Tiltak 4: Økt omsetning og produksjon av økologisk korn

«Økologisk korn – har du råd til å la være?» sto det på en brosjyre fra 2008 som skulle mobilisere til økologisk korndyrking. «Er økobonden en sjølpiner?» sto det året før i fagbladet Bedre Gardsdrift. Begge deler handler om prosjektene Økokorn Oslo og Akershus og Fellesløft for norsk økologisk matkorn, sistnevnte et helkjedeprosjekt. Vi følger selvpinersporet litt.

Tekst: Peter Møller

I rapporten «Økt norskandel i økologisk fôr» fra 2023 identifiserer Landbruksdirektoratet et vell av flaskehalser for økologiske kornproduksjon: Økologisk kornproduksjon er mer agronomisk krevende, noe som er avskrekkende for vordende økokornbønder. Det er utilstrekkelig kompetanse på økologisk korn i rådgivningsapparatet. Den mer agronomisk krevende driften innebærer større fysisk tilstedeværelse over tid, noe som ikke er forenelig med blant annet deltidsbruk. Videre er et godt vekstskifte nødvendig for å forebygge ugras, sykdom og skadedyr, samt at det nærer jorda – siden korn tærer jorda, som det heter i rimet. Press på å rasjonalisere drifta er et hinder for å kunne ha en diversifisert drift med ulike produksjoner, og samarbeid mellom spesialiserte økobønder er komplisert mange steder med for lange avstander mellom økobøndene. Det var kun de agronomiske flaskehalsene. Det fortsetter med utfordringer hos kornprodusentene og hos kornmottakene og kraftfôranlegg. Det er så man kan få pustebesvær.

Økologisk korn utgjør omtrent 1 til 2 % av den totale kornproduksjonen i Norge. Det aller meste brukes som fôrkorn (80-90 %). Det er ikke helt unaturlig at man bruker korn til fôr siden det er et krav i økologiregelverket at man skal tilby dyrene selv- eller nærprodusert fôr, et krav som ble skjerpet i EU-regelverket i 2022, men det er jo også etterspørsel etter økologisk korn til menneskefôr.

Hva skal vi så gjøre med økologisk korn? Landbruksdirektoratet har to forslag: Det første er å rendyrke spydspissfunksjonen, noe som innebærer å videreføre dagens system, men bruke tilskudd for å stimulere til økt produksjon, investering i mottak, stimulere til utveksling av husdyrgjødsel og mer. Det andre er å effektivisere verdikjeden for økologisk korn, noe som innebærer å bryte med kanaliseringspolitikken og legge til rette for større grad av kretsløpsdrift.

Vi har snakket med tre ulike kornprodusenter, tilfeldigvis alle fra Østfold, fylket med nest høyest økologiandel på hele 8 % i 2024, altså kun to prosentpoeng fra å nå 10 %-målet. Ingen av dem fremstår som utpregede flagellanter, men alle har klare meninger om hvilke tiltak som kan føre oss nærmere 10 %-målet og tiltak for økt produksjon og omsetning av økologisk korn i Norge.

Å valse veien for 10 %-målet

Vi starter med en av dem vi har å takke for at det finnes et 10 % mål i dag, styremedlem i Bondelaget, Ole-Kristian Bergerud. Gjennom 25 år har Bergerud gård vært drevet økologisk med korn og ammeku, siden 2004 av Ole-Kristian selv.

– I løpet av de siste tjue årene har jeg fått med meg både opp- og nedturer, kan du si, og nå føler jeg nedturen har vart ganske lenge. Da 10 %-målet kom gjennom Stortinget i år, ble jeg glad og lettet. I all beskjedenhet tror jeg ikke det hadde kommet inn om ikke Bondelaget hadde løftet det, og forslaget innad i organisasjonen kom fra oss i Østfold.

Ingri Rosén Guren var den som representerte fylket og lanserte forslaget som fikk gjennomslag i Bondetinget. Henne møter vi senere.

– Poenget med å ha et måltall er at det er skjerpende, for politikere og for aktørene i verdikjeden – og oss. Det er viktig at det tydelig anerkjennes fra politisk hold, og fra oss i faglaga, at vi ønsker økologisk landbruk i Norge. Den vanskeligste delen å jobbe med i hele økospørsmålet er sånne endimensjonale konflikter som den som har blusset opp nå med steile fronter. Det er en del som er litt for hårsåre. Vi må kunne klare å snakke positivt om hele landbruket og jobbe sammen om hvordan vi kan gjøre hele landbruket bærekraftig.

Konkret for kornproduksjonen er det logistikken og mottak Bergerud mener er mest utfordrende.

– Det bør ringe noen store varselklokker når økokornbønder melder at de ikke kan fortsette på grunn av logistikkproblemer. Vi har jo egentlig bare Felleskjøpet som kornkjøper av volum, som skal ta alt. Vi har også flere mindre mottak, men fordelt over landet er det i dag bare Felleskjøpet. Jeg skulle gjerne sett at aktørene i verdikjeden selv løste dette heller enn at staten går inn, men jeg tror ikke de ser seg råd til det. Det offentlige må innta en mer aktiv rolle og være motoren i det hele, dels for å skape stabil etterspørsel som innkjøper, men kanskje mest som tilrettelegger for alternative logistikk- og mottakssystemer.

Vi spør om det er ett enkelttiltak som han vil dele med oss. Svaret er kontant:

– Havregryn. Havregryn er enkelt å produsere i Norge og enkelt å produsere økologisk. Likevel er det nesten ikke mulig å få tak i det norskprodusert økologisk. Hva om vi i felleskap sa at all havre vi selger i Norge skal være norskprodusert og den skal være økologisk? Det kunne Sandtrøen sagt tydelig at han ønsket. Det ville fungert.

En egen havresort

Noen som driver med havre, rett nok svarthavre, er gründere Ingunn og Johan Anstensrud fra Tveter gård i Våler i Østfold. De står bak merkevaren Den Sorte Havre, som er en serie med havreprodukter basert på urkornet svarthavre. De har investert i eget kornmottak på gården for å ta imot svarthavre fra andre dyrkere, og i fjor var det 25 dyrkere, hovedsakelig fra Østfold, men også fra andre siden av Oslofjorden og opp til Toten, som dyrket svarthavre til Den Sorte Havre. På egen gård driver de selv økologisk, og cirka 80 % av gårdene som dyrker svarthavren for dem er fulløkologiske. Noen er i karens, men alt råstoffet er usprøytet.

– Vi startet med urkornet svarthavre på egen gård for 10 år siden og dro så rundt til dagligvarekjedene. Norgesgruppen syntes det var interessant med urkornhavre og lot oss få prøve oss i et knippe MENY-butikker, og det gikk så bra at vi etter et par år gjorde oss fortjent til fast hylleplass, eller såkalt pliktig utvalg i MENY. Nå har vi også fått pliktige koder i andre kjeder.

Veien inn i dagligvarekjedenes hyller går gjennom frivillig sortiment, hvor butikkene selv kan ta det inn hvis de vil, noe som gjerne forutsetter at de kjenner til produsenten eller produktet. Det neste steget er å bli definert som pliktig vare, altså noe som skal være fast i alle butikkene. Når man dit, har man skutt gullfuglen.

Det har ikke vært mulig for paret å mette all etterspørselen etter svarthavre selv og løsningen for å skalere har vært å skape en egen og profesjonalisert verdikjede med alt fra såkorn som dyrkerne får gratis og eget kornmottak der produsentene får svært god service når de kommer for å levere. De tilbyr også tresketjenester for nærliggende bønder som ikke har eget utstyr.

– Svarthavre er et smakfullt produkt med mange gode egenskaper, og siden det er et uberørt urkorn er det ikke avlet for å gi mest avling på målet slik hvit havre er. Det som derimot kjennetegner den er at den har bevart sine opprinnelige egenskaper, noe som er gunstig i økologisk sammenheng fordi denne planten har måttet overleve uten plantevernmidler og stråforkorting. Den er robust og meget godt tilpasset vårt klima. Men siden den da gir mindre avling enn en del andre kornsorter, kompenserer vi våre bønder med et svarthavre-tillegg pluss at vi også bekoster såkornet.

Den Sorte Havre garanterer også at de kjøper alt produsentene dyrker, uansett hvordan høsten gikk. Det er gjerne i det samme værvinduet alle skal treske åkeren. Alle kornbønder som ikke har egen tørke og lagringsplass må få kornet raskt levert, noe som kan være utfordrende om man som liten økoprodusent må vente på at møllene får tid til å ta ditt produkt. Det unngår bøndene under denne paraplyen.

Alt kan ikke løses innenfor en merkevare, og Anstensrud har flere punkter hun mener er spesielt vesentlig for økologisk kornproduksjon.

– Mange produsenter har vært interessert i og ønsket å dyrke økologisk, men har opplevd at de ikke får nok igjen for det. Vi trenger at lønnsomheten til primærprodusentene står i forhold til innsatsen.  Skal vi nå et 10 %-mål må vi stimulere både de potensielle økologiske produsentene og mottakene slik at de vil prioritere å ta inn norskdyrket økologisk korn. Det må legges mer til rette for samarbeid mellom ulike aktører i vekstskiftene slik at de blir utnyttet godt. Nettopp for å jobbe bedre sammen om vektskiftene har Den Sorte Havre og Holli mølle gått sammen for å nå ut til økologiske dyrkere gjennom en felles årlig dyrkerkonferanse. Det ene året kan bonden ha økologisk spelt på et gjorden, og et annen år økologisk svarthavre. Det gir bøndene flere muligheter.

I en overgangsperiode må det rendyrkes rene økologiske verdikjeder for å unngå flaskehalser, mener Anstensrud. Det bør også settes en minimumstoll som sikrer at det ikke lønner seg å importere økologisk korn fremfor å kjøpe norsk, og de økologiske produktene må aktivt fremsnakkes i markedet.

– I dag er det for lett å få importert økologisk korn, og det mangler incentiver til å ønske norskprodusert fremfor billigere importert korn. Vi bør spørre oss hvorfor landene rundt oss gjør det så mye bedre enn oss på økologisk. Finnene lå jo dårligere an enn oss for noen år siden og nå har de passert oss. De er selvforsynt med korn og det var vi også for ikke mange år siden på havre.

I dag går det meste av økohavren som produseres til dyrefôr og havre til mennesker blir i stor grad importert ferdig sortert. Man kan selvfølgelig peke på at nye økologiregler stiller strengere krav til lokal fôrandel, men også en bransjestandard hvor matkvalitet definert som korn i standardstørrelse, ikke i kvalitet som spiselig produkt, er et hinder.

Ideene er mange og Anstensrud avslutter med to ønsker: At økomålet gjennomsyrer politikken på flere felt og at man lytter til de som vet hvor skoen trykker, altså bøndene og matprodusenter som ønsker å basere seg på norskdyrket økologisk råvare. Det er viktig at man sikrer råstofftilgang som støtter det momentet som er skapt i markedet.

– Hvis vi mener alvor med dette med 10 %-målet, hvorfor ikke også si at 10 % av landbruksmidlene til Innovasjon Norge skal øremerkes økologisk omstilling? I kornbransjen er det mye fokus på å lande kontrakter til beredskapssiloene som nå er tilbake. Hvorfor ikke si at 10 % av disse skal være økologisk? Hvorfor ikke si at offentlige innkjøp skal matche etterspørselen i markedet eller bedre. Hvis 2-3 % av omsetningen i dagligvare i dag er økologisk, hvorfor skal ikke det være bedre enn det i offentlige storkjøkken? Og til slutt: Hvorfor ikke invitere oss som jobber på jorda med dette inn i foraene hvor dette diskuteres, som Nasjonal ressursgruppe?

Bli slått i hartkorn

Før vi runder av med korn, tar vi en prat med nok en østfolding som heller ikke ser ut til å være så veldig plaget, men like engasjert som de to andre vi har pratet med. Ingri Rosén Guren driver gården Kure Vestre i Rygge i Østfold. Hun tok over gården i 2020 og driver med korn, gulrøtter og gras i et samarbeid med nabogårdene.

Hun peker på mye av det samme som sine kolleger, blant annet leveringsutfordringer. Guren roser Norsk Urkorn, Holli mølle og Den Sorte Havre som spesialiserer seg på kornsorter som er etterspurt i markedet – og som egner seg godt i økologisk dyrking – men som ikke inngår i hovedverdikjeden for korn i Norge. Selv har hun en korntørke fra 1960-tallet på gården og klarer seg slik bedre enn mange.

– Vi er heldige som har den, men ryker den blir det brått verre. Mottaksapparatet i dag kan gjøre det mindre fristende for mange å velge å legge om, og jeg tror investeringsvirkemidler på gårdsnivå kan være nyttig, også i et beredskapsperspektiv.

Guren etterlyser også mer forskning og utvikling, og bedre statistikk.

– Det forskes lite på økologisk såvare og vi har få sorter å velge mellom. Dessuten trenger vi bedre statistikk.  Både spelt og emmer er etterspurt av forbrukere på grunn av smaks-, heve- og helsekvaliteter, men disse sortene gir lavere avling per dekar – uavhengig av driftsform.

Utfordringen med den offentlige avlingsstatistikken er at den ikke skiller mellom hvete og urkorn som spelt og emmer, som Guren og mange andre økoprodusenter i området produserer. I tillegg holder vi igjen såkorn – som heller ikke synes i råvarestatistikken. Spelt er for øvrig noe vi kunne produsert mye mer av, kommenterer Guren. Vi importerer mye spelt.