Pølser og griser og reglene for begge deler

At det finnes regler for økologisk landbruk, tør man anta er allmennt kjent. Alle som har stått i butikken med en matvare i hånda og kontemplert innholdslisten har kanskje lagt merke til at det gjerne merkes hvilke av ingrediensene som er økologiske. Kanskje har det også ledet tankene mot hva det egentlig betyr at noe er økologisk når det ikke lengre er bare en enkel råvare? Har man riktig god tid der man står og funderer, kan man kanskje også undres over hva slags regler det er, hvorfor er de som de er og hvem har bestemt at de skal være slik?

Tekst: Peter Møller

Selv ble jeg hensatt til slik undring etter en nyhetssak i fjor om at kunstig røykaroma fases ut i EU og derfor også i Norge. Røykaroma brukes i mange produkter, blant annet bearbeidet kjøtt og pølser. Det er enklere å tilsette røykaroma enn å henge produktene i egne røykerom. Snertent og sikkert økonomisk gunstig.

Bakgrunnen for forbudet var en studie som viste at det var en kreftrisiko forbundet med disse produktene. Tilsetningen var ikke lenger regnet som forsvarlig for menneskelig konsum.

Det som satte i gang tankeprosessen var det at denne endringen ikke berørte økoprodukter: Røykaroma var i utgangspunktet ikke tillatt i økologisk foredling. Men hvorfor var ikke akkurat dette tillatt, og hvem hadde bestemt det?

Svaret på spørsmålene ligger hos EU-kommisjonen og i EUs regelverk for økologisk produksjon, og slik sett kunne denne saken vært ganske kort. Men for å spørre som en fireåring med uvanlig stor interesse for økologi: Hvordan kom de fram til det?

Svaret er den rådgivende ekspertgruppen som forkortes til EGTOP. En som sitter i dette utvalget, er Matthias Koesling, bosatt på Tingvoll på Nordmøre og forsker i NIBIO. Til å jobbe med økoreglenes detaljer er han raskt ute med å peke på at regler i dag ikke bare er enkelt.

– Min bakgrunn er fra praktisk landbruk, og da jeg var leder for Midtnorsk forsøksring i 1996 var reglene for økologisk produksjon et hefte på cirka 16 A5-sider som du kunne lese deg gjennom på en ettermiddag. I dag har det blitt svært innviklet!

Koesling sier han har forståelse for at regelverket kan oppleves som komplekst for produsenter, men han peker samtidig på at de fleste i dag ikke dyrker sin egen mat, men kjøper maten i butikk. Da er økoregelverket et viktig bindeledd mellom produsent og butikkunde. I en verden med global handel og videreforedling av matvarer, må man for forbrukernes del ha et regelverk som kan stoles på og som omfatter produksjon og videreforedling av varer, både i eget land og for import. Han bruker matsvinn fra dagligvare som fôrvare som eksempel.

– Når det gjelder husdyrhold, så skal ikke bare dyreholdet og fôr fra egen gård være godkjent økologisk, men også fôr som muligens kjøpes inn eller tas imot. En bonde som driver økologisk, har ikke lov til å ta imot matvarer som ikke kan selges fra butikken og bruke det som dyrefôr. Selv om man gjerne kan si at dette er en super mulighet til å redusere matsvinn, må også fôret være økologisk. Å bruke matrester fra konvensjonell produksjon ville være misvisende ovenfor forbrukere og undergrave tilliten til økologisk som merkeordning. Å ha kontroll over produksjon og foredling av matvarer blir enda mer kompleks og komplisert når det meste ikke er lokalt produsert og bonden og kunden kjenner hverandre. Matsystemet har tross alt i stor grad blitt internasjonalt og globalt. Når vi importerer økologiske varer fra andre land, må vi ha visshet om at produksjonen er i henhold til regelverket for økologisk landbruk. Da er det en stor fordel å vite at andre land har et sammenlignbart regelverk.

EGTOP er altså en ekspertgruppe som jobber for EU-kommisjonen. Navnet står for «Expert Group for Technical Advice on Organic Production», og de rådgir i tilfeller hvor det er uklart hvordan man skal videreutvikle regelverket i tråd med verdiene for økologisk produksjon.

– Medlemmene i ekspertgruppen sitter i en fireårsperiode og praktikere, veiledere og forskere med relevant bakgrunn kan søke om å være en del av EGTOP. Det settes en fast gruppe på 13 personer med bred faglig bakgrunn innen landbruk, foredling, prosessering og salg, import av fôrvare, osv. De lager så undergrupper og kan invitere med eksperter etter tema, faglig fordypning, med minst én fra den faste gruppen og ekspert på feltene. Man står også fritt til å spørre eksperter utenfor gruppene.

Når det kommer forespørsler om å forandre regelverket, er det mange hensyn å ta. Et eksempel er behovet for å ta høyde for geografiske forskjeller når man skal forandre regler for inne- og uteareal til gris, hvor utfordringen i sør er faren for at grisene blir solbrente og har behov for skygge mens i nord kan både griser og drikkevannet fryse. Det er jo et refleksjonspunkt, nå som vi er tankefulle, at et prinsipp om å drive landbruk i tråd med naturens premisser, er jo ikke det samme uavhengig hvor du bor. Naturens premisser er ikke én ting.

Hvordan kommer en sak til EGTOP?

– Landbruksdepartementene i de ulike landene sender inn problemstillinger til EU-kommisjonen, som kan be EGTOP utrede og vurdere.  Undergrupper jobber med saken, utarbeider en rapport og sender til den faste gruppen som diskuterer, fullfører og godkjenner den med en anbefaling. Denne rapporten sendes så til kommisjonen som bruker den som grunnlag for å vurdere om det blir regelverksendringer.

Blir vi overkjørt av at «avgjørelsene tas i Brussel» slik det ofte tordnes om i landbruksrelaterte Facebook-grupper? At vi har et felles regelverk for økologisk produksjon har i alle fall en del fordeler, mener Koesling.

– Det finnes flere gode grunner for at Norge ikke skal være en del av EU, men jeg vil mene at på akkurat dette punktet er det sterke fordeler å være tilknyttet gjennom EØS. Et regelverk som er forankret og felles i hele EU står mye sterkere når produkter skal importeres. Et eget norsk økoregelverk ville stått svakere i møte med en omverden som kanskje ikke ønsker å etterleve strenge krav. Forankringen i EU gjør også at EGTOP kan gå inn i saker når de meldes inn av ulike land og tidlig kan vurdere hvorvidt noe skal tillates før problemstillingen når Norge. Selvfølgelig må det inngås kompromisser av og til, men alt i alt er dette samarbeidet en styrke.

Interessen for økologisk produksjon er større i mange EU-land og EU har et ambisiøst mål om 25 % økologisk jordbruk innen 2030.

– I mange EU-land kommer drikkevannet fra grunnvannet. Det gjør at man er mer utsatt for utvasking av sprøytemiddelrester og næringsstoffer som kan havne i drikkevannet. Dette har ført til at mange forbrukere har blitt kritisk til en intensiv bruk av gjødsel og plantevernmidler og konsentrert dyrehold. Bevisstheten om samspillet mellom landbruk, natur og vår egen helse er tydeligere når man ser hvor skjørt skillet kan være.

Vi runder av samtalen med Koesling. Det startet med tilsetningsstoffer og endte med en begrunnelse for hvorfor vi bør satse mer på økologi. Men hva var grunnen til at røykaroma ikke er tillatt i økomaten forresten? Jo, det var flere grunner, får vi høre: Både et generelt føre-var-hensyn for menneskehelsen, at bruken kunne være misvisende for forbrukere, men kanskje viktigst av alt: Det finnes en naturlig måte å gi mat røykpreg på, nemlig med ild og spon. Så enkelt. Tenk det!