Fire kjøttscenarier for framtiden

I anledning Matprisens tiårsjubileum inviterte Matprisen til Matsymposium 19. juni på Vippa i Oslo. Matsymposium var et åpent arrangement, med over 280 deltakere, som omhandlet mat og matens framtid. Matthew Kessler, prosjektleder og podkastvert for «Meat: the four futures», ble invitert til Matsymposium for å åpne opp et rom som viser at ingen enkeltløsninger er perfekte. «Meat: the four futures» omhandler den polariserte debatten om kjøtt, og for å reflektere litt rundt kjøttets tilstand og presentasjonen vi fikk fra Kessler, har vi invitert inn Edona Arnesen. Edona​ ​Arnesen er i dag PhD-student på Sveriges Lantbruksuniversitet, hvor hun forsker på matsystemtransisjon gjennom prosjektet FOODCoST. 

Tekst: Edona Arnesen

«Meat: the four futures» forsøker å skape en dypere forståelse for det vitenskapelige grunnlaget og de ulike argumentene som brukes i det som av mange tituleres som den store kjøttdebatten. Kessler innledet sin presentasjon på Matsymposium 2023 med å si at «det er så godt som umulig å frigjøre våre verdier som mennesker fra hvordan vi tolker, presenterer og internaliserer hva forskning viser oss når det handler om mat, et tema som er svært følelsesladet og personlig.»

Etikkfilosofi er et fag som man ofte er pliktig å ta når man beveger seg oppover i høyere utdanning, med argumentet om at man utdanner seg til å jobbe med samfunnsutvikling og problemstillinger knyttet til våre felles goder. Et yrke som også er essensielt i forvaltning og sikring av våre felles goder, er nettopp bondeyrket. Et yrke som ikke krever høyere utdanning, men som definitivt inneholder mange etiske hensyn. I mine øyne er etikk også et fag vi alle bør introduseres for langt tidligere, fordi det lærer oss kunsten å reflektere, lytte til andre, forsøke å forstå deres situasjon, se potensielle konsekvenser av ulike valg, samt å bygge egen argumentasjon. Den mangefasetterte diskusjonen om kjøtt – hva, hvordan, hvor, hvor mye – er en diskusjon som krever et kritisk blikk og stødig fotfeste i etikkfilosofien. Fremst av alt handler det for meg om hvordan vi ønsker at verden skal se ut. Eller mer relaterbart og enklere å selv påvirke, hvordan våre lokalsamfunn skal se ut.

TABLEs fire fremtidsscenarier for kjøtt:

1. Intensiv kjøttproduksjon handler om å senke ressursbruken i kjøttproduksjon mest mulig. Altså sørge for mest mulig kjøtt produsert på minst mulig ressurser og med så liten klimapåvirkning som mulig, eksempelvis ved bruk av minst mulig landareal, fôr, arbeidsplasser og også minst mulig penger.
2. Ekstensiv kjøttproduksjon handler om å utnytte ressurser som vi mennesker ellers ikke kan benytte som mat direkte, som skrinnere beitearealer med gress, urter og blomster som ikke egner seg til plantedyrking. Dette argumenteres for å være kjøttproduksjon på mest naturlig vis, innenfor rammene av hva naturens ressurser kan gi på et avgrenset sted.
3. Alternativ kjøttproduksjon handler om å produsere kjøtt uten å fôre opp dyr, men heller å avle frem kun muskler og ​​​​fett på lab ved hjelp av stamceller. Dette for å kunne produsere kjøttet vi ønsker oss uten det miljømessige og klimatiske avtrykket levende dyr gir.
4. Null kjøttproduksjon handler om å skifte til plantebaserte kosthold og holde dyreproduksjon helt ute av matligningen. Et sterkt argument i dette scenarioet er å sørge for at mest mulig landareal kan gå tilbake til naturens ville tilstand, regenerere seg selv og lagre inn karbon over lang tid, noe som er sakte prosesser.

Debatten har så langt vært mest preget av de to første scenariene, særlig i Norge hvor vi har mye beitearealer tilgjengelig. Når dyr går ute på beite, bevarer vi mat fra skrinn jord, omgjort til melk og kjøtt. Dyra sirkulerer samtidig næringsstoffer, og ivaretar biologisk mangfold og habitater som har stor kulturell verdi. Dette høres jo objektivt ut som en virkelig god vei å gå. Det vi da må regne med og akseptere, er at kjøttproduksjon vil kreve mye mer land enn intensiv produksjon, som gjør at mindre areal kan avsettes til vill natur og beskyttede habitat for biomangfold. Kjøttet vil mest sannsynlig koste mer for folk å kjøpe enn det intensivt produserte, grunnet særlig mer tid brukt på produksjonen, og det vil generelt være mindre kjøtt tilgjengelig. Hvilket scenario er med disse avveiningene det bedre av de to? Det avhenger av hva samfunnsmålene våre er. For meg er det som å tenke på tall; et tall har ingen betydning om vi ikke måler det opp med et annet tall og dermed gir det sammenlignbar verdi.

Kessler satte i sitt innlegg på Matsymposium også søkelys på hvor dyktige vi har blitt på intensiv husdyrproduksjon siden starten av den industrielle revolusjon. Ettersom vi har egnet så mye tid og ressurser til å bygge opp industri og globale forsyningskjeder, har vi blitt skikkelig gode på det. «Når vi allerede har spesialisert oss, er ikke dette den best mulige måten å sikre nok kjøtt til den globale populasjonen?», spør han retorisk. Om det er å sikre nok kjøtt til alle i verden er målet, så er det kanskje den mest optimale veien å gå. Igjen – hva er hovedmålet? Utfordringen videre fra det blir hva «nok» kjøtt betyr, når vi tilsynelatende blir mer og mer kjøttsultne jo flere og mer urbaniserte vi blir.

​​​​​Det er også viktig å stille tilleggsspørsmål til mulige konsekvenser når valg skal tas. Et spørsmål å stille inn til intensiv versus ekstensiv kjøttproduksjon for eksempel, er om det landarealet som ikke benyttes til kjøttproduksjon i scenario 1 (enten gjennom fôrproduksjon eller til beiting) faktisk vil bli avsatt til vill natur og biomangfold? Eller vil andre sterke interesser sørge for at det utvikles til industri- og boligarealer, eller annet? Vi kan ikke velge det ene uten å sette premisser for det andre – da er vi like langt. De positive implikasjonene viskes potensielt ut av videre forløp. Det er denne langsiktige tankegangen hvor også steg to-tre-fire tas med i konsekvensutredning jeg savner i både debatter og løsningsforslag. Hva er de mest sannsynlige utfallene av valg, realistisk sett, i de etablerte systemene vi har i dag og deres dynamikker? Dette henger sammen med spørsmålet om hvem som får bestemme hvilke prioriteringer som veier tyngst. Hva skal guide oss, og hvordan kan vi finne de mest helhetlig gode løsningene hvor både empati, intuisjon og forskningsbasert kunnskap får rettmessig plass? (Journ. anm.)

Et argument som vanligvis legger premiss for hva vi er nødt til å sørge for i matsystemene våre fremover, er økende global populasjon. At vi i dag er langt flere enn vi var for bare få tiår siden, og at vi skal bli mange, mange flere på kort tid fremover. Må det være slik? Er dette et helt fastsatt premiss som vi må ta valg ut fra? Slik verden ser ut nå er 10 milliarder mennesker absolutt det vi er på vei mot. Er det da andre ting vi kan gjøre, som del av arbeidet med å sikre bærekraftige, sunne matsystemer som sørger for nok og næringsrik mat for verdens befolkning? Kan vi eksempelvis samtidig jobbe for mindre befolkningsvekst? Vi kan fokusere på mer ressurser til familieplanlegging, tilgang til prevensjon til så mange som overhodet mulig på kort tid, forenklede adopsjonsprosesser – og annet. Dette er også et viktig ledd i å sikre målet om nok næringsrik mat til alle, på naturens premisser. Vi må tenke bredere.

Sammen med premisset om økende populasjon, er premisset om at en langt større del av oss vil bo i byer og at de urbane populasjonene i stor grad er kjøttsultne. Det å spise kjøtt er også tett knyttet til velstand og økende livskvalitet, siden det betyr at man har råd til å kjøpe og spise kjøtt regelmessig. Det er såkalt «iøynefallende forbruk», som betyr at vi benytter forbruket vårt til å vise frem vår sosiale status. «Vi vet at folk liker å spise kjøtt, så hvordan kan vi gi folk det de vil ha med så lite skadevirkninger på miljø og klima som mulig, og med høyest mulig effektivitet?», stilles det som spørsmål i en av podkastepisodene til table. Igjen er jeg nødt til å stoppe opp og stille spørsmålene høyt. Hvem er «vi» og «folk» i disse utsagnene? Er ikke vi også folk? Er mer og mer kjøtt det vi ønsker oss? Og hvorfor skal kapitalisme-skapte behov og lyster få råde fritt uten ansvar?

Det tredje scenariet i debatten, som også ønsker å sørge for å få dekket kjøttbehov, utforsker hvordan man produserer kjøtt helt uten dyreoppdrett og landareal til fôr og beiting. Dette argumenteres det også for å være en mer etisk retning å gå (vi er nå tilbake til etikkfilosofien) for menneskeheten, om vi fortsatt ønsker å spise kjøtt. Alternativ kjøttproduksjon er protein og fett som dyrkes frem fra stamceller på lab, og ender i spiseklare kjøttstykker som aldri har vært muskler og bindevev på levende dyr. Dette høres jo ut som en fantastisk måte å dekke et behov og løse et komplekst problem på en måte som gir oss både kontroll over produksjon og tilgjengelighet, uten å måtte ta store hensyn til arealbruk, dyrevelferd og naturressurser. Jeg kan forstå tiltrekningen til denne løsningen, og til den innovative teknologien, ikke minst. Det sees på som en stor fremgang i vårt moderne samfunn. Samtidig undrer jeg meg over hva en slik transformasjon innen kjøttproduksjon vil gjøre med måten vi tenker på oss selv som en del av den større helheten i naturen og verden. Vil en slik utvikling øke avstanden vi har skapt mellom oss selv og naturen, og gjøre oss enda mer fremmede for maten vår enn vi allerede er?

I det fjerde scenariet ønsker man i likhet med det forrige å ta produksjon av dyr ut av kjøttfortellingen, men uten å innovere frem kjøtt på kunstig vis. Null kjøttproduksjon handler om en overgang til plantebaserte kosthold som hovedretning for mennesker. Argumenter for dette scenarioet handler aller mest om å sørge for at så mye landareal som mulig kan avsettes til at naturen får ta sin ville tilstand tilbake, heller enn å måtte vike for dyrehold og tilhørende fôrproduksjon, som oftest er massive monokulturer av soya, mais og hvete. Dette for å regenerere biologisk mangfold, bygge næringsrik jord og gi naturen den lange tiden den trenger for å lagre store mengder karbon, som alt organisk jo består av. Dette er sakte prosesser, som det meste naturlig. Det er vi mennesker selv som har skapt utopien om øyeblikkelig tilfredsstillelse og massivt utvalg for alle tenkelige behov, til enhver tid. Kosthold uten dyr – altså ikke bare uten kjøtt, men også meieri og egg – er grunnlaget for mange kulturer og samfunn rundt om i verden. Samtidig som dyr sjeldent spises, er de en viktig del av livet på andre måter; som arbeidskraft og hjelp til å drive jorda for korn og grønnsaker, som produsenter av næringsrik gjødsel, som bekjempere av skadedyr som snegler og insekter, og som kompanjonger.

Som du forstår er kjøttdebatten kompleks, full av ulike interesser og verdigrunnlag, og tett sammenkoblet med mange andre samfunnsspørsmål og fagfelt. Jeg har mine egne verdisyn og erfaringer som vinkler meg mer mot noen scenarier enn andre, på samme vis som du har dine. Jeg mener det er veldig viktig med grundig, kontinuerlig forskning for å vite så mye som mulig og for å ha forskningsbasert kunnskap å implementere i praksis. Samtidig ser jeg det som enormt viktig å gi plass til vår egen naturlige atferd og behov som sosiale vesener i debatten om hvilken vei vi skal gå fremover. Vi er en art som bygger samfunn og nettverk for å ha det godt i oss selv, med hverandre, og med omverdenen vår. Det må sees i sammenheng med forskning, innovasjon og løsningsforslag.