Vi skal gjøre økologien tilgjengelig her og nå

Tekst: Edona Arnesen

Debio har fra 1. oktober 2023 en ny daglig leder, nemlig Johan Henrik Kintzell Frøstrup. Johan tar med seg fire års erfaring som kommersiell leder for MSC (Marine Stewardship Council) i Norge til Debio, noe som garantert er bra bagasje. MSC er i likhet med Debio en uavhengig non-profit sertifiseringsorganisasjon, og det å dele læring og erfaringer for å nå store, felles mål er viktig for Johan. Han har også fartstid i matnettverket i Matarena AS/Smak av kysten, og har grader fra både Norges Handelshøyskole og University of Gastronomic Sciences (UNISG) i Italia.

Johan vokste opp i Skien, blant skog og jordbruksområder, som én av fire søsken og en tredjedel av et trillingkull. Det er kanskje ikke så rart at timene rundt middagsbordet var fylt med både diskusjoner og gode samtaler. Det er jo gjerne slik at vi blir undrende, reflekterte, og sunt skeptiske mennesker når vi får vokse opp med trygge rom for å samtale, utfordre andres og egnes synspunkter, og må kjempe litt for våre egne argumenter (og iblant godta å bli motbevist) sammen med andre. Det virker i alle fall som dette grunnlaget ga Johan et solid utgangspunkt for å dra videre ut i verden med et nysgjerrig skråblikk og følelsen av å kunne være med på å forme den.

Edona Arnesen: Jeg syns alltid det er interessant å lære om hvorfor folk har tatt valgene de har tatt. Hva brakte deg til Handelshøyskolen?

Johan Frøstrup: Jeg var nok en liten kremmer i ung alder. Min første sommerjobb var som VG-båtsjåfør, hvor jeg kjørte fra hytte til hytte langs skjærgården med aviser, bakervarer og is. Det var en veldig varm sommer, så jeg fikk ideen om å legge til capser med solcellepanel og propell som del av varetilbudet. Det ble god business denne sommeren. Jeg valgte Handelshøyskolen fordi jeg ville lære mer om det å drive virksomhet og forstå hvordan økonomiske systemer fungerer. Senere var det andre verdier som ble viktigere for meg, som det å jobbe for å ta vare på mennesker, dyr og miljø.

EA: Det er jo ganske stor forskjell på Handelshøyskolen og University of Gastronomic Sciences – hvordan hadde det seg at det var dit du søkte deg etter noen år med økonomi og business?

JF: Da jeg skulle velge master visste jeg at jeg ville lære mer om og forstå hvordan matproduksjonen og jordbiologien fungerer, hvordan ting henger sammen, og virkningene på miljøet. Jeg kom over dette spennende universitetet som tilbød en mastergrad i matkommunikasjon og bærekraft. Jeg hadde også vært på utveksling i Italia under bacheloren, og syntes dette var den perfekte muligheten til å dra tilbake. På Handelshøyskolen var det også noen opplevelser som satte sterke spor i meg og bidro til dette skiftet, som for eksempel en forelesning hvor professoren snakket om norske bønder og hvordan de ikke forstår hverken produktivitet eller økonomi. Dette ble jeg ganske oppgitt over. Hvordan kunne en økonom mene så sterkt om jordbruket uten å kunne noe om agronomi, tenkte jeg da. I dag er det viktig for meg å sikre samarbeid på tvers av hele (mat-)verdikjeder så vi ikke jobber i siloer. Det er nøkkelen til å finne felles mål og suksess med dem.

EA: Var det en utfordring å komme inn på studie for mat- og bærekraft med økonomi som utgangspunkt?

JF: Hele poenget med UNISG er at de ønsker en bredde av ulike mennesker i kursene, noe som også var veldig spennende for oss. Vi var agronomer, jurister, filosofer, kokker, ingeniører, journalister og historikere, blant annet. Dette gjorde jo at vi fikk helt nye perspektiver og forstod bedre hvordan og hvorfor andre tenkte ulikt fra oss selv. Det er noe jeg har tatt med meg videre, med anerkjennelsen om at ting er komplekse, og at vi er mangefasetterte mennesker. Vi danner oss et bilde og beslutningsgrunnlag fra det vi selv har lest og hørt. Jeg lærte å være åpen for andres synspunkter.

EA: Så gikk du videre til sjømatnæringen – hvorfor det?

JF: Jeg har alltid vært fascinert av havet og alt det fantastiske livet under vann som vi vet så lite om. Jeg tilbrakte alle feriene i oppveksten ved havet og fikk spise den ferskeste norske sjømaten. Min far fortalte ofte historien om min oldefar som drev med kveitefiske utenfor Vest-Grønland på 1920-tallet. Han solgte fisken videre til Hull i Eng-land, og var faktisk én av de første nordmenn som frøs fisken ombord. Jeg var nok litt inspirert av ham da jeg skaffet meg min første jobb i næringen ved siden av studiene, som logistikkmedarbeider hos Lerøy.

Johan har virkelig kombinert sine ulike studieretninger og arbeidserfaring med sin drivkraft for miljøet så langt. Han har jobbet «på gulvet»  i sjømatnæringen og i restaurantbransjen, med organisering og nettverk i Matarena/Smak av Kysten, og så med å kombinere det kommersielle med det ideelle i MSC for å sikre sertifisering, transparens og kommunikasjon gjennom hele verdikjeden for sjømat, fra fiskeri til butikk. På temaet om kommersielt versus ideelt kommenterer han: «En begrensning i dag, for ideelle organisasjoner, er at man bare tenker ideelt. Det må jo være det perfekte utgangspunkt for å tenke kommersielt og handle ideelt. Når man har finansiering gjennom det kommersielle i bunn kan man nå enormt langt med de ideelle målene man har som rettesnor.» Disse tankene tar han nå med seg inn i rollen som kaptein for Debio-skipet, som nok skal nå mange nye havner med ham ved roret.

EA: En daglig leder har selvsagt stor påvirkningskraft i en hvilken som helst bedrift og organisasjon. Hvordan ser du på deg selv som leder?

JF: Jeg er en person som er svært åpen og som er genuint interessert i andre mennesker, noe ledelse jo handler enormt mye om. Det å være til stede og få en forståelse for hva alle i organisasjonen faktisk holder på med, og hvordan det bidrar til å nå de overordnede målene, er viktig for meg. Man lærer jo mye av å selv bli ledet, på godt og vondt. Jeg vil være en leder som er nærværende og som kan være en aktiv sparringspartner, og som har innsikten til å anerkjenne arbeidet som blir gjort rundt meg.

EA: Hva ønsker du å bidra med for å forme Debio for nær og fjern fremtid, og sørge for at organisasjonen holder på sin viktige samfunnsrolle?

JF: Jeg vil ikke uttale meg for sterkt før jeg kjenner organisasjonen og styringen i detalj, men jeg tror det blir viktig fremover å se på hvordan vi kan være en økt støtte og sparringspartner for bøndene, særlig for å få flere konvensjonelle bruk til å ønske å legge om til økologisk, samt bedrive aktiv myndighetspåvirkning for å få stabilitet i nasjonale øko-målsetninger og støtte-/incentiv-ordninger. Jeg er også motivert til å fokusere på hvilke merkeområder vi kan videreutvikle oss på – for eksempel inn mot servering og dagligvare, til å tenke mer kommersielt rundt de ulike delene av Debio og utforske alternative inntektsstrømmer for å styrke arbeidet vårt ytterligere. Det blir også viktig å styrke kommunikasjonen utad både fysisk og digitalt. Utenfra opplever jeg Debio som en kunnskapsintensiv organisasjon med et viktig samfunnsoppdrag, med ansatte som brenner for bærekraft og har indre motivasjon for å bevege landbruket, havet og samfunnet for øvrig i en mer bærekraftig retning. Det er jo et ypperlig utgangspunkt!

EA: Det høres ut som du allerede har trådt inn i rollen med gode, viktige tanker, Johan! Du nevnte en god del rundt styrket kommunikasjon – i en verden hvor vi på samme tid er både tett koblet gjennom sosiale nettverk, og samtidig veldig langt borte fra hverandre, hvordan skal kommunikasjon og økologisering gå hånd i hånd?

JF: Det er mange bedrifter som tenker at alt de gjør bare skal skje digitalt – og at de kun skal være synlige digitalt – samtidig som vi blir mer og mer distanserte. Alt måles etter data og «reach» – uten at vi vet noe om hvor mye påvirkning kommunikasjonen egentlig hadde i det hele tatt. Det er enkelt å vise til data om reach og si «vi har nådd 2 millioner nordmenn, så det var kjempesuksess». Spørsmålet er dog, hvor mange av disse 2 millionene nordmenn har i det hele tatt fått med seg budskapet, og kan vi se igjen noe av kommunikasjonen i handlingene til de samme menneskene? Det er så godt som umulig å vite. Derfor må vi jobbe bredere. Fysisk og mellommenneskelig kommunikasjon er undervurdert, særlig i dagens samfunn. Jeg tror vi må tenke mer jordnært på dette fremover. Kommuniserer man for mye for ofte, blir det gjerne utvasket. Det mottakerne av kommunikasjonen da sitter igjen med, er følelsen av at «det der ga meg ingen verdi, det ga meg ingenting å se eller høre». Jeg ser frem til å jobbe med å få mer pr rundt Debio sin samfunns-rolle, alle de fantastiske bøndene, gjøre ting som er kult og annerledes, som fanger oppmerksomheten på ekte, og som får oss ut i det nasjonale mediebildet.

EA: Har du noen tanker å dele om hvordan Debio skal sikre at langt flere ønsker å legge om til økologisk produksjon?

JF: Vi må tenke helhetlig for å få det til, særlig fordi vi ønsker at hele landbruket blir mer robust og beveger seg i en mer økologisk retning. Én ting er den økonomiske incentivordningen; både i startfasen og underveis i omleggingen. Her mener jeg at myndighetene må være med å ta ansvar sammen med faglag og organisasjoner. I MSC er det nylig etablert et nivå som heter «in transition to certification», nettopp for å også anerkjenne dem som er på vei til full sertifisering og som har kommet til valget om omlegging, og tar risikoene og de nødvendige investeringene. Dette kan overføres til økologimerking for dem som er i karenstiden.

EA: Én problemstilling er at noen produsenter ikke ønsker å sertifisere seg fordi de mener økologiregelverket er for mildt eller ikke inkluderer nok målepunkter for å sikre utvikling innen økologien, og at de mener de allerede praktiserer langt over det som er kravene. Hva tenker du om dette?

JF: Det er jo en interessant diskusjon her i Norge om hvor man skal legge seg. Debio følger EU-regelverket for økologi i dag. I Sverige har KRAV valgt å operere med tilleggskrav ovenpå dette. I MSC scores fiskerier eksempelvis etter ulike prinsipper og majoriteten av fiskeriene har vilkår som må innfris innen 5 fem år etter sertifisering, for å forbli sertifisert og sikre at fiskeriene kontinuerlig forbedrer seg, ikke kun holder seg til minstekravene. Man kan jo stille spørsmålet om man skal gi flere eller andre verifiseringer til de som gjør enda mer, så det finnes mål å strekke seg etter. Eller en gull-, sølv-, og bronseordning, slik det er etablert i serveringsbransjen. Jeg mener dog at det er viktig å finne den gylne middelvei og ikke legge lista for høyt. Vi ønsker jo som sagt å få med hele landbruket mot mer økologi; da må vi jobbe i et område hvor vi kan få til store endringer sammen med massene, både lokalt og globalt. Der hvor vi kan bevege oss langt ved å bevege oss bredt. Noe jeg tar med meg fra MSC er å operere på det nivået som er kommersielt tilgjengelig her og nå, ikke nødvendigvis strekke seg etter skyhøye mål som føles uoppnåelige der bransjene er i dag. Så får vi sørge for å oppdatere krav og vilkår når det er tid for det.

EA: Jeg syns at jeg ofte hører svaret «etterspørselen er ikke der», når man stiller spørsmål om hvorfor det er så lite økologisk mat som produseres og finnes tilgjengelig i Norge. Hvordan kan denne holdningen endres, om det er sant eller ikke?

JF: Det er ofte man møter grossister eller dagligvareaktører som sier at det ikke er etterspørsel etter økologisk. Dette gjelder både mellom bonde og grossist, og fra grossist til dagligvare. Da må vi spørre tilbake: Hva har de gjort for å stimulere etterspørselen? Som oftest viser markedsundersøkelser at folk ønsker å handle mer økologisk og bærekraftig, men at de opplever det som for utilgjengelig eller dyrt. På et vis bør jo de økologiske varene være billigere enn ikke-økologiske (som følge av de positive miljøeffektene) – her kan dagligvare spille en rolle for å motivere og intensivere handelen av økovarer. Dagligvarebransjen kryssubsidierer varer hele tiden, og holder noen varer kunstig billige for å drive etterspørselen, ved å holde andre varer kunstig høye i pris for å hente inn marginen. Dersom myndighetene i tillegg setter tydelige, nasjonale mål og jobber aktivt for dem, er det mye enklere for enkeltaktører å følge etter og innlemme dem i egne strategier, og også få gehør for dem i markedet. Jeg tror også at flere hadde fått et nærere forhold til maten om butikkene hadde lagt til rette for at det var mer sesongbasert, lokalt og økologisk tilgjengelig – at utvalget faktisk endret seg gjennom året. Da kunne vi nok klart oss med mindre utvalg, men mer sesongbasert, noe som gir mye mer matglede og kreativitet fordi man har begrensninger. Dette er en viktig del av sterke matkulturer, nettopp oppmerksomheten om hva naturen kan gi oss, til ulike tider og på ulike steder.

EA: Når du ikke jobber på for å få flest mulig til å forstå hva økologi og ekte bærekraft faktisk betyr, hvorfor det er viktig, og hvordan det kan skaleres, hva tilbringer du helst tiden med?

JF: Jeg disker gjerne opp med et godt måltid for samboeren, gode venner eller familie. Matlaging er noe som gir meg mye glede og er meditativt for meg. Ellers liker jeg å spille tennis, jogge og gå tur i skog og mark, jobbe i hagen og høre på podcast. Jeg er ingen stordyrker, men prøver meg litt i ny og ne. I år dyrket jeg urter og tomater i drivhus. Jeg kjenner virkelig på hvordan det å dyrke bare litt mat selv gir utrolig stor respekt for alle bønder og for det arbeidet som ligger bak å produsere miljøvennlig, god og næringsrik mat.