Veien mot tiprosentmålet

Historien om det økologiske landbruket har mange begynnelser. De som mener at økologisk er det samme som hvordan man drev landbruket i gamle dager, vil kanskje mene at økologisk landbruk har vært her så lenge noen har holdt dyr eller dyrket jorda. Andre vil kanskje knytte oppstarten til pionerene som ville utfordre det moderne landbruket og de begynnende miljøproblemene det førte med seg for nærmere hundre år siden. Eller er det mer rett å si at økologisk landbruk får sin form når det begynner å ligne det man driver i dag, og man utvikler egne regler for det rundt 1970-80-tallet?

Er det innførelsen av de europeiske forordningene gjennom EØS-avtalen i 1990 som markerer startskuddet? Er det i hele tatt én historie? I dette magasinet tar vi utgangspunktet i 2025 og to hendelser: Lansering av ny økologistrategi fra Regjeringen og et politisk vedtak på Stortinget hvor et flertall går inn for å gjeninnføre et mål for økologisk areal i Norge. Målet er at 10 % av norsk jordbruksareal skal være økologisk innen 2032. Som Mikael A. Meland Leksen, rådgiver i Landbruksdirektoratet, kommenterte under direktoratets årlige økologistatistikkseminar våren 2025 betyr det en økning fra dagens areal på 10 % hvert år. Dette vil kreve sin økomann og sin økokvinne.

Tekst: Peter Møller

Politiske dokumenter

Den nye strategien «Fra økologisk jord til middagsbord. Nasjonal strategi for økologisk jordbruk 2025-2032» erstatter strategien fra 2018 med den mer repetitive tittelen: «Nasjonal strategi for økologisk jordbruk. Nasjonal strategi 2018-2030». Den strategien har gjerne blitt oppsummert i formuleringen at «utviklingen innen økologisk produksjon og forbruk skal være etterspørselsdrevet». Dette til motsetning til tidligere strategier hvor man har sett for seg at det politiske apparatet kan ha en rolle å spille utover å holde fingrene av fatet. Artikuleringen i strategien handler om den daværende regjeringens politiske ideologi, men var også et svar på Riksrevisjonens kritikk fra 2016 som konkluderte med at man hadde gjort for lite for å oppnå datidens mål om 15 % av arealet og offentlige innkjøp skulle være økologiske innen 2020. Det målet var man langt unna å nå, men kanskje enda lengre unna da disse målene forsvant i 2018.

En mye brukt historie som eksemplifiserer dette er hvordan Forsvaret i de nordlige fylkene var storkjøper av økologisk melk (fordi de hadde et mål om å handle inn 15 %) fram til 2018-strategien kom. Deretter forsvant økologisk melk fra sortimentet, og i 2023 sluttet TINE melkeråvare å ta imot økologisk melk fra de tre fylkene i nord.

I Hurdalsplattformen fra 2021 hadde man annonsert at man ville «stimulere til auka produksjon og omsetnad av lokalmat og -drikke og økologisk mat» og en evaluering av den foregående strategien, avtalt som del av jordbruksforhandlingene i 2022, konkluderte med at virkemidlene i 2018-strategien ikke fungerte etter formålet.

Den nye strategien

Den nye økologistrategien ble lansert på Bygdø Kongsgård fredag 11. april. Statsråd Nils Kristen Sandtrøen inviterte med presse og en engere krets inn i fjøset for å snakke om sine ønsker og visjoner.

Strategien ble delt ut og det tok ikke lang tid før den ble kritisert.

Slik er det gjerne med strategier: Politiske motstandere og pressgrupper har naturligvis ingen grunn til å være fornøyde. Mer må gjøres. Om de har rett eller ikke er ikke så vesentlig når vi i dette magasinet går inn i strategien. Allerede etter statsrådens forord kan vi lese en tipunktsliste som skal underbygge strategiens mål. Disse beskriver hva man vil gjøre for å nå målet, men når vi leser dem kan vi gi kritikerne rett i at strategien ikke lanserer noen veldig klare tiltak. Man ønsker å øke produksjon og omsetning av økologisk melk, korn, frukt og grønt, man vil øke omsetningen av økologisk mat og drikke i offentlig sektor, øke antallet økologiske produsenter, øke bevisstheten hos forbrukere og mer, men det står ikke hvordan.

For punktene om melk, korn, frukt og grønt står det for eksempel at Nasjonal ressursgruppe skal utarbeide et forslag. Men hvem er de? Og hvilke tiltak vil de komme med?

På de følgende sidene møter vi faglagene som har ivret for en sterkere økologisatsing og et håndfast måltall for areal. Vi har snakket med økobønder, meierister og andre foredlere, interesseorganisasjoner, forskere og andre aktører som er involvert i dette feltet. Vi har kontaktet alle medlemmene i Nasjonal ressursgruppe, for å høre om hvilke tiltak de mener treffer. Alle som hadde anledning til å svare møter vi på de følgende sidene.

Tallet som alle ville målbinde

Miljøverdien i økologisk landbruk har vært godt etablert i mange tiår. Den har vært drevet fram av ildsjeler med engasjement for miljøet i en allianse mellom de som produserer og de som handler maten. Fra den norske staten fikk en forpliktelse gjennom EØS til å ta inn et økologiregelverk i norsk lov, har økologien også vært offentlig politikk.

Historien om et politisk satt måltall for økologisk produksjon er ikke nytt. I St. meld. 19 (1999-2000) «mener departementet det er grunnlag for en målsetting om at 10 % av det totale jordbruksarealet i løpet av en tiårsperiode skal være omlagt til økologisk areal». «Satsingen er integrert i arbeidet med å gjøre hele det norske landbruket til et mer bærekraftig landbruk», som det er formulert.

Året etter får vi en strategi og en handlingsplan for hvordan dette vedtaket skal imøtekommes, utarbeidet av det som da het Statens landbruksforvaltning og Omsetningsråd. I «Mål og strategier for perioden 2000–2009» pekes ut det fire hovedstrategier: Økt produksjon basert på etterspørsel, stimulere til kvalitets- og produktutvikling, øke kunnskap hos produsenter, markedsaktører, forbrukere og myndigheter og å stimulere til bedre vareflyt fra primærproduksjon til sluttmarked.

I denne strategien har man måltall for de enkelte produksjonene, men dette legges bort allerede i 2003 i revidert utgave av strategien.

Her anbefales blant annet mer forbrukerinformasjon, offentlig finansierte markedsføringstiltak og generelt mer formidling av kvalitetene ved økologisk produksjon.

Konklusjonen syntes å være at målsetting om 10 % innen seks år var innen rekkevidde selv om fasiten i 2002 var 2,5 % av arealet (samt 0,7 i karens).

To år senere, i 2005, tar Stoltenberg II-regjeringen over, og i regjeringens «Soria Moria»-erklæring løfter man måltallet for areal. I tillegg skal en andel av det man spiser også være økologisk. 15 % av den norske landbruksproduksjonen og 15 % av det norske matforbruket skal være økologisk innen 2015. Det lanseres en ny løsning i norsk sammenheng: «Det offentlige må gå foran som ansvarlige forbrukere og etterspørre miljøvennlige varer og varer som er tilvirket med høye etiske og sosiale standarder.» Målene for produksjon og konsum videreføres i Soria Moria II i 2007, men fristen flyttes til 2020. Nåværende strategi, «Fra økologisk jord til middagsbord. Nasjonal strategi for økologisk jordbruk 2025-2032» adresserer tydelige mål for å øke andelen økologisk produksjon, og kan vi få en høyere måloppnåelse med nåværende tiltaksplan? Hva kan vi gjøre bedre?