Tiltak 6: Øke omsetningen av økologisk mat og drikke i offentlig sektor og storhusholdninger

I Soria Moria-erklæringen fra 2005 fikk Norge et måltall for hvor stor del av norsk matforbruk som skulle være økologisk. I den grad dette ble konkretisert i erklæringen, er det i formuleringen «Norge henger etter andre land når det gjelder tilgjengelighet til økologiske varer overfor forbrukerne. Regjeringen vil styrke dette området. Det offentlige må gå foran som ansvarlige forbrukere og etterspørre miljøvennlige varer og varer som er tilvirket med høye etiske og sosiale standarder».

Tekst: Peter Møller

I Innstilling til Stortinget fra næringskomiteen nr. 236 (2005–2006) er det formulert i forbindelse med bevilgningen til tiltak i økologisk landbruk at man forutsetter «at det offentlige, direkte og indirekte, bidrar til å øke forbruket av økologiske matvarer».

I årets økologistrategi henvises det til at offentlig sektor representerer et stort marked med stor påvirkningen på omsetningen av økologisk mat og drikke, og at det nye kravet om man i offentlige anskaffelser skal vekte klima- og miljøhensyn med 30 % fra og med januar 2024, noe som kan innebære å velge økologiske produkter.

Også Riksrevisjonen pekte på dette i sin rapport fra 2022 om grønne anskaffelser. I rapporten konkluderte man med at man burde legge vekt på blant annet økologisk produksjon, men at «funnene viser at særlig krav til reduksjon av matsvinn og emballasje er utbredt, men at kravene ofte bærer preg av å ha et lavt ambisjonsnivå og framstår som lite forpliktende overfor leverandørene.» I de anskaffelsene der oppdragsgivere stiller mer ambisiøse krav, er disse i større grad knyttet til transporten av varene enn til selve produktene.

Videre viste det seg at i anskaffelser var det gjerne krav om å kunne tilby økologiske produkter, men det manglet en mekanisme som sikret at disse ikke bare var en del av bestillingsutvalget innkjøper kunne velge mellom, men at de også ble valgt.

I den nye strategien problematiseres det at en slik tilnærming til offentlig innkjøpsmakt ikke makter å skille mellom norskprodusert og import økologisk i og med at dette skal underbygge et mål om større norsk økologisk produksjon. Det pekes videre på Matvalget som aktøren som kan hjelpe offentlige aktører i å ta de gode matvalgene.

Den kursiverte avslutningen på tiltaket, tekstsnutten som skal være konkretiseringen av tiltaket lover informasjons- og veiledningsmateriell fra departementet, men også at «Regjeringen oppmuntrer kommuner og fylkeskommuner til å inkludere økologisk mat i lokale og regionale matstrategier».

Muntrasjonsrådet

Men hva er så veien fra en lokal eller regional matstrategi til at det offentlige faktisk kjøper inn mer (norske) økologiske produkter? Når regjeringen peker på Matvalget, spør vi like godt dem.

– Man må som et minimum ha en strategi hvor man ser etter råvarer og handler i sesong. Ser man ikke etter blomkål når de faktisk er modne i Norge, blir det vanskelig å øke omsetningen og dermed produksjonen av norsk økologisk blomkål.

Det er det første Leif Magne Grastveit, ny leder i Matvalget, nevner: At i utgangspunktet handler dette om noe vi ikke kan endre på. Det er et praktisk anliggende, at jorda går sin runde rundt sola, og at dette setter noen begrensninger som vi må innrette oss etter.

Men utover det er det mange hensyn å ta: Skal maten komme fra økologisk jord til kantinebord, som det omtrent heter i undertittelen til økostrategien, trenger primærprodusentene forutsigbarheten til å vite at det er offentlige aktører som kommer til å bestille økologiske råvarer. Leif Magne peker på at leddene som følger har også sine behov.

–  Å lykkes med en økologisatsing handler om å ivareta alle disse: Grossister trenger å vite at innkjøperne vil kjøpe økologiske varer, at det er noe de kan skaffe og lagerføre. Innkjøperne må vite at de har politisk støtte i sine valg, at økologisk er en prioritert varekategori. Kjøkkensjefene må kunne lett finne de økologiske varene i innkjøpsportalene. Det siste er ikke en selvfølge.

Leif Magne peker på noe veldig hverdagslig: En kjøkkensjef skal rekke mye i løpet av dagen og søker gjerne i innkjøpsportalen etter «melk», ikke nødvendigvis «økologisk melk».

–  Innkjøpsportalene er jo ikke spesifikt laget for at enkeltkunder skal nå sine miljøforpliktelser, som tross alt er ett av mange målsettinger kundene kan ha for seg selv eller for de som skal spise maten de serverer. Samtidig: Dette er ikke umulig å løse. Å løfte økologisk i søkene i portalene og å gjøre det enkelt å filtrere på godkjente miljømerker, som Ø-merket, kan være det gjør det enklere for de som skal handle inn maten å ta gode valg.

Slik Bergerud kommenterte om havregryn som en satsingsvare, peker Grastveit blant annet på melka.

– Ofte er det ikke mye som skal til for å nå et innkjøpsmål som matcher arealmålet Stortinget satt. Prioriterer en barnehage å kjøpe inn kun økologisk melk, et relativt konkurransedyktig økologisk produkt, utgjør det fort 10 % av deres matinnkjøp.

Et punkt hvor det har gått fremover de siste årene, ifølge Grastveit, er at man lytter mer til de som kjøper inn maten når offentlige aktører gjør seg nye anskaffelser, selv om også her er det potensial til å bli bedre.

– I videregående skoler er kantinedriften underlagt opplæringsavdelingen i fylket. De har tross alt som sitt fremste formål å drive med undervisning, og her kan maten ende med å bli stemoderlig behandlet. Mange anerkjenner i dag i større grad at maten ikke bare er vomfyll og kvaliteten uvesentlig, men vi er langt ifra i mål. På kjøkkenet har du gjerne flinke folk som kan sitt fag og gjør det beste ut av det de har, men som kanskje mangler utstyr for å lage skikkelig mat fra bunnen av, noe man må ha om man skal spise råvarer som er norske og økologiske.

Blir det dyrt med norsk økologisk? Ikke nødvendigvis mener Grastveit.

– Noe av det vi i Matvalget gjør er å vurdere innkjøpene hos de vi samarbeider med. Både for å se hva som faktisk blir kjøpt inn og hvor langt unna virksomhetene er fra egne mål om råvareandel, økomål eller at det skal være helsefremmende, men også pris. Våre analyser viser at det trenger ikke å være mer kostbart for et hardt presset storkjøkken å velge økologisk.

Uansett hva man mener om prissetting av økologiske råvarer, så handler en omlegging om å velge råvarer, velge de fornuftige innkjøpene både med hensyn til økologi, pris, kvalitet og selvfølgelig smak, sier Grastveit.

– Vi er jo på en måte privilegerte som jobber med kokker. De er løsningsorienterte mennesker. Å stå på kjøkkenet handler om å løse nye utfordringer raskt: Hva har vi tilgjengelig og hvordan kan dette bli noe som smaker og gjør godt?

På en måte handler dette om to praktikergrupper: Bønder og kokker. Det er mat som skal produseres, som skal dyrkes, og så er det mat som skal tilberedes. Mellom de to har vi laget et system med flere ledd. I et stort matsystem klarer vi oss ikke uten leddene mellom jord og bord naturligvis, men vi trenger kanskje at disse i større grad innretter seg etter praktikernes behov, mener Grastveit.

Trenger vi et måltall for omsetning i offentlige storkjøkken, lurer vi på. Ja med et lite forbehold, sier Grastveit.

– Konkrete målsettinger er nyttig, nyttigere enn å kun inkludere ordet «økologisk» i strategier og la det bli med det. Vi ser i våre analyser at det er en sammenheng mellom målsettingen man setter seg og hva man oppnår. For å ta et eksempel: Viken fylkeskommune hadde et mål om 30 % økologisk og lå samlet sett på rundt 25 % da fylket ble oppløst. Da fylket ble oppløst endret innkjøpet seg og gikk nedover. Buskerud valgte etter oppløsningen å gå inn for et mål på 15 %, som er en del av Miljøfyrtårn-sertifiseringen, og det er også omtrent der de ligger i dag. Vel så viktig som selve måltallet, om ikke viktigere, er politisk lederskap og at man følger opp dette konkret i organisasjonene. De som har myndigheten til det må være tydelig på at man vil nå målene man har satt seg, og instruere at de som kjøper inn maten faktisk aktivt skal velge økologisk i innkjøpsportalen.

Omtrent samtlige av de vi har intervjuet har nevnt offentlige innkjøp som et sentralt virkemiddel for å nå 10 %-målet. «Motoren» er metaforen Bondelagets representant Bergerud kaller det. Vi forstår bildet: Man har en hel innretning som skal øke økoarealet, men det er noe som må drive det fremover. Selv om mange kan motiveres av å drive en gård uten f.eks. sprøytemidler eller med høyere dyrevelferd, er det, som flere av de vi har pratet også er inne på, lønnsomheten som i siste instans som avgjør om noen legger om. Den økonomiske bærekraften, kan svært få klare seg uten. Flere av flaskehalsene som gjør at verdikjedene for økologisk mat og drikke forblir små, ineffektive eller fraværende handler om en opplevd manglende etterspørsel i flere av leddene. Kanskje er etterspørsel i realiteten uforløst og skjult, men resultatet er det samme, og her det man trenger motoren: Det som kan drive opp volumet, etablere stabil etterspørsel og skape trygghet blant bønder til at dette, denne omleggingen til økologisk, er verdt å satse på. Trygghet for bønder og trygghet for mottaksapparatet og grossister henger sammen.

– Varegruppen økologisk produkter er ganske liten sammenlignet med mye annet for innkjøpere, og når etterspørselen er lav og ustabil, er f. eks. en liten bestilling på økologiske poteter rusk i maskineriet. Målet er at økologiske poteter heller blir en del av maskineriet, avslutter Grastveit.