Økologisk beredskap – Om hvordan finnene har satset på økologi på lager og i jord
I både dette og forrige nummer av Debios magasin, har du som leser blitt bedre kjent med økoståa hos svenskene og danskene. Vi skal nå se på situasjonen i et annet naboland, Finland, før vi tar oss en tur hjem igjen.
Tekst: Peter Møller
Selv om man lett kan tenke at mye er ulikt, er Finland og Norge også veldig like. Vi er omtrent like mange mennesker, arealet er omtrent like stort, og vi scorer ofte noenlunde likt på mange av de sosiale parameterne som land gjerne sammenlignes på bakgrunn av. Vi er jo tross alt naboer. Ved første øyekast er også mye likt på økofronten.
Den økologiske markedsandelen i Finland i fjor var på 1,9 prosent i dagligvare, ikke ulikt estimatet for norsk økoandel for 2023. Finland hadde i 2023 311 498 dekar dyrket økoareal mot Norges 460 627 (begge arealtallene inkluderer arealer i karens). I likhet med Norge er havre den økologiske kornsorten det produseres mest av, og storfe utgjør den største delen av husdyrproduksjonen. Så langt likt, men så begynner vi å skille lag:
Mens fylket som hadde størst økoandel av sitt landbruk i 2023 var det nå oppløste Vestfold og Telemark på 7,9 prosent, kan landskapet Norra Karelen skilte med hele 24,4 prosent. Sett under ett er 13,7 prosent av Finlands landbruksarealer økologiske, mot Norges 4,7 prosent.
Selv om de har større prosentvise arealer, merker også Finland konsekvensene av dyrtid, og viser til en 8 prosent nedgang for dyrket økoareal i 2023. Finnene, som svenskene, peker på endringer i politikken, men mens svenskene savner politiske målsettinger, peker finnene blant annet på utfordringer med nye krav og endringer i subsidieordninger fra EU.
Hva man har dokumentasjon på er også ulikt. Det er anledning til å få ville vekster sertifisert økologisk i Norge ved dokumentasjon på usprøytet skogbunn, men vi har i dag ikke tall for mengder varer høstet i disse områdene. I Finland har de fra 2019 til 2022 fått sertifisert 45 millioner dekar skog-bunn som økologisk, til sammen 6,9 millioner hektar, noe som utgjør verdens største sertifiserte skogsområde. I 2023 ble det plukket 2,5 millioner tonn økologiske blåbær i Finland. Dette utgjør omtrent 62 prosent av alle omsatte blåbær i landet.
Ifølge interesseorganisasjonen Pro Luomus leder, Aura Lamminparras, er den økonomiske situasjonen som også rammer oss og de andre nabolandene, den største faktoren som gjør 2023 til et noe negativt år for økologisk landbruk i Finland. Samtidig peker hun på en positiv utvikling i offentlig storkjøkken, hvor stadig flere kjøkken bruker mer og oftere økologiske råvarer i sin matproduksjon.
«Resultatene når det gjelder bruk av økologiske produkter på offentlige kjøkken var mye mer positive enn vi forventet i 2023. Det er flott å se at til tross for økningen i matvareprisene, ser offentlige kjøkken ut til å være motivert til å fremme bruken av økologiske produkter. Den finske regjeringens mål er at en fjerdedel av råvarene i offentlige kjøkken skal være økologiske innen 2030. Dette målet er godt kjent i profesjonelle kjøkken, og det gjøres fremskritt mot det,» sier Lamminparras.
På spørsmål om hva hun regner som den største suksessen med økologisatsingen i Finland, nevner Aura Lamminparras den gode relasjonen de som organisasjon har til dagligvareaktørene. «Vi har et tett og godt samarbeid med dagligvare, faktisk ble Pro Luomu i sin tid stiftet av en som driver to av de store dagligvarekjedene her i Finland. Dette gjør det enklere for oss å samarbeide om kampanjer og hjelpe hverandre i å løfte økologiske produkter.»
Med EU-midler har Pro Luomu og deres svenske søsterorganisasjon Organic Sweden, sammen med andre økoaktører lokalt og internasjonalt, gjennomført flere større markedskampanjer i dagligvare. Målsetningen med dette arbeidet har vært å styrke tillit og kjennskap til EU-løvet, samt økt salg av økologisk mat i dagligvaresegmentet. Kampanjen i Finland fra 2024 viste økt salg av blant annet melk og havre på over to hundre prosent i kampanjeperioden. Arbeidet var gjort mulig av villige butikkeiere som både kunne få opp-leve stoltheten av å tilby bærekraftige produkter, men også kunne oppleve økt omsetning.
Økologisk 2.0
I 2021 ble det offentlige økologiprogrammet fram til 2030 lansert i Finland. Luomu 2.0, som det heter, eller «Økologisk 2.0» tar over stafettpinnen etter strategien Mer økologisk! fra 2013. I strategien fra 2013 var målet 20 prosent økologisk areal. De startet da på 7,4 prosent. Fasiten ble 14 prosent, men dette har ikke vært et hinder for nye ambisjoner:
I Luomu 2.0 fremsettes målsettinger for ulike deler av verdikjeden med eller uten konkrete måltall. For økologisk landbruksproduksjon legger finnene seg på den felleseuropeiske tjuefemprosentlista. Økologisk omsetning skal øke til 5 prosent av all dagligvareomsetning. Offentlige storkjøkken bruker i dag 15 prosent, ifølge finske myndigheter, men skal innen 2030 bruke 25 prosent økologiske råvarer målt i vekt. Det hefter noe tvil rundt dagens anslag. Aura Lamminparras melder at hun tror tallet i realiteten er nærmere 6 prosent.
I tillegg skal de i programmet øke høsting av økologisk godkjente ville vekster, øke eksport av økologiske produkter, samt utvikle agronomisk og annen kompetanse og kunnskap nødvendig for å kunne ha en bærekraftig økologisk gårdsbestand. Økologisk akvakultur skal de også begynne med. Kort sagt, de har målsettinger for det meste.
Kanskje det mest interessante med denne satsingen er at det finske landbruksdepartementet peker på mange av de samme utfordringene man kan finne i Norge, fra forbrukeres manglende kjennskap til miljøfordelene ved økologisk produksjon, til flaskehalser og lav tilgjengelighet på økologiske produkter, spesielt til storkjøkken.
Selv om målsettingene er ambisiøse, viser det finske departementet til at man med enkle grep kan oppnå mye: Hadde all melk omsatt i offentlige kjøkken vært økologisk, ville det i seg selv utgjort en økologiandel på 20 prosent. En slik løsning er ikke tatt ut av løse luften. EUs egen «school scheme», hvor man søker å gi skolebarn i EU mer melk og fersk frukt, legger til rette for at man kan prioritere bl.a. økologisk melk til skolebarn. Faktisk er 25 prosent av melken som serveres i finske skoler økologisk som følge av denne ordningen.
Aura Lamminparras løfter denne ordningen som et tiltak Norge bør se til.
«Nå handler dette om en situasjon hvor vi får økologisk melk subsidiert av EU, men mekanismen bør Norge se nærmere på. Dette er en konkret måte å sikre både lokale verdikjeder og gi barn melk som er produsert på en bærekraftig måte. Offentlige innkjøp av økologisk er en rasjonell bruk av offentlige midler. Det er våre skattekroner, burde de ikke gå til maten og drikken som er bra for miljøet?»
Så hvorfor gjør finnene dette? Hva vil de opp-nå? Svaret er ifølge det finske landbruksdepartementet klima- og miljøeffekten en slik omlegging vil gi: «The objective of organic production is to produce food in a manner that takes the environment, people and animal welfare into account.» I tillegg til miljøet løfter Lamminparras «one health»-aspektet, altså at naturens og dyrenes helse ikke må forstås løsrevet fra menneskers helse, det er en forbindelse mellom mikrolivet i jord og vann til maten på tallerkenen vår.
Beredskap og selvforsyning
Et punkt hvor Norge og Finland skiller seg fra hverandre, er hvor eksistensiell beredskapstanken er. I Norge har temaene beredskap og matsikkerhet fått fornyet aktualitet som følge av bl.a. Russlands invasjon av Ukraina, to land med betydning både for forsyning av innsatsfaktorer og korn. For Finland har dette vært styrende for politikken deres i lengre tid.
«Den finske realpolitikken treffer deg rett i panna» som Heidi Kløkstad, politimester i Nord-land, kommenterte i et felles leserbrev sammen med representanter fra Stortinget, Forsvaret og flere andre i fjor. I år markeres 100-årsjubileet for opprettelsen av den nasjonale komiteen for krigstidsøkonomi i Finland. Dette utgjør startskuddet på en beredskapssatsing som i dag innebærer at de har forsyningsberedskapslager for flere måneder, inkludert matkorn til seks måneders konsum, såkorn og fôr til dyr.
Norge oppretter i høst på nytt, etter flere års opphold, et lager på 15 000 tonn korn med mål om å også ha 82 500 tonn korn i løpet av 2029, noe som tilsvarer tre måneders forbruk.
Selvforsyningsgraden er en del av beredskapen, og her er det store forskjeller mellom Norge og Finland. Norge har en selvforsyningsgrad på mellom 40 og 47 prosent avhengig av hvordan man regner det, mens Finland, med et landbruk plassert på en høyere breddegrad enn det norske, har en selvforsyningsgrad på 70 prosent. I 2022 produserte Finland 119 prosent av landets behov for mel i bakekvalitet. I Norge var tilsvarende tall 45 prosent. Vi sammenligner selvfølgelig epler og pærer. Norges jordbruksarealer utgjør 3,5 prosent av våre landarealer. Tilsvarende for Finland er 7,5 prosent. Men det er noe med ambisjonene: Finland har et mål om å erstatte alt proteinet i fôret med egenproduserte alternativer og bli soyafrie innen 2025.
Økologisk som en del av beredskapen
Det er lett å la seg rive med. Før finnomanien tar over helt, bør det nevnes at ikke alt er bekmørkt i Norge. I ukeavisen The Economists kåringer av matsikkerhet (The Global Food Security Index) kom Finland på sammenlagt førsteplass og Norge på tredjeplass i siste utgave (2022). Selv om matsikkerhetssituasjonen har forverret seg de siste årene globalt sett, og evnen til å betale for mat har blitt svekket de siste årene av pandemi og krig i store matproduserende land, peker ukeavisen også på positive utviklingstrekk hvor flere land forplikter seg til miljøtiltak i landbruket.
Samtidig er det usikkert hvor godt dette aspektet er innreflektert i den beredskapssatsing man ser i det offentlige ordskiftet. Å planlegge for fremtiden handler ikke bare om den umiddelbare beredskapen som ligger i å ha vann, hermetikk og jod-tabletter i kjelleren, eller et halvt års forbruk av korn tilgjengelig, men også om miljøet og tilstanden på de naturlige ressursene vi trenger nettopp for å kunne produsere mat.
Her kan økologisk landbruk ha en rolle å spille, mener småskala økobonde og postdoktor ved Universitetet i Helsinki, Kari Koppelmäki.
«I Finland tenker man gjerne at ikke-økologisk matproduksjon er tilsvarende økologisk. Finsk landbruk har et godt omdømme, men krigen i Ukraina har aktualisert et aspekt ved beredskapsarbeidet man gjerne ikke har sett så mye på, nemlig avhengigheten av innsatsfaktorer fra utlandet. Det er et litt ubehagelig tema for mange å måtte anerkjenne at vår høye selvforsyning er begrenset hvis tilgangen til blant annet importert fôr, energi og næringsstoffer begrenses. I praksis kunne mer økologisk landbruk gjort oss mindre avhengig av Russland», kommenterer han.
Et gårdskretsløp er en form for selvforsyning. Selv inngår hans gård i et lokalt kretsløp som knytter planteproduksjon sammen med egg, korn og mel gjennom et eget biogassanlegg i en kooperativ modell. Spesielt peker han på verdiene av resirkulering av næringsstoffer, nitrogenfiksering gjennom belgvekster og styrking av jordhelse som sentrale bidrag fra økologisk landbruk til den generelle beredskapen.
«Vi ser at aktørene tilknyttet det finske landbruket kan nevne enkelte tiltak som disse, men kun isolert. Enten ser man ikke, eller vil ikke se, at økologisk landbruk har satt disse virkemidlene i et helhetlig system for å nettopp opprettholde mest mulig av gårdskretsløpet.»
Det finske beredskapssystemet består ikke bare av kornlager, som nevnt, men også lager for energikilder, frø og dyrefôr og medisiner, for å nevne noe. Koppelmäki mener at Huoltovarmuuskeskus, den statlige aktøren med ansvar for blant annet beredskapslagrene, begynner å anerkjenne verdien i en bredere forståelse av selvforsyning, men er ennå i startgropen.
«Beredskapen i Finland handler i første omgang om tilgang på nødvendige goder i en akutt nødsituasjon, og mindre om helheten og risikoene i matsystemet generelt, for eksempel om en nødsituasjon skulle vedvare. Spørsmålet om motstandsdyktighet, fra blant annet klimaendringer, begynner å dukke opp på agendaen i et beredskapsperspektiv, men dette er ikke integrert i det praktiske arbeidet med beredskap.»
Både Koppelmäki og Lamminparras er kritisk til hvor lite økologisk landbruk inngår i statens beredskapspolitikk. Koppelmäki peker på en manglende sammenheng mellom politikkområder:
«Økologisk produksjon behandles som et tema atskilt og alene. Hvis du har et mål om 25 prosent økologisk areal, altså en fjerdedel av landbruket, bør man ikke også tenke at denne andelen av landbruket skal inngå i beredskapsarbeidet?»
Trøndersisu
I Trøndelag har man tatt tak i denne delen beredskapstematikken. Debios veiledningstjeneste Matvalget samarbeider med Forsvarets avdeling på Ørlandet, fylkeskommunen og enkelte kommuner i fylket, om en satsing på å utvikle mer lokale verdikjeder for mat. Målet er å sikre at de offentlige storkjøkkenene på alle de tre forvaltningsnivåene faktisk handler lokal og økologisk mat slik at man sikrer inntektsgrunnlaget for produsentene i fylket. Ikke bare av ren godhet eller som et enkelt sysselsettingstiltak, men fordi lokale verdikjeder er nødvendig i et beredskapsperspektiv.
«Stabile verdikjeder og lønnsomhet er helt vesentlig om vi skal ha levedyktig lokal matproduksjon, både på land og fra havet. Samtidig må vi tenke videre: Hvis for eksempel regionen Fosen blir isolert, hva gjør vi da? Vi har nok av kyr, men her har vi jo ikke mottak for melk og kjøtt. Kan vi opprette en lokal installasjon med lagringskapasitet og meieri- og slakterifunksjon, vil det løse problemet vårt i et slikt scenario. I Forsvaret sier vi ‘train as you fight’. Systemet man trenger i krisetid, må være på plass og fungere allerede i fredstid.»
Dette sier forsvarskoordinator Pål Talmo i Trøndelag fylkeskommune. Talmo er tidligere oberst og har vært basesjef på Ørland flystasjon, men i sin nåværende rolle fungerer han som et bindeledd mellom den lokale kommunen, fylket og Forsvaret. Han er en del av det trønderske lokalmatprosjektet og kommenterer her spesielt for Forsvarets del.
Denne måten å gripe an verdikjedeproblematikker på har noe å si for hva man kan servere og hvordan, også utenfor de mest dramatiske scenariene. Talmo nevner gulrøtter som et eksempel. Pakkemottakene har begrensninger på avvik fra normen, enten det gjelder lengde, krummingsgrad eller antallet rotemner på gulrota.
«Det vi har oppdaget er at gulrøtter som store pakkerier ikke vil ta imot, blir tilbudt som dyrefôr, men selv de som lager dyrefôr har problemer med å få anvendt gulrøttene. Konsekvensen blir at de pløyes ned i jorden igjen. Dette er galskap i fredstid, men i krigstid er det dobbel galskap», kommenterer han.
I prosjektet forsøker man både å finne lokale pakkemuligheter og å få brukt disse råvarene i de offentlige storkjøkkenene som finnes i fylket. Utover det åpenbare matsvinnproblemet som ligger i å ikke høstene «avvikende» gulrøtter, har store avstander også mye å si for kvaliteten på produktene, sier Talmo:
«Dersom økologiske gulrøtter fra regionen skal sendes langt og vaskes slik at holdbarheten forringes ytterligere, er det svært ugunstig om de også skal fraktes fra oss til pakking på Østlandet og så tilbake igjen. Dessuten er hver kilometer vi kan trekke fra i transport et pluss i klima- og miljøregnskapet.»
Prosjektet i Trøndelag er i startgropen, men springer blant annet ut fra en erkjennelse om at beredskap må innbefatte bærekraft og miljø. Dette var konklusjonen etter en internasjonal samling for luftforsvarstopper i London i 2022. Nasjonalt ble dette til egen strategi og målet er at de positive erfaringene fra Ørlandet i dag kan iverksettes i resten av Luftforsvaret eller Forsvaret. I dette kan altså økologisk produksjonsmetoder være verdt å se til.
«Vi har innrettet oss slik at vi kan ha et måneds forråd av mat på lager i et tilfelle hvor vi blir avstengt fra omverdenen. Men da er vi også avhengige av å ha et lager på en til to måneder med kunstgjødsel, kraftfôr eller reservedeler til traktor. Har vi mulighet til å ta bort noen elementer her, er det gunstig. Økologisk kan jo være en beredskap i seg selv, om man klarer å minimere avhengighet etter importerte innsatsfaktorer», kommenterer Talmo.
La gresset gro som beredskapen bak do
Og her kommer vi kanskje inn på et punkt hvor det norske sporet og det finske sporet krysser hverandre. I Kari Koppelmäkis beskrivelse av finsk landbruk har man en del tilfeller hvor bønder, på grunn av gunstige subsidier for økologisk grasproduksjon, har økologisk fôr som de gir til sin besetning av ikke-økologisk storfe.
«For enkelte bønder i denne situasjonen er problemet at de ikke får omsatt sin storfeproduksjon økologisk, men det er nok også tilfeller hvor bønder ser en økologisk gevinst i å få subsidier for å produsere økologisk grovfôr, men så importerer billigere fôr til eget bruk», sier Koppelmäki.
Umiddelbart kan man tenke at dette er uheldig. Her mister man tilgangen til økologisk melk og kjøtt og man mister tilgang til økologisk husdyrgjødsel. Men samtidig får man jo også noe tilbake:
I et miljøperspektiv er det gunstig for jordelivet og det biologiske mangfoldet at man har en grasproduksjon som etterlever økologiregelverket. Eller som øko-nestor Einar Grepperud sa på 1980-tallet: «Vi skal være takknemlige for, og støtte opp om, alle som bidrar til at jorden ikke forgiftes med kunstgjødsel og kjemiske sprøytemidler – for hvert eneste dekar matjord, uavhengig av om det drives biodynamisk eller ikke.»
I et markedsperspektiv kan det gjøre det enklere for bønder å tilpasse seg et marked med fornyet etterspørsel etter økologiske produkter. Som vi har vært inne på i artikkelen om Danmark og Sverige tidligere i dette magasinet, er det en utfordring at dagligvaremarkedet endrer seg raskere enn landbruket. Man mister økologiske bønder når prisen går opp og forbrukerne i større grad velger billigalternativer. Deretter får man en mangel på tilgjengelighet av økologiske varer i butikk når forbrukerne senere er i en økonomisk situasjon hvor de vil prioritere mat og drikke med miljø- og dyrevelferdskvaliteter. Her spiller karenstiden for omlegging til økologisk en rolle. Man må vente minimum 24 måneder før høsting av eng- og beitevekster kan godkjennes økologisk. For storfe er karenstiden 12 måneder for kjøttproduksjon og kun 6 måneder for melkeproduksjon.
I et beredskapsperspektiv er et også vesentlig at man med økologisk grasproduksjon har gjort seg mindre avhengig av importerte innsatsfaktorer uavhengig om sluttproduktet er økologisk sertifisert eller ikke.
En ikke ukontroversiell løsning, men kanskje kan vi her begynne å se for oss en annen type beredskap hvor subsidiert økologisk sertifisert fôrproduksjon danner et grunnlag for landbruket for øvrig, av hensyn til miljøet, markedstilgang, og landets selvforsyning og beredskap.