SFO og offentlige kantiner, skal sette seg mål og tiltak om økt andel økologisk mat. Målet må være på minimum 15 %, men det må ikke være oppnådd når man blir sertifisert. Det er fordi det er krevende for mange å legge om innkjøpene og matrutinene, og mange trenger litt tid. Det er også mange som sliter med tilgjengeligheten på økologiske produkter. For Miljøfyrtårn er det viktig at målet om økologisk mat er del av en helhetlig strategi for mer bærekraftig mat, der virksomheten også vurderer andre bærekraftshensyn som mer plantebasert mat, sesongbasert mat og bærekraftige valg av kjøtt og sjømat.

Serveringssteder som restauranter og hoteller skal også prioritere bruk av økologiske råvarer, og sette mål og tiltak om å øke andelen. For dem er det ikke noe minimumskrav om hva målet må være på. Det er fordi det er så store forskjeller på hva slags serveringssteder som sertifiseres.»

Miljøfyrtårn begrunner et kriterium om 15 % økologisk med at vi har tidligere hatt et offentlig produksjons- og omsetningsmål på samme nivå.

«Stabil etterspørsel etter økologiske produkter er en viktig forutsetning for at produsenter skal kunne produsere økologisk. Det stemmer at det offentlige ikke har et slikt tallfestet mål lenger. Nasjonal strategi for økologisk jordbruk sier at produksjonen skal styres etter etterspørselen. Slik har det vært fra 2018. Miljøfyrtårn ønsker å bidra til økt og stabil etterspørsel etter økologiske produkter ved å stille krav om at Miljøfyrtårnsertifiserte offentlige innkjøpere fortsatt har et tallfestet mål om økologiske innkjøp, selv om vi ikke har et nasjonalt mål.»

Hvilke avgjørelser som fattes i EU og hvordan de vil påvirke oss i Norge, er ikke helt sikkert, men det er klart at EU har en intensjon om å redusere borgeres eksponering for grønnvasking. Skulle direktivet om grønne påstander bli en virkelighet, kan en økologigodkjenning vise seg å være akkurat det man trenger for å ha sine grønne ord i behold.