Regenerativt. En bro mellom konvensjonelt og økologisk landbruk?

Økologisk sertifiserte matvarer representerer en unik garanti for den norske forbrukeren som krever mye av produsentene. Slik skal det være. Samtidig lever store deler av diskusjonen rundt økologisk produksjon i skyttergraver der det krangles om kunstgjødsel, kjemiske sprøytemidler og avlingsnivå.

Preget av enten-eller-perspektiver som ikke har rom for  nyanser, mangfold eller læring på tvers av driftsformer. Det helhetlige kretsløpsperspektivet som økologisk landbruk har vært en pioner for i over et århundre har en tendens til å bli overdøvet. Kan det tenkes at vi kan dytte debatten i en mer konstruktiv retning og skape mer interesse for økologisk matproduksjon om vi inviterer konvensjonelle bønder til å snakke om regenerative metoder sammen med oss?

Gjesteskribent: Vegard Botterli
kommunikasjonsrådgiver i NORSØK

Samarbeid for et sunnere landbruk?

I Norge er bruk av regenerative landbruksmetoder  knyttet til bruk av planleggingsverktøyet «Holistic Management». Dette verktøyet egner seg like godt på både økologiske og konvensjonelle gårder, noe som skaper et godt utgangspunkt for utveksling av kunnskap mellom de ulike delene av landbruket.

God forvaltning av gårdens ressurser står i sentrum. Målet er å planlegge og styre gårdsdrifta på en måte som gjør at man gradvis bygger opp de ulike delene i økosystemet, og måler resultatene av dette arbeidet.

Metoden bygger på å bearbeide fire økosystem­prosesser:

• Vannkretsløp
• Energistrøm
• Mineralkretsløp
• Artssamspill

For å regenerere disse prosessene defineres ulike verktøy, som å lette på beitetrykket eller veksle mellom ulike dyrearter på beite for å utnytte positive effekter disse har på jorda og kretsløpet. Et annet viktig perspektiv i denne planleggings­metoden er at man tar med menneskelige faktorer som en ressurs. Hva vil gårdbrukeren egentlig med gården og matproduksjonen, og hvilke øko­nomiske og menneskelige ressurser er tilgjengelig for å oppnå dette?

Metoden er mye mer omfattende enn det som refereres her. Det burde finnes læringspunkter og grunnlag for en god diskusjon for alle som driver gård ut fra denne metodikken.

Resultat, ikke metode

Organisasjonen Regenerativt Norge definerer ­regenerativt landbruk som «å muliggjøre høyeste tenkelige vitalitet i økosystemene, samtidig som menneskelige behov tilfredsstilles effektivt». I følge deres hjemmesider er det resultatet som er viktig, i stedet for prinsipper og bestemte metoder.

Her finnes kanskje den største forskjellen fra økologisk landbruk, som bygger på et definert regelverk. De økologiske produsentene kan hente ut en merpris basert på det ekstra arbeidet og de begrensningene som kreves for å oppnå sertifisering. I tillegg får kunden et dokumentert produkt som er framstilt etter det økologiske regelverket.

Omlegging til økologisk produksjon er en omfat­tende og tidkrevende prosess som krever omstilling og kunnskap. Det er nok en realitet at en del produsenter synes full Debio-sertifisering er et stort skritt å ta. Regenerativt landbruk deler mange prinsipper og metoder med det økologiske landbruket. Men det finnes  ingen karenstid eller juridiske begrensinger knyttet til bruk av kjemiske sprøytemidler eller kunstgjødsel, noe som er viktig for mange forbrukere.

Det begynner og slutter i jorda

Matjorda binder hele landbruket sammen. Jordhelsen og betydningen av dette har blitt viktige for mange de siste årene, som et verktøy for økt produktivitet. Temaet er mer aktuelt enn noensinne med en usikker verdenssituasjon og tiltagende klimaendringer som gir utslag på prisnivå og avlinger. Jordforbedring er nøkkelen om man skal utnytte næringsstoffene optimalt, samtidig som man øker motstandsdyktigheten mot klimarelaterte problemer som tørke og ekstremregn.

Økologisk landbruk har lenge hatt en spydspissfunksjon i arbeidet med å utvikle alt landbruk i en mer miljøvennlig og bærekraftig retning. I dette arbeidet  er kunnskap om bl.a. jordhelse, vekstskifte og næringsforsyning viktig. Dette er viktige verktøy for å gjøre matproduksjonen mer robust. Denne kunnskapen har alltid  vært viktig for økobønder, på grunn av de selvvalgte begrensningene som ligger i en øko-sertifisering.

Nå står hele landbruket foran de samme utfordringene som økolandbruket har jobbet med hele tiden  – de er bare ikke selvvalgte. Alle bønder må kvesse spydspissen, stå sammen og lære av hverandre.

Ja takk, begge deler

Den norske matfamilien er liten og utsatt for markedskrefter i en usikker verden med høy ­inflasjon og potensiell mangel på råvarer som er essensielle i matproduksjonen. Selv om det ikke alltid er like innlysende, er vi representanter for en næring som alle har et nært forhold til. Alle som produserer mat i Norge bør stå nærmere, gi hverandre en klapp på skuldra og se framover. Det kan hende at ideen og konseptet regenerativt landbruk kan hjelpe oss med akkurat det.