Å være natur, å være menneske

Tekst: Kaja von Kwetzinsky-Stetzenkow
Foto: Birgitta Eva Hollander – Heia Folk

I mai i år la FN frem den mest omfattende tilstandsrapporten om jordas natur- og biomangfold som hittil er vedtatt. Her slås det fast at det trengs fundamentale endringer i måten vi forholder oss til naturen på for at den skal kunne reddes. Det kan ikke skje uten at vi igjen kommer i kontakt med naturen i oss og oss i naturen.

Med ønske om å få en dypere forståelse av hvor menneskenes tanke om at vi er frakoblet naturen kommer fra og hvordan vi kan koble oss på igjen, kontaktet jeg økofilosof Martin Lee Mueller. Han inviterte meg med på tur rundt Vidaråsen Landsby til samtale om måten vi forholder oss til verden på, om sanser og følelser, om Descartes og Arne Næss, om kjærlighet og motstand og om laks.

Jeg møter Martin Lee Mueller i Sansenes hage i Vidaråsen Landsby. Etterhvert forstår jeg at jeg ikke bare møter ham, men at jeg også møter selve stedet og naturen rundt oss.

– Denne hagen er plantet like mye for å livnære oss med mat som for å livnære sansene. Bringe skjønnhet og lukt. Og insekter. Første dagen jeg kom hit med masterstudentene fikk vi servert en smoothie fra Sansenes hage til velkomst. Det var som en eksplosjon av sanseinntrykk i et glass. Denne velkomsthilsenen sa oss at her er det både mennesker og et sted som hilser oss velkommen. I skjønn forening. Her er det mennesker som har et inderlig forhold til et sted og ut ifra det utvikler de en medmenneskelighet som også har med inderlighet å gjøre.

– Vi leter jo etter bedre måter å forholde oss til verden på, og vi kan begynne på et så generelt sted som Vidaråsen Landsby. Vi kan lære noe av måten de her forholder seg til omgivelsene, her tillates stedet å være en aktør. Arbeidet som gjøres her handler både om kritisk tenkning, å tenke på nytt, men også å ta på alvor sansene våre. Jobbe for at vi skal oppføre oss som sansende, følende vesener like mye som tenkende vesener, og søke etter muligheter for å forene tanker og følelser etter 400 års frakobling.

Martin er nettopp ferdig med dagens undervisning for masterstudentene fra Steinerhøyskolen. Forelesningen handlet om menneskenes frakobling fra naturen og den kartesianske dualisme, ideen om at tankene er frakoblet sjelen. Denne ideen har utspring i Descartes’ filosofi og la grunnlaget for moderne vitenskap.

Da Kopernikus i 1553 sa at jorda ikke er senteret av universet rokket det ved alt menneskene til da hadde trodd var sant. De hadde frem til da sett på seg selv som senteret i kosmos, fordi det var det de følte. Da dette ble motbevist kunne man ikke vite noen ting med sikkerhet lenger. Så kom Descartes på 1600–tallet og sa at det eneste vi ikke kan betvile er at vi tviler. Ergo er tankene det eneste vi virkelig kan stole på. I dag står vi igjen overfor en tid der vedtatte sannheter må utfordres av nye historier og vi må revurdere om måten vi tenker på er den eneste rette.
– Descartes lærte menneskene å slutte å stole på sansene, sier Martin.

Det kan være en av flere mulige begynnelser på historien om hvordan mennesket begynte å se på seg selv som overlegent naturen. Overbevisningen om at mennesket er frakoblet har gjort noe med hvordan vi har behandlet naturen. Klimaendringene og tap av naturmangfold er naturens respons på våre handlinger. En respons på vår måte å tenke på alt annet enn mennesker som døde ting, som mekanismer og ikke organismer.  I dag jobber Martin gjennom økofilosofi, kunstnerisk arbeid og som førsteamanuensis med å lære oss igjen å stole på sansene våre og de organiske sidene av mennesket.

– Vi må ta til fornuft i vår måte å forholde oss til naturen på.

Vi beveger oss bort fra Sansenes hage, men vi tar sansene med oss. Veien forteller at den er laget av mennesker som ønsker å samhandle med stedet, med det som er natur. Den svinger, går opp og ned og følger topografien. Veien forteller at vi skal gå ned til vannet. Den fører oss over en åskam. Der møter vi blomsterengen. Blomsterengen som også er en grønnsaks– og urteeng. Engen sier «stans og iaktta».

– Arne Næss kalte det stans og iaktta. Få med deg hvor du er, og hvem du er i forhold til det. Her inviteres vi av solsikken og mange andre blomster hvis navn jeg ikke kan. Ask og lønn og en horisont av grantrær og bjørk også. De skifter farge nå. Det er også mennesker som jobber her. Akkurat nå er det høsting av rødløk.

– Fenomenologiens prosjekt, slik jeg oppfatter det, er et prosjekt om å komme tilbake til sansene. Og da betyr det at det også må praktiseres ved et annet språk – et språk som er åpent for å lytte etter de andre som er rundt oss og det som foregår. Det å finne fram til dette språket og det å lytte til andre stemmer enn menneskestemmer er på en måte et livsprosjekt. Jeg prøver å være tålmodig med meg selv når jeg ikke får det til, og det skjer ofte. Det jeg trenger da er egentlig bare å stoppe. Hoppe av en buss og bare puste. Det å bli bevisst min egen pust er en måte å komme i kontakt med min egen kropp på, og gjennom min kropp er jeg mottagelig for så mye som skjer rundt meg.

Veien har ført oss ned til fjøset. Sauen ser oss inn i øynene og rører ved noe. Den nydelige lukten av høy strømmer mot oss. Sauen sier «hei». Martin vender oppmerksomheten sin mot den, sier «hei. Hei du, hvem er du?». «Og hvem er du?», spør sauen.

– Jeg vokste opp i det nordøstlige Tyskland i et landlig område. Jeg var en småbygutt som ikke likte noen ting bedre enn å sykle dagen lang. Ute i skogen og forbi innsjøer og utforske alt det som var hjem. Vi bodde rett ved skogkanten, på en måte mellom menneskenes verden og den mer-enn-menneskelige verden, som økofilosofen og antropologen David Abram kaller det. Jeg ble da skikkelig forelsket i livet. Tranene som kom to ganger i året, på våren og på høsten. Titusenvis av traner som kom fra sør og fløy tilbake på høsten. De fylte luften med lengsel og glede over å være tilbake og de fortalte meg at denne verden er mye større enn menneskenes verden. For her finnes traner som flyr mye lenger enn jeg kan forestille meg. Hvordan får de det til? Det er utenfor min fatteevne. Det fylte meg med kjærlighet og ydmykhet og en nysgjerrighet på alt som kryr og lever.

– Det var bare slik verden var. Det var ikke noe jeg trengte et språk for eller følte jeg måtte forsvare.

– Min første kjærlighet var naturen og skogen. Min andre kjærlighet traff jeg som voksen, det var litteratur og språk.

– Jeg likte ikke litteratur som skoleelev, jeg måtte først oppdage den på egenhånd etterpå. Og da ble jeg spesielt tiltrukket av Nature Writing, som beskrev noe av det jeg fortsatt ikke hadde språk for. Det jeg ble tiltrukket av var de dikterne som klarte å gi et språk til alle de andre vesenene. Hans Børli er et godt eksempel på en dikter som klarte det.

Veien svinger ned fra fjøset og oppover igjen mot skogen. Skogen sier «hei!» og vi titter opp på en hakkespett. Skogen forteller at den har hatt det tøft etter fjorårets hetesommer.

– Jeg følte meg aldri fremmedgjort i skogen. Her kjenner jeg en slags invitasjon til å integrere min tenkning i denne kroppen og integrere denne tenkende kroppen i dette stedet, i dette landskapet. Å søke en resonans. En gjenklang. Det var det dikterne visste noe om, følte jeg.

– Noen år senere var jeg på utvekslingssemester i Bergen. Jeg studerte egentlig ikke den gang, jeg bare var på fjellet og trengte en unnskyldning for å være i Norge et halvt år. Der sto det en bok på hylla, som spurte: Hvor kommer virkeligheten fra? Det var Arne Næss som spurte, i samtale med Erlend Loe. Da var jeg tapt. Jeg hadde oppdaget min tredje kjærlighet og det var til naturfilosofene.

– Jeg opplevde at de nettopp prøvde å gi et språk til at det som vi kaller en økologisk krise, i bunn og grunn er en relasjonskrise. Det handlet om å prøve å bygge en ny, bedre og vakrere relasjon, og om å finne et nytt språk å omtale verden på.

Veien viser oss flere dammer med vann liggende etter hverandre i terrenget. Vannsystemet som fungerer som renseanlegg for hele landsbyen forteller at det er en del av naturen. Vannsystemet forteller at det samarbeider med landskapet og stedet. Vi ser på det og lurer på om det er dette man i mekaniske termer kaller «Ecosystem Service».

– Som om det var noe som bare tjener oss. En sånn tankemåte som opprettholder det problematiske hierarkiet.

– Jeg flyttet tilbake til Norge for å lære og lese om Arne Næss. Jeg ble også kjent med ham før han døde. Han var jo svært gammel den gangen. Jeg har vært veldig opptatt av dypøkologien, hvor alt liv har en egen verdi. Og det må forsvares! På alle måter! Det må forsvares med god tenkning, med kjærlighet og med evnen til å forsvare at det er viktig å snakke om disse tingene på en kjærlig måte. At det ikke bare er noe som kan forsvares med rasjonelle argumenter.

Martin beskriver sin egen tilnærming til filosofi som økofilosofi: Oikos som vårt hus, vårt hjem og filosofi som kjærlighet til visdom. Visdom om hvordan å leve i det hjemmet som er vårt, sammen med alle de andre vesenene. Men veien som også førte Martin til Norge startet med en kritikk av økofilosofenes praksis.

– Jeg hadde min første skolering av økofilosofi i Tyskland og da ble jeg så frustrert over at samtalene økofilosofene der hadde utelukkende foregikk innendørs. Er det ikke sprøtt? Jeg var ikke blitt økofilosof fordi jeg likte å ha samtaler med andre mennesker om andre dyr. Jeg var der fordi jeg likte å være sammen med andre dyr og oppleve dem i sin egen virkelighet. Der de er. Fordi det var der jeg opplevde noe som er genuint forskjellig og likevel forbundet med meg.

Veien har ført oss til vannet. Martin vasser ut i elva. Vannet som renner her forteller om fjellet, regnet, skyene og havet.

– Den frustrasjonen over at filosofene satt innen­dørs måtte jeg bare gjøre noe med. Jeg ble forskingsassistent på en liten gummibåt i Vestfjorden, utenfor Lofoten en halv vinter, sammen med en marinbiolog som studerte spekkhoggerkommunikasjon. Vi var ute så mye vi kunne for å ta opp å lære og tolke språket. Jeg fokuserte da på det vitenskapelige, men også på min egen reaksjon i møte med spekkhoggerne og stedet. Jeg søkte etter et poetisk språk for undringen som jeg også hadde kjent på som barn. Det var egentlig drivkraften og impulsgiveren for at jeg i det hele tatt tålte og turte å sitte i alle de rommene med filosofene. En drivkraft bare et poetisk språk klarte å romme, sammenliknet med det akademiske språket. Prosjektet ble delvis om det å tillate et poetisk språk i akademia, og å søke etter en måte å forsvare dets betydning.

På tross av mye motstand fortsatte Martin sitt prosjekt om å finne et språk som kan romme naturen. En tidlig veileder under doktorgradsarbeidet i filosofi ved Universitetet i Oslo sa til Martin: «When you enter the university you have to leave your soul in the waiting room.»

– Det kunne jeg ikke gjøre. Jeg kunne ikke ignorere de følelsene og opplevelsene jeg hadde hatt som barn. Da kunne jeg enten bare droppe ut av akademia og vende det ryggen eller jeg kunne gå inn i det og søke og finne veier å forsvare det på. Det billedrike språket. Et språk som er fullt av klangen av regn på et tak på sommeren eller av tordenvær og dens spenning i luften. En spenning som jeg også kjenner i min egen kropp. Som en diffus miks av glede og angst. Eller følelsen av å ta opp en liten frosk på veien, som jeg gjorde akkurat her i går natt. Og dens kalde hud som er så ulik min egen hud. At det går an å være så kald og være levende! Samtidig spratt det en rådyrmamma med to unger over åkeren der. Det var en opplevelse som jeg var tilstede i som en tenkende og sansende kropp. Mitt mål har vært å finne et språk som rommer alle de opplevelsene.

– Det var jo det motsatte av det Kartesianske prosjektet som jeg opplevde fortsatt har sin tyngde og sin kraft i dagens akademia. Når en mentor på ph.d.-programmet på uio sier la din sjel bli igjen utenfor, er det fortsatt Descartes som snakker og sier at du må kutte ut en del av deg selv for å være en god akademiker.

– Heldigvis møtte jeg ikke bare motstand, jeg møtte gode mentorer underveis. Blant andre Arne Johan Vetlesen. Det var han som sa authorize yourself, på hans nydelige, stille, men kraftfulle måte. Det var det jeg trengte.

I 2016 fullførte Martin sitt doktorgradsarbeid. Arbeidet ble til boken «Being Salmon, Being Human».

– Boken ble et konkret forsøk på å kjenne et annet vesen. Det som var begynnelsen, eller en begynnelsene, var en kronikk skrevet av en professor i fiskeriøkonomi fra BI. I DN i 2010 spurte han «Hva skal vi med villaksen»? Poenget hans var at vi ikke trenger villaksen og at vi ikke skal sørge for den fordi vi har den mye mer effektive oppdrettslaksen.

– Det som da skjedde var at jeg følte meg innmari sint og trist og jeg trengte en vei gjennom det sinnet. Jeg hadde på det tidspunktet ikke vært noe særlig borti laks før, og visste ikke at jeg hadde vokst opp ved en elv som hadde vært en lakseelv. Ingen som bodde der visste om det.

Arbeidet med laksen fortsetter. Boken har blitt til en forestilling og med den reiser han rundt i Europa og i Nord-Amerika sammen med fortellerne Georgiana Keable og Tiril Bryn, og joikeren Torgeir Vassvik.

– Vi henvender oss først og fremst til unge mennesker – både for å dra dem inn i undringens verden, men også i raseriets verden. Faenskapen og skjønnheten. Som en måte å igjen utforske undringens kilde og potensiale.

– Kunsten og filosofien henger veldig tett sammen for meg, men et tydelig skille er at i kunsten opplever jeg at mennesker generelt er åpne og nysgjerrige på en annen måte. Vi har møtt menn i 50-60 årene som plutselig sitter der og gråter, og så kommer de til oss etterpå og sier ting som jeg har ikke grått i hele mitt voksne liv. Det synes jeg sier noe om å la sjelen bli igjen på venteværelset og om samfunnets insistering på at vi må parkere følelseslivet utenfor. Samtidig er det tegn på en lengsel etter en dypere tilværelse hvor vi kan tillate oss å være sårbare og ikke behøver å være sterke hele tiden. Og kanskje bare være. Være det du er.

I tillegg til det kunstneriske arbeidet med boken er Martin førsteamanuensis på Steinerhøyskolen og har medansvar for masterstudentene. De samles på Vidaråsen til flere samlinger i løpet av året. Undervisningsopplegget speiler ønsket og tanken om å gi sansene og følelsene en plass i det vi tenker på som sannhet.

– Vi har den daglige rasjonelle biten, forelesningen, som etterfølges av kunst. Da er poenget å invitere tankene og fornuften til å slippe fri, og til å ikke ta seg selv så på alvor. Det funker hver gang. Folk begynner å le og strekker seg og jobber med materialet på en annen måte. Og så er det mat. Stort sett mat som kommer herfra. Forhold vårt til mat tilhører jo de store filosofiske spørsmålene og er en veldig konkret måte å gå inn i de store filosofiske spørsmålene.

Veien fortsetter, sier «dere kan gå hit», stien lokker og vi svinger dens vei, tilbake mot landsbyen.

– Man må ikke ha et sted som Vidaråsen for å opp­leve samhandlingen mellom sted og menneske, man kan oppleve det hvor som helst. Jeg mener jo at man kan oppleve det i sentrum av Oslo også, men det er kanskje mer krevende der. Det kan begynne med å bare puste, og gjennom pusten kjenne en samhandling mellom meg og plantene som strekker seg langt inn i geologisk tid.

Martin er opptatt av at vi må praktisere en ydmykhet og inderlighet overfor naturen. En gest av ydmykhet kan være å bukke. Henvende seg mot bakken, bevege seg nærmere jorden.

– Jorda er jo alltid der og her. David Abram snakker om tyngdekraften som en erotisk kraft, fordi han sier at den fra tidlig modernitet av er blitt definert som den gjensidige tiltrekningen mellom kropper. Ifølge Abram er det det Newton foreslo som definisjon for denne mysteriøse kraften.

– Tiltrekningen som er tyngdekraften overgår vår fatningsevne, men vi kan stole på at den er der, denne gjensidige tiltrekningen. At denne krop­pen er i et erotisk kjærlighetsforhold til denne jorden, som alltid trekker meg til seg. Og vi vet om det, for vi blir ikke livredde når vi går. Det å gå er jo egentlig å falle, å tørre å falle framover. Vi blir jo dratt ned av jorden og det skjer igjen og igjen, og vi får en veldig elegant walk.

Stien har ført oss tilbake til Sansenes hage. De enorme solsikkene forteller at de har det godt her. Vårt møte og vår vandring begynte og sluttet her. Utgangspunktet vårt var tanken om at hvis naturmangfoldet skal berges må vi endre måten vi forholder oss til naturen på. Vi må aner­kjenne at naturen er oss og vi er naturen. Det er mange som bryr seg og som har en organisk oppfatning av vår plass i verden, men det kan av og til kjennes som en tung kamp å jobbe med ting som går på tvers av den gjengse mekaniske virkelighetsoppfatningen.

– Vi må anerkjenne at dette er en motbakke. Jeg var så heldig at jeg fikk studere laksen og da skjønte jeg at laksen jo alltid har svømt mot strømmen. I flere millioner år. Da jeg innså dette følte jeg meg ikke lenger så ensom. Det handler ikke bare om meg, det handler om en tid hvor mange av oss opp­lever motstrøm og frustrasjon.

Martin forteller en historie om laksen og mennesket.

– Tidlig på 1900-tallet ble det bygget en demning i en elv nordvest i Amerika. Elva heter Elwha og tilknyttet den bodde en urbefolkning, Klallam, the Strong People. Demningen ble bygget for å fremme sivilisasjonen og godhet og inkludering. Men etter at demningen var ferdig kom laksen tilbake fra havet, som den jo gjør. Den begynte å hoppe mot denne betongveggen og den knuste hodet i forsøket. All laksen farget elva rød av blod. År etter år fortsatte de, de ga aldri opp. Etter et helt århundre tok menneskene til fornuft og satte i gang det til da største demningsrivingsprosjektet i verden. Menneskene hadde sviktet laksen, og laksen prøvde å minne dem på deres ansvar for å lytte til verden.

– Det er en viktig oppgave det å svømme mot strømmen. I det store bildet er kanskje det eneste vi kan gjøre, å fortsette å hoppe mot den demningen, til vi er mange nok som begynner å lytte til verden igjen.

Det internasjonale Naturpanelets rapport om natur- og biomangfold.

Det internasjonale Naturpanelet, IPBES, er et uavhengig mellomstatlig organ som sammenstiller og presenterer den globale vitenskapelige ekspertisen på feltet naturmangfold og naturgoder. Naturpanelet ble etablert i 2012 etter modell av FNs klimapanel. Der involveres tusenvis av verdens beste forskere for å utarbeide kunnskapssammenstillinger som adresserer noen av våre største miljøutfordringer.

I mai i år vedtok IPBES en rapport om jordas natur- og biomangfold. 145 eksperter fra 50 land var med å skrive rapporten. Den er ment å bli brukt som et vitenskapelig grunnlag for en internasjonal naturavtale som etter planen skal forhandles frem i Kina i 2020.

I rapporten slås det blant annet fast følgende:
Årlig bruker vi nå nesten dobbelt så mye av jordas ressurser som i 1980, og hver av oss forbruker 15 prosent mer materielle goder nå enn da. Det er mer enn naturens bæreevne.

Ti prosent av verdens plante- og dyrearter er nærmest utryddet. I tillegg er rundt én million av åtte millioner dyre- og plantearter truet. Mange av dem risikerer å bli utryddet de nærmeste tiårene.
Menneskelig aktivitet har medført omfattende endringer i tre firedeler av miljøet på land, og 66 prosent av marine miljøer.

Blant de menneskelige aktivitetene som blir trukket frem som spesielt skadelige for naturen er, i prioritert rekkefølge:

• Endringer i areal- og sjøbruk
• Menneskelig rovdrift på dyre- og plantearter som skogdrift, landbruk, jakt og fiske
• Klimaendringer
• Forurensning
• Spredningen av invaderende/fremmede arter

Lederen i Naturpanelet, sir Robert Watson, mener at det finnes håp. – Men da må vi begynne med en gang, på alle nivåer, både lokalt og globalt. Det trengs fundamentale endringer, og et paradigmeskifte for våre verdier, dersom naturen skal bevares, gjenoppbygges og brukes på en bærekraftig måte.

Kilder: Faktaark om Naturpanelet (IPBES) | NRK