Valgfrihet for alle

Aina Bartmann har hatt en lang karriere i norsk landbruk. I dag er hun daglig leder av GMO-nettverket, og har sittet som medlem av det offentlige genteknologiutvalget. De leverte i sommer sine anbefalinger til Klima- og miljøministeren, og i løpet av nyåret går fristen ut for å sende inn høringssvar til utredningen.

Tekst: Peter Møller

Genetisk modifisert organisme, det som ofte forkortes til GMO, er en levende organisme, en plante, et dyr eller en bakterie, som har fått forandret sitt arvemateriale ved bruk av moderne genteknologi. For å ta det første først: Hva er egentlig forskjellen mellom GMO og for eksempel tradisjonell avl?

– Det er en vesentlig forskjell på om du driver avl/foredling på hele organismen, eller om du klipper og limer i selve arvematerialet. Fordelen med genmodifisering er at du kan komme raskere til målet, samtidig er det mer usikkert og du må bruke mer tid i etterkant for å være sikker på at det ikke har oppstått utilsiktede effekter.

Føre-var-prinsippet er sentralt i økologisk landbruk og det har også vært en del av begrunnelsen for hvorfor GMO-nettverket ønsker en tydelig regulering av GMO.

– Genmodifisering er en kraftfull teknologi som kan brukes til å forandre både organismer og økosystemer på en radikal måte. De nye GMO-ene, som for eksempel CRISPR, er lett tilgjengelige og virker i alle organismer. Det betyr at vi kan forvente at stadig flere planter, dyr og mikroorganismer blir forsøkt genmodifisert, og at utviklingen vil foregå i høyt tempo. Dette i seg selv øker risikoen for at noe kan gå galt. Å legge føre-var-prinsippet til grunn er derfor viktigere enn noen gang.

Ja, hva er egentlig risikoen ved GMO-er?

– Det er viktig å understreke at genteknologi har potensiale til å kunne bidra positivt til utvikling av mer hardføre planter og dyr. Samtidig er veldig mye vi ikke vet, både om samspillet mellom genene, og ikke minst hvordan de ulike organismene virker sammen i økosystemene.

Genredigering er mer målrettet enn tidligere metoder i hvor i arvestoffet man foretar endringer, forteller hun. Det er ikke det samme som at det ikke fortsatt er usikkerhet knyttet både til utilsiktede brudd i DNA og til den påfølgende «reparasjonsprosessen» i cellen ved bruk av genredigering. En liten endring i arvestoffet kan gi store endringer i en organismes funksjoner og/eller miljøet den lever i.

– Skrekkscenarioet er at vi setter ut GMO i naturen som setter i gang irreversible prosesser. Risiko vil variere fra organisme til organisme og er knyttet til for eksempel spredningsevne. Et slikt eksempel ble nylig advart mot av Veterinærinstituttet og Vitenskapskomiteen for mat og miljø på oppdrettsfeltet. Det er derfor nødvendig å risikovurdere og overvåke hver enkelt GMO. Sak-til-sak og trinn-for-trinn er viktige forsiktighetsregler som må videreføres i et framtidig lovverk.

Bartmann understreker at den rene risikoen forbundet med endring som kan skade økosystem er ikke den eneste utfordringen med GMO.

– GMO er kapitalkrevende teknologi som er kontrollert av noen få mektige selskaper innen agrobusiness. Dette kan bli forandret nå som flere aktører forsker på genredigering, men jeg tror ikke vi skal være naive å tro at maktforholdene og eierskap til teknologien blir radikalt forandret. Allerede i dag er det tatt ut over 20 000 patenter på CRISPR. Maktforholdet mellom rike og fattige eller mellom techselskapene og bønder blir forskjøvet når eierskapet til frø, planter og dyr samles i færre hender. Et bærekraftig matsystem forutsetter en mer rettferdig fordeling og kontroll over produksjonsressursene, men også bevaring og bruk av det genetiske mangfoldet. Jeg mener det er avgjørende at bruk av GMO ikke fører til mer makt til store selskaper, på bekostning av matprodusenter, forbrukere og naturmangfold.

I økologisk landbruk og akvakultur er GMO ikke tillatt. For økoprodusenter handler det om mer enn bare rammene for egen drift. Det handler også om valgfrihet, forteller Bartmann.

– Det er en risiko forbundet med å introdusere nye organismer inn i et økosystem, og et sameksistensregelverk for GMO må sikre at ikke-økologiske og økologiske bønder ikke blir skadelidende dersom GMO sprer seg uhemmet. Da er det et minstekrav at man innfører buffersoner mellom arealer der det dyrkes GMO og der det ikke dyrkes GMO, samt at det innføres separate verdikjeder fra jord til bord. Forurenser betaler-prinsippet må ligge til grunn for regelverket.

Hun påpeker at hvis flertallet i genteknologiutvalgets forslag får gjennomslag, kan økologiske bønder og oppdrettere få et problem med å dokumentere at produksjonene deres er GMO-frie fordi GMO-produktene vil være umerkede og «gå under radaren».

– Økologisk produksjon skal spille på lag med naturen og basere matproduksjonen på et mangfold av genetiske ressurser. Denne spydspissfunksjonen økologisk landbruk har gjennom å utvikle nye driftsmetoder på naturens premisser, er som regel mindre bundet av den maktkonsentrasjonen vi ser gjennom GMO. Samtidig vil jeg legge til at motstand mot GMO er ikke noe som er spesifikt for økologisk landbruk. Vi ser at det økologiske og store deler av det øvrige landbruket står sammen også i Europa.

Bartmann har jobbet med miljø og bioteknologi gjennom store deler av sitt yrkesliv. Hun etterlyser en offentlighet som utfordrer mer.

– For 30 år siden ble det lovet at GMO skulle utrydde sult og bidra til et mer miljøvennlig landbruk. Det har ikke skjedd. En viktig del av en opplyst samfunnsdebatt om GMO må være hvilke alternativer vi har. Hvilke problemer er det som forsøkes løst? Tar man tak i de grunnleggende problemene, eller blir GMO et altfor lettvint svar på komplekse utfordringer? FAO har i flere rapporter tatt til orde for at et allsidig småskalalandbruk er mest ressurseffektivt, både med hensyn til total bruk av innsatsmidler og til avlinger per areal.

– Enkelte ønsker å fremstille denne saken som at den er avsluttet, at EU allerede er langt på vei inn i en GMO-liberal fremtid, og at Norge må kaste seg rundt for å henge med, men det er ikke realiteten. Forsøk på å deregulere ny GMO for planter strandet nylig i EU. Denne saken er interessant av to grunner. Dels fordi den viser at det er sterk motstand mot en GMO-politikk som ikke tar hensyn til blant annet valgfrihet for produsenter og forbrukere i Europa. Men også fordi forslaget fra flertallet i genteknologi-utvalget er langt mer ytterliggående og opererer i et mer ukjent farvann enn det som gjelder i EU. Blant annet foreslår de deregulering av dyr og mikroorganismer, mens EU bare drøfter planter.

– Jeg synes Tysklands landbruksminister formulerte dette tydelig etter at det ble kjent at det foreløpig ikke er et kvalifisert flertall for forslaget om deregulering: «Alle forbrukere bør fortsatt ha valget mellom produkter med og uten genteknologi, enten konvensjonell eller økologisk. Vi trenger regler om sameksistens for å sikre at et marked som er verdt milliarder ikke blir ødelagt.»

Vi spør Bartmann hva hun mener er det viktigste et nytt regelverk må ta hensyn til.

– Utover at et regelverk må håndtere GMOer på sak-til-sak-basis, må det også stilles krav om sporbarhet og merking. Fra ulike spørreundersøkelser vet vi at forbrukere er mest bekymret for mulige negative konsekvenser for naturen. Det betyr at det å for eksempel si at «GMO er ufarlig å spise» ikke er svar på det folk er mest opptatt av. Forbrukerorganisasjonene i både Norge og EU er krystallklare på at alle GMO-er må merkes som GMO, også de nye genredigerte. Bare regulering og merking kan sikre retten til å gjøre informerte valg. Folk har mange ulike motiver for å ville velge bort GMO. Det må respekteres.

Bartmann tilhørte mindretallet i utvalget som ønsker en modernisering av genteknologiloven i tråd med den teknologiske utviklingen, men som samtidig ønsker å videreføre hovedtrekkene i dagens lov. 

– Det er tydelig at utvalget har vært uenige i en rekke grunnleggende spørsmål. Det dreier seg om alt fra hva som skal defineres som GMO, om man skal frata miljømyndighetene forvaltningsansvaret for utsetting av GMO i naturen, og ikke minst synet på hva som er mulig og ønskelig å få til ved hjelp av genmodifisering. Det er viktig å holde fast ved at alle GMO-er må risikovurderes fra sak-til-sak og at forvaltningen må være kunnskapsbasert. Vi i mindretallet fremmer en rekke forslag som skal stimulere til forskning og innovasjon som kan bidra til økt bærekraft.

Genteknologiutvalget overleverte sin utredning, NOU 2023:18, til klima- og miljøminister Espen Barth Eide 6. juni 2023. Utvalget ble nedsatt november 2020 og har i årene etter utredet kunnskapsgrunnlag på genteknologiområdet og utformingen av regelverket. Dette skal gi et godt grunnlag for videre politikkutforming. 22. februar 2024 er fristen for personer og organisasjoner til å sende inn høringssvar til utredningen.