Tiltak 7: Øke antall produsenter som driver økologisk

«Økonomisk, agronomisk – økologisk!» Det var navnet for handlingsplanen for å nå målet om 15 % økologisk produksjon og forbruk i 2020 da den ble presentert i 2009 av landbruks- og matminister Lars Peder Brekk.

Tekst: Peter Møller

Selv om arealandelen da lå på omtrent samme nivå som i dag (4,3 %, 5,6 % inkl. karens mot 4,3 % og 4,6 % i dag), markerer 2009 tilfeldigvis et toppunkt i antallet gårdbrukere med en økologigodkjenning. 2851 gårder drev økologisk det året. I 2024 var antallet 1914. Her bør det nevnes at antallet gårdbrukere, uavhengig av driftsform går ned, og har gjort det i flere tiår. For landbruket som helhet har antallet gårdsbruk gått ned 36,8 % siden 2003. For økologiske gårdsbruk er tallet 22,4 %. Kurvene er naturligvis ulike hverandre siden den økologiske produksjonen med statlig støtte kun har eksistert siden 1990, men bildet er det samme: Arealet er noenlunde likt, men antallet bønder synker.

I 2019 fikk utredningsselskapet AgriAnalyse oppdrag fra Landbrukets Økoløft om å undersøke hva som gjør at noen velger å drive økologisk og hvorfor noen slutter. Svaret de gir i rapporten «Flere økologiske bønder? – hva mener bonden» er både økonomisk og agronomisk:

Forventninger om utbytte (38 %) og tilgang på blant annet gjødsel (25 %) ble fremhevet som vanligste årsak for å ikke legge om fra konvensjonelt til økologisk av de som var interesserte i muligheten. Økte tilskudd var i så fall løsningen mente disse.

Ugrashåndtering (41 %) og manglende merpris eller manglende tilgang på leveringsavtaler på økologiske produkter (30 %) oppgis som årsak av de som driver økologisk, men vurderer å endre til ikke-økologisk. Dette stemmer også med Debio Markeds undersøkelse på vegne av Regelverksutvalget i 2024. Da oppga 59 % at ugrashåndtering var den største utfordringen. 38 % meldte at økonomien var utfordrende.

I AgriAnalyses rapport var svaret på hva som skulle til for å fortsette som økologiske bønder først og fremst bedre metoder for ugrasbekjemping og høyere pris på varene og høyere tilskudd. Det siste har AgriAnalyse også sett på i en rapport som kom i 2025 som vi allerede har stiftet bekjentskap med, men vi starter kronologisk med det som må gjøres før man står med kålrota i hånda og klør seg i hodet mens man lurer på hvordan man skal forvandle den til penger.

Agronomisk

I Debio Markeds undersøkelse for Regelverksutvalget fra 2024 oppgir flest bønder at et ønske om å drive bærekraftig (55 %) uten sprøytemidler og kunstgjødsel (66 %) som fremste motivasjon, men mange mener også at driftsformen er mer agronomisk interessant (38 %). Men hva gjør man da når agronomien både er mer spennende og mer utfordrende? Rutinerte økobønder har vært ute ei høymolenatt før og vet råd, men hvordan rekrutterer man nytt?

En av dem som kan spille en positiv rolle her er NLR. Vi prater med Kjersti Berge.

– Noe av det vi tilbyr er Økologisk førsteråd. Dette er et tilbud til alle produsenter som vurderer å starte med eller legge om til økologisk produksjon. Vi ligger på omtrent hundre førsterådsbesøk årlig, fordelt på åker- og grovfôrbasert, men vi ser en liten økning så langt i år, spesielt når det gjelder melk.

Det er et begrenset område hvor Norsk melkeråvare tar imot og betaler merpris for økologisk melk i dag, kommenterer Berge. Hun mener at dette nok vil føre til at flere melkebønder ikke ser seg tjent med å betale for en økologigodkjenning, og at målet om 10 % norsk økologisk melkeproduksjon blir vanskelig å nå.

– Samme gjelder for korn hvor Felleskjøpet og markedsaktørene etterlyser mer økologisk korn, men det finnes ikke mottaksapparat i hele landet. Og om du vil være storskalaprodusent av grønt er det få muligheter inn i markedet.

Vi snakker oss lett bort fra det agronomiske og over i det strukturelle, men samtidig er dette relevante variabler for en som vurderer å legge om til økologisk. Et annet aspekt som fører mer tilbake ned på bakken er mulighetene til å utveksle erfaringer.

– Vilkårene er ikke like i alle deler av landet, og man trenger å lære av noen som kjenner jordsmonnet, de typiske ugrassortene i sitt område, alt det som er spesifikt for stedet, og her kan vi støte på en utfordring hvis det er for få økobønder. Utover å kunne lære av de erfarne økobøndene, handler dette også om trygghet og en følelse av å ikke stå utenfor.

Det samme sier Sigrid Heringstad, leder i Bygdeungdomslaget. De vektlegger som flere andre av de vi har snakket med behovet for forutsigbarhet og lønnsomhet, både gjennom tilskudd og i markedet, men også at man normaliserer økologisk innad i landbruket. Kjersti Berge er inne på at det kan være noe med forestillingene til de ulike generasjonene, og Heringstad mener det kan nytte å starte med de unge.

– Vi i Norges Bygdeungdomslag kan være med å spre informasjon og kunnskap – for eksempel gjennom foredrag for våre tillitsvalgte og medlemmer på ulike nivå i organisasjonen. I tillegg kan vi være med å spre informasjon gjennom sosiale media. Vi tror også det er nyttig at vi kan bidra i diskusjonen som talerør for de unge. Vi kan fremme hva som er viktig for unge som ønsker seg inn i yrket som gårdbruker: hva skal til for at de skal velge økologisk drift?

Hun mener også det trengs god informasjon om fordelene rundt økologisk drift – spesielt fordelene for den enkelte gårdbruker, men også for miljøet rundt.

Fordelene for miljøet er så, men hva så med fordelene for gårdbrukeren?

Økonomisk

I rapporten «Sårbarhet for økologisk grøntproduksjon i Norge», peker Tufte og Bunger på at tilskuddene til økologisk grøntproduksjon ikke har beveget seg i takt med økningen i øvrige landbrukstilskudd og at prisveksten på økologisk grønt har en egen utvikling.

Tilskuddene er delt inn i vekstsoner. I perioden 2018 til 2023 økte det generelle arealtilskuddet med 109 % for alle fylker unntatt de nordlige, mens den tilsvarende økningen for det økologiske arealtilskuddet økte med 10 %. Konsumprisindeksen var på 20 % i samme periode.

«Dette tilsier et bilde der økologisk produksjonssystem på gårdsbrukene generelt, og for grønt spesifikt, i realiteten er betydelig svekket i tilskuddene relativt til konvensjonelt driftssystem i budsjettoverføringene under jordbruksavtalene i perioden.»

Forfatterne finner at tilskuddene til økologisk produksjon sank fra å utgjøre 0,8 % av budsjettstøtten i Jordbruksavtalen i 2018 til 0,6 % i 2023.

«Det kan slik sett argumenteres for at en styrking av økologiske tilskudd vil bety lite i de samlede budsjettoverføringene til jordbruket. En dobling av støtten til 338 millioner kr ville utgjort 1,17 % av budsjettstøtten. Det å styrke økologisk drift gjennom økte eller nye tilskudd er et rent politisk valg, da det kun er et spørsmål om partene i jordbruksavtalen ønsker å prioritere økologisk sterkere eller ikke. Dersom partene velger å styrke tilskudd til økologisk jordbruk, kan det imidlertid gjennomføres på flere måter.»

– Vi savner tilskudd som underbygger satsingen. I årets jordbruksoppgjør kom det mer tilskudd til økogrønt, noe som er svært positivt, men det kom ingenting som løftet økologisk generelt. Grøntnæringa alene er liten og utgjør få dekar. Den kan ikke løfte økosatsingen alene. Da trenger du tilskudd til de arealkrevende produksjonene som involverer korn og gras, kommenterer de.

– Det kan kanskje oppleves som mer attraktivt for bønder å få støtte på produsert volum, men er målet å få opp det totale arealet vil vi mene at det er mer hensiktsmessig å øke det økologiske arealtilskuddet, altså at det er en støtte i bunnen. Det gir mer stabil økonomi for produsenten og reduserer risikoen for bøndene, uavhengig av hva de produserer.

Som vi var inne på da vi snakket om økologisk frukt og grønt, handler tilskuddene både om reell kompensasjon for risiko og innsats, men også den symbolske effekten av at man gir støtten som finnes i «Regionalt miljøtilskudd i jordbruket». Forskerne peker også på en annen mulighet som man har valgt i Danmark, nemlig at staten som eier av økologiregelverk og økologisatsing betaler sertifiseringskostnaden i sin helhet.

Dette er også noe leder i Norsk Bonde- og Småbrukarlag Tor Jacob Solberg løfter frem:

– Det hadde vært positivt hvis en kunne fjernet eller bakt avgiftene for økologisk sertifisering inn i tilskuddssystemet, sånn at en slapp å ha det som en enkeltkostnad. Det er flere småskalaprodusenter i dag som kunne vært Debio-godkjent, men opplever kanskje ikke at kundene krever det. Ingen vil ha en ekstra kostnad. Det kunne vært et ganske effektivt virkemiddel for å få flere, særlig mindre, bedrifter til å ta det steget.

I dag er den norske fordelingen cirka ¼ gebyrer og ¾ offentlig finansiering. Det ville ha kostet ca. 17,5 millioner ekstra i år dersom man hadde valgt en dansk finansieringsmodell.

Økologisk?

Vi innledet med en handlingsplan fra 2009. La oss runde av med en fra 2025, nemlig Statsforvalteren i Vestfold og Telemark sin handlingsplan for økologisk landbruk. Vi prøver oss igjen med å forstå handlingsplanen gjennom undertittelen og i dette tilfellet er navnet «Økt lønnsomhet gjennom markedsarbeid».

– Denne tittelen valgte vi fordi vi mener det er nøkkelen, og vi har god dekning for det fra produsentene som også har spilt inn til handlingsplanen. Lønnsomheten må opp, og det må gjøres gjennom aktivt markedsarbeid.

Dette sier Martin Dalen hos Statsforvalteren i Vestfold og Telemark. Poenget er både spesielt for økologisk, men også generelt. Eller som det står i handlingsplanen: «Selv om det er særegne utfordringer i økologisk landbruk, så er en viktig utfordring i økologisk felles med konvensjonelt: å kombinere god markedstilgang med lønnsomhet for bonden. Lønnsomhet er en forutsetning for bærekraftig matproduksjon.»

Utfordringen er å finne traseen som fører fra «økologisk jord til middagsbord» som det heter i den nye økostrategiens undertittel, men kanskje handler dette ikke bare om etterspørsel som en utilnærmelig og upåvirkelig naturlov, men hvordan man skaper denne etterspørselen?

– I dag har vi en svært regulert landbruksproduksjon og et tilsvarende like lite regulert marked. Virkemidlene er færre i den andre enden av verdikjeden. Samtidig har vi et veiledningsapparat som er i stor grad er innrettet mot agronomi og produksjon, men knapt noe som handler om foredling, markedsføring og markedsarbeid.

Landbruket har i all hovedsak sine virkemidler knyttet til landbruksproduksjon, kommenterer de to, og vi har få eller ingen virkemidler knyttet til marked. Når produsentene sier at de trenger bistand til markedet, bør også vi innrette oss mot dette, mener de.

– Dette er egentlig parallelt til tiden da vi hadde økologisk foregangsfylker hvor alt var innrettet mot produksjon, men ingen tok ansvar for markedet utover offentlige innkjøp. Slik er det i dag også: Ingen føler at de skal ha den rollen, sier Kari Mette Holm, Dalens kollega hos Statsforvalteren i Vestfold og Telemark.

Vi må hjelpe bønder med å bygge merkevarer, er et av forslagene fra de to. Selv om dette kanskje bare er en del av totalbildet, av virkemidlene vi trenger for å nå 10 %-målet, kanskje er dette en av broene mellom det agronomiske og det økonomiske: At det skal lønne seg å drive bærekraftig. At formidling av hensynene som tas til miljøet i økologisk produksjon er noe som må besjele hele gangen gjennom verdikjeden slik at det blir samsvar mellom de grepene man tar på åkeren og de valgene forbruker tar i butikken?