Tiltak 5: Økt omsetning og produksjon av økologisk frukt og grønt

De siste årene har grøntsektoren i Norge ropt varsko og økogrønt spesielt. «Økologisk grøntproduksjon har stupt og utgjør pr. i dag fattige 1,7 % av omsetningen. Antallet produsenter synker, og rekrutteringen er nærmest fraværende» skrev fire økoprodusenter i et innlegg i Nationen i april i år. 

Tekst: Peter Møller

Potensialet er stort: Ifølge Økologisk24 i september i år, var 1,6 % av salgsvolumet hos BAMA økologisk og det norske økologiske frukt- og grøntutvalget utgjorde 0,4 prosentpoeng av disse.

Noe handler om anvendelsesgrad, noe om distribusjonskanaler: «Kun ett av tre epler som ble produsert økologisk i fjor, endte opp som økologisk eple i butikken» som det var formulert hos Nationen i 2024.

Økosatsingen sover på sitt grønne øre

Vi ber AgriAnalyse om å beskrive situasjonen for oss og kanskje komme med noen forslag til løsning. AgriAnalyse ga nemlig i vinter ut rapporten «Sårbarhet for økologisk grøntproduksjon i Norge». Rapporten er skrevet av Anne Austrem Bunger og Torbjørn Tufte, og rapporten har de gitt undertittelen «Diffuse politiske mål, passiv politikk og mangelfulle tiltak».

– Det oppsummer mye av situasjonen fram til i dag, innleder Tufte.

Ifølge forskerne har inngangen til økologisk og spesielt økogrønt vært diffus og passiv: Det var manglende samsvar mellom målsetting og tiltak fra 2018 og etter. Med et etterspørselsdrevet mål var det uklart hvem som skulle definere etterspørselen – og uansett manglet vi statistikk til å eventuelt kunne etterprøve effekten. Satsingene var også mangelfull for eksempel ved at tilskuddene til økologisk grøntproduksjon ikke utviklet seg i takt med de øvrige, og det ble gradvis mindre og mindre lønnsomt å produsere økologisk grønt.

– Det er større risiko for økobøndene og det er mer arbeidskrevende for dem siden de ikke har tilgang til sprøytemiddel og kunstgjødsel. Det bøndene sitter igjen med må gjenspeile det. Uten det blir det mest som en festtale hvor det man sier ikke har noen virkning på det man faktisk gjør.

Forskerne peker videre på våre to nærmeste naboland som begge kan skilte med større økologisk areal og rimelig velfungerende markeder for økologisk, både i storkjøkken og i dagligvarehandel.

– I de landene, og i EU for øvrig, har de klart å kommunisere helheten i økologisk produksjon og betydningen driftsformen kan ha for klima og miljø, at økologisk landbruk kan bidra til å skape et mer robust system for fremtiden. Spesielt i Danmark var de veldig tydelige på at reglene er statskrav som er strengere enn for resten av landbruket.

Hvordan man snakker om landbruk er en variabel som må tas hensyn til.

– Det er en utbredt holdning at norsk landbruk er «nesten økologisk», men det stemmer jo ikke. Det er to helt ulike kravspesifikasjoner for de to driftsformene. Mye av fokuset ligger på sprøytemidler og kunstgjødsel, men lite på helheten i økologisk produksjon, og akkurat det siste er kanskje en utfordring det økologiske miljøet må ta tak i.

Konvensjonelle bønder kan selvfølgelig være flinke, kommenterer forskerne, men disse har ikke de samme strenge kravene til seg. Det får noen rare utslag, blant annet at noen miljøtiltak innen Regionale miljøprogram som ikke-økologiske får tilskudd for å gjennomføre, ikke er tilskuddsberettiget for økologiske produsenter fordi de uansett er påkrevd å gjøre dette gjennom økologiregelverket. Tiltakene utgjør en liten sum, men er av symbolsk betydning.

Hva tenker de om det nye 10 %-målet, lurer vi på.

– Både tiltak rettet mot produsentene for å gjøre økologisk drift mer attraktiv og markedsmål for eksempel med konkrete mål for offentlige innkjøp må på plass ganske raskt om det skal ha noe virkning før 2032. Dette må i praksis komme som del av jordbruksforhandlingene de to kommende årene skal det være realiserbart.

De peker på at selv om det kom et løft for økologisk grønt i årets forhandlinger, har det økologiske arealtilskuddet tilnærmet stått på stedet hvil, noe som gjør det vanskelig å nå et 10 %-mål siden man da må få med de arealkrevende produksjonene på laget også.

Undersøkelser forskerne gjorde blant økologiske grøntprodusenter viste at direktesalg var en vesentlig salgskanal for mange. Markedstilgangen kompliseres av ledd i verdikjeden som ikke kan ta imot økologisk. De viser blant annet til et dybdeintervju med epleprodusent Astrid Bjørnson som solgte flere tonn økologisk eple gjennom direktesalg enn dagligvareaktørene gjorde til sammen.  I intervjuet forteller hun at hun er usikker på om hun kunne fått en leveringsavtale siden det ikke finnes fruktpakkerier i nærheten som tar i mot økologisk frukt. Siden Bjørnson fikk solgt sine epler må vi anta at hun har funnet en løsning for omsetning av sine økologiske epler som fungerer for henne, men som forskerne påpeker er dette et strukturelt hinder.

– De kan jo ikke bli for store fordi direktesalg er en krevende måte å selge på. Skal de vokse, kan de ikke fortsette å selge alt fra gården. Da må de kunne levere varene til andre, og det steget er ikke opplagt at alle kan ta.

Og her er vi tilbake til utsagnet fra grøntprodusentene innledningsvis: «Antallet produsenter synker, og rekrutteringen er nærmest fraværende».

Skal vi komme videre, trengs det bedre økonomiske vilkår i form av tilskudd og markedstilgang, et egnet distribusjonssystem, og en hevet status for driftsformen som en del av norsk miljøpolitikk, konkluderer forskerne.

Grønn resept

I saken innledningsvis om andelen økologisk i BAMAs utvalg, forklarer virksomheten det lave tallet med lav etterspørsel. Hva skal til å nå 10 %-målet, spør vi Andreas Handeland, kommunikasjonssjef i BAMA. Svaret hans er i første omgang nettopp økt etterspørsel.

– Vi har både produsenter og et logistikksystem som er klare, men vi er avhengige av å ha et marked før vi kan øke produksjonen av økologiske varer. BAMA kan tilby en bredde i sortimentet som gjør økologiske varer attraktive for målgruppene, og vårt logistikksystem sikrer leveranser til dagligvare og storkjøkken over hele landet.

Samtidig etterlyser han klarhet rundt hva myndighetenes mål innebærer for frukt- og grøntproduksjonen.

– I regjeringens nasjonale strategi sier landbruks- og matministeren at det skal stimuleres til økt omsetning og etterspørsel av økologisk mat og drikke. Men i tipunktslisten som er laget for å nå målene er ikke dette spesifisert, så vi er spente på hva som legges i dette.

Handeland peker på to formuleringer som kanskje kan peke ut en retning: Det står i strategien at «regjeringen oppmuntrer kommuner og fylkeskommuner til å inkludere økologisk mat i lokale og regionale matstrategier» og at Landbruks- og matdepartementet «vil vektlegge informasjons- og veiledningstiltak mot storhusholdninger, slik at økologiske alternativer benyttes i større grad».

– Betyr det at økologisk andel kan komme inn som et krav i offentlige innkjøp? Vi har foreslått dette når det gjelder norske varer – av hensyn til bærekraft, matsikkerhet, selvforsyning/beredskap og norsk verdiskapning. Et slikt krav for økologisk vil bidra til økt etterspørsel, og kunne innarbeide vaner som ytterligere vil kunne øke forbruket og gi større volumer på sikt. Det bør også legges en plan for hvordan myndighetene kan bidra sterkere med både opplysningskampanjer, støtteordninger og risikoavlastning. Det er knyttet langt større risiko til økoproduksjon enn til konvensjonell produksjon, og det er mer plasskrevende.

BAMA melder at de er positive til å vurdere å være med på en intensjonsavtale, noe som er formulert som andre tiltakspunkt – at medlemmene i Nasjonal ressursgruppe skal ha en spesiell førende rolle i strategien og målet om å Stortingets 10 %-mål, men igjen er det mer detaljert informasjon de etterlyser fra statlig hold.

– Vi har blitt bedt om å komme med våre forpliktelser, som skal inn i intensjonsavtalen før den signeres. Vi har tidligere forsøkt å få klarhet i hva 10 %-arealmålet betyr for vår del av sektoren. I tillegg har vi bedt om å få se en plan for hvordan etterspørselen skal økes, hvordan man skal sikre at det blir en tilstrekkelig satsing fra alle parter i verdikjeden, samt mer konkret rundt hva myndighetene skal bidra med av støtteordninger og risikoavlastning. Vi kan ikke risikere økt matsvinn og tap for bøndene.

BAMA er positive til satsingen, men skulle gjerne sett at rekkefølgen var annerledes.

– Vi har nå sendt Mat- og Landbruksdepartementet en oppfølgende henvendelse rundt dette, slik at vi forhåpentligvis har et bedre bilde før avtalen skal signeres. BAMA er som sagt i utgangspunktet positive til et slikt felles løft, men det oppleves litt rart å skulle signere og forplikte oss når mye fortsatt er uklart.

Bransjen må gjøre sine hoser grønne

BAMA spiller ballen tilbake til regjeringen. Ingri Rosén Guren, økobonden vi møtte i kornkapittelet, sikter på markedet.

– Jeg som driver fulløkologisk kan ikke bidra noe mer til å nå 10 %-målet. Jeg gjør jo min del på de arealene jeg har. Jeg kunne hatt mer grønnsaker i vekstskiftene, men det er avhengig av markedstilgang, noe som er krevende. Man produserer grønnsaker på avtale og man kan jo ikke sette i gang noe uten avtale.

Kure Vestre samarbeider med naboer om volumproduksjon av gulrøtter og potet. I år kom et etterlengtet tilskuddsløft på grønt, men Guren mener at det er ikke her skoen trykker mest.

– Inntektsutjevning vi har fått for landbruket er bra, og tilskuddsløft på økologisk grønt er et viktig signal for å holde på de få volumprodusentene vi har. Men det er viktig å huske på at det er markedet vi lever av, og det er her jeg opplever at det svikter mest.

Her er vi inne på noe av det BAMA var innom, nemlig etterspørselen. Hvem har ansvaret for den? Er det opp til den enkelte forbruker eller har større aktører også en rolle å spille? Fra Svanemerkets bærekraftsrapport, som kommer ut annenhvert år, vet vi at kun 1 av 5 mener myndigheter og bedrifter gjør nok for å realisere overgangen til mer bærekraftig forbruk og produksjon. Eller sagt på en annen måte: Folk forventer mer handling både fra det private næringslivet og det offentlige.

– Det største hinderet i markedet er for lite informasjon til forbruker, ingen kampanje på norsk økologisk eller økologisk i hele tatt. Jeg opplever økologiske varer i butikk som en markedsdifferansieringsmekanisme: Høy pris på økologiske alternativer får andre produkter til å fremstå som rimelige. Går man inn på grøntprodusentens samarbeidsråds nettsider ser man produsentprisene hver uke i sesong, og så kan du gå i butikken og se hva du betaler per kilo.  Jeg synes den forskjellen er helt vanvittig.

I «Sårbarhet for økologisk grøntproduksjon» er en av de anbefalte politiske tiltakene for å styrke norsk økologisk grøntsektor en politisk anerkjennelse av «økologisk jordbruk som fremtidsrettet driftssystem», altså spydspissfunksjonen tydeligere kommuniseres. Guren peker på en parallell løsning for privat sektor.

– Økologisk må inn som bærekraftsparameter i bærekraftsstrategiene til aktørene i verdikjeden. Verdien av spydspissen er knyttet til at den faktisk anerkjennes som det gjennom verdikjeden, at den enkelte aktøren ønsker å måles på økologisk som miljøprestasjon i sin virksomhet. Det tenker jeg er et viktig steg på veien mot et mer bærekraftig matsystem.

En aktør som har valgt å inkludere miljøsertifiserte produkter i sin bærekraftsrapport, spesifikt økologiske og biodynamiske, er Vinmonopolet. Slik lar de seg måle på om deres innkjøp bidrar til å gi bedre jordhelse og mer biomangfold i produksjonsområdene. Selv om noen kanskje ser gründermuligheten i klimaendringer og norsk drueproduksjon, er det ikke til å stikke under en stol at de fleste produktene dette gjelder er utenlandske. Men også en norsk, økologisk eplesider eller en økologisk gin på norske råvarer produsert på Vestlandet (slikt finnes!) kan telle positivt i Vinmonopolet bærekraftsregnskap. Kanskje kan dette også være et egnet bidrag til å løfte norsk økologisk?