Å dyrke drømmer og gulrøtter

I Svorkmo i Sør-Trøndelag driver Elin Östlund og Carl Erik Nielsen Östlund kretsløpsgården Skjølberg Søndre. Her er kjøkkenhagen i sentrum for et voksende samarbeid med den prisbelønnede Trondheims-restauranten Credo, mens kyr, sauer, griser og ender gir kjøtt, gjødsel og andre produkter. Elin og Carl Erik er to høyttenkende og engasjerte bønder med hjerter som banker for både jorda og menneskene på den, gården har også et andelslag og målet deres er at Skjølberg Søndre skal bli en møteplass for både mat og kultur.

Å komme på besøk til Skjølberg Søndre gir et særegent inntrykk av kontemplativ ro og intens aktivitet på samme tid. I jordkjelleren vokser det urter under kunstig lys i ett rom, mens poteter og grønnsaker ligger til lagring på et annet. Skjønt, lagring er ikke det eneste som foregår – hele underetasjen er et slags eksperiment. Hvordan smaker for eksempel jordkjellerskudd fra en sellerirot? Og hvordan smaker de når de har fått vokst litt til? Kan grønnkål faktisk vokse i mørket, og hva gjør det med smaken, for ikke å snakke om teksturen?

I samtalen med Elin og Carl Erik veves engasjementet deres inn mellom en ydmykhet for menneskets plass på denne planeten, en entusiasme for alt de ennå ikke har oppdaget og helt konkrete, jordnære ønsker for utvikling av det norske landbruket gjennom dialog og samarbeid.

Elin Vi vil drive økologisk! Men er motivasjonen et større mangfold, friskere jord, det å gjøre noe for planeten og matjordslageret, eller er det den mulige økonomiske fordelen? Da vi bodde i Sverige, så vi bønder som la om og drev økologisk i den perioden de fikk bidrag for det. Senere, når bidragsperioden var over, gikk de over til konvensjonellt igjen. Jeg mener det er viktig at det vi gjør skal være noe som varer. En forandring skal gjøre en forskjell. For omgivelsene, for jorden, for folk og dyr. For alt.

Carl Erik Om økologi bare dreier seg rundt tekniske, praktiske spørsmål, om å skifte ut ett plantevernmiddel med et annet, da tror jeg vi er på feil vei. Økologi handler også om å dyrke holdninger og verdier. Å hele tiden lære seg mer. Å se jordbruket og maten, sansene og omgivelsene i et større perspektiv. Det hele har mange komplekse ting ved seg som kan gås inn i med nysgjerrighet og undring.

Elin Vi ser en større bevissthet rundt disse tingene i byene. Her på landsbygda møtes vi ofte med mye skepsis, med naboer, som allerede har kyr, som lurer på hvordan vi kan dyrke så mye grønnsaker uten kunstgjødsel. Og hva vi bruker istedenfor.

Carl Erik Tidligere bodde vi på Närkesletten utenfor Örebro, hvor vi også hadde en mangfoldig gård, klemt inn mellom to store bruk. Én hadde 4-500 hektar med korn, den andre hadde det samme med gras. Og tenk, med bare en av de jordlappene, bare en halv bit av et jorde, kunne du sikkert ha forsynt hele Örebros befolkning med grønnsaker, korn og kjøtt gjennom en hel vinter. Men i stedet dyrkes det bare korn – som igjen blir fraktet ut av den lokale sammenhengen.

Det vi ønsker å skape er i grunnen det helt vanlige blandingsjordbruket som vi hadde i Norge før, med dyregjødsel som kan brukes på potet, gulrøtter og alt det vi kan dyrke i en liten hage, med en del grasproduksjon, og en liten skare med kyr. Og noen sauer, ender og høns. Det gir oss mye forskjellig gjødsel, og like forskjellig planteproduksjon den kan brukes på.

Mange store gårder i Europa har nå lagt om til økologisk drift. Men for meg blir det en teknisk tilnærming. Dyrene får muligens i seg mindre antibiotika, de spiser gras uten sprøytemiddelrester – men hvor skal dyra beite? Og hvor skal du gjøre av all gjødselen? I Norge finner du ikke alltid fôr til 200 kyr rett rundt huset. Og det er begrenset hvor mye gjødsel du kan gi tilbake til en graseng, før kløveren takker for seg og resultatet blir direkte skadelig. Det er nettopp den mangefasetterte måten å drive jordbruk på som gir oss mening, ikke den ensidige, tekniske, monokulturelle tilnærmingen – hvor størrelse og kvanta styrer. I Sverige så vi hvordan brukene ble delt opp slik at det i planteproduksjon ikke finnes dyr, og i dyreproduksjon ikke finnes planter. Så når du driver planteproduksjon må du importere gjødsel. Og der de hadde gjødsel så de seg nødt til å kjøre den ut i skogen og tømme den der.

Vi snakker både om praktiske og holdningsmessige måter å forholde seg til jordbruk på. Hvordan har holdningene deres endret seg?

Carl Erik Først og fremst i møtet mellom mennesker, og spesielt mennesker som gjør helt andre ting enn oss. Der oppstår det mange idéer til nye måter å gjøre ting på.

Elin Jeg søkte meg inn mot jordbruket da jeg hadde fått barn, og kjente hvor viktig det ble å vite hvordan maten kommer på bordet, jeg nærmest måtte lære meg å dyrke mat. Og jeg ville gjøre det på en måte hvor det ikke brukes gift, men snarere mest mulig i tråd med naturen selv. Jeg søkte etter en jordbruksverden hvor både jord og himmel kobles sammen, der helheten blir representert, ikke bare de enkelte delene. Sånn fant jeg det biodynamiske landbruket. Der møttes alt, uten et skille mellom det religiøse og det jordbundne. For meg henger det sammen. Jeg kunne aldri drevet en gård på en annen måte. Jeg må kunne forholde meg til alle organismer, ha en nær relasjon til alle dyr der jeg virkelig kan møte dem. Jeg kunne ikke drevet en gård med bare maskiner, jeg må kunne dyrke på en måte der jeg graver i jorden med mine egne hender.

Deretter er det viktig for meg at andre mennesker skal kunne inviteres inn, slik vi gjør med andelslandbruket. Menneskelige møter på åkeren og med husdyra gjør godt. Når vi er i kontakt med jorden og frøene og melken, blir relasjonene på et vis mer naturlig og nærere. Det skjer ting med folk.

Carl Erik Som i kunsten, er det å drive med jord og frø et skapende arbeide. Du kan ikke kontrollere alt, men du kan overføre en slags kunstnerisk tanke. Du former og gjør ting med både hender og sanser, får nye inntrykk på veien, tar noen skritt tilbake og reflekterer over det som har skjedd, venter litt…

Jeg vokste selv opp på gård, vi var tre generasjoner sammen der. Alt var ikke bedre før, men jeg kan kjenne igjen det dere snakker om fra møtet med mine egne besteforeldre, en kontakt med naturen som var direkte og «hands on», men som også inkluderte det ukjente: erkjennelsen i at vi ikke vet alt. At vi ikke har full kontroll.

Carl Erik Kanskje er det bare i det siste at vi har distansert oss og latt alt handle om tekniske og mekaniske løsninger? Se på jordbruksutdanningene, hvordan de spesialiseres. Enten driver du med mekanikk, eller med hest, eller med storfe. Da vi gikk på skolen kunne du gå på jordbrukslinja, hvor du måtte være med på alt, og litt til. Det gir en nærhet til mangfoldet.

Elin Samtidig tror jeg er vi inne i en positiv utvikling hvor folks innsikt vokser, foreldre vil vite hva slags mat de gir sine barn, vi blir mer granskende og vil vite mer om hva vi utsetter oss for.

Carl Erik Der er holdningsendringene igjen – det handler om verdier og hva vi skal spørre om, hvordan vi spør, hva som er mulig, hva vi ønsker og hvordan skal jeg forholde meg til det. Men kanskje blir vi også litt navlebeskuende og glemmer å se over til naboen, til hverandre? Jeg tror det er veien ut av en usunn polarisering. Det handler ikke om dem og oss, men om oss alle. Vi har forskjellige meninger om det hele, men la oss dele dem, la oss få dem fram i lyset, uten at noen må føle seg dumme eller ubekvemme for at vi mener forskjellige ting. Vi trenger å møtes i fellesskap og undre oss sammen. Kanskje er ikke skillet mellom konvensjonelt, økologisk, biodynamisk og permakultur så stort tross alt. Vi er alle mennesker.

Hva skjer når dere gir slipp på kontroll?

Carl Erik Å jobbe med biologi innebærer å gi slipp på kontroll. En kokk kan styre det meste på kjøkkenet. Men det interessante er alt som skjer ute på jordet. Aktiviteten i grønnsakene som ligger i jordkjelleren er lav nok til at de kan lagres gjennom vinteren. Men det skjer jo fremdeles noe! For eksempel kan det komme mugg og vokse små spirer på toppen. Da tenker vi: Åh! Så spennende! Hva kan vi gjøre med det?

Elin Jeg tror restaurantene er interesserte i måten vi forholder oss til driften på: jeg går et stykke, så går naturen selv et stykke. Som jeg sier til hagelag på besøk i hagen – ikke tenk at den skal ryddes! Kulturplantene skal få nok rom, men ikke vær redd for såkalte ugressplanter, eller en plante som frør seg og gir nye småplanter. Jeg lar det alltid ligge igjen litt av alle sorter i hagen, dekker det med litt granbar og forsker på hva som overlever vinteren. Så kommer endene nappende ned i hagen, vi har skaffet bifolk og ser biene i blomstene og oppdager at vi får mye mer bær og epler.  Det er som å stå midt i skaperverket. Som menneske kan jeg være delaktig og ha en viss kontroll, men det er ikke før jeg tør å slippe kontrollen at det magiske skjer. Mange er så ekstremt redde for kaos. Rydder og rydder og rydder, mens vi legger komposten midt i hagen og lar kveke og brennesle vokse, for alt har en rolle, alt har en funksjon. Og for meg peker dette mot noe religiøst. Jeg kan bli helt salig av å stå midt i hagen. Her kommer det opp noe som må ha frøsatt seg i fjor, der står en mangold midt i gulrotbedet – og det er helt fantastisk, den har jo valgt selv å stå der. Det er magi! Det å våge å møte naturen på dens egne premisser. Å våge å stå midt i grenselandet mot kaos.

Carl Erik Der kommer nysgjerrigheten inn. Du lærer alltid noe mer når du tør å stå i det, tør å trekke deg litt tilbake. Her har de frøene spiret, rylliken står der nå, men er den i veien? Nei, for så vidt ikke. Du kan jo til og med spise den. Når det er sommer og hagetid, er vi der hele tiden og opplever, observerer og lærer, uten å kaste oss over ryddingen. Hvis det kommer et uønsket virus, en bakterie eller en soppkultur inn i svært ryddige omgivelser, er sannsynligheten større for at alt blir angrepet. Det problemet har ikke vi. Det rike mangfoldet sørger for at når noe blir borte, tar noe annet over. Kanskje handler det om å skape en balanse.

Denne nysgjerrigheten som veves inn i alt dere snakker om. Når våkna den?

Carl Erik Jeg var seks år gammel da jeg bestemte meg for å bli bonde. Det har vært en lang og brokete vei, men i dag er vi bønder. I oppveksten kunne jeg snakke godt med mine besteforeldre, og fascinasjonen min vokste. Jeg fikk være med på det konvensjonelle jordbruket, på brytningstiden da de bygget om her på gården og alt skulle bort og bli effektivt. Så var jeg heldig og traff folk som oppfordret meg til å reise ut, før jeg eventuelt skulle ta over. Jeg reiste rundt, møtte mennesker fra andre deler av verden, var med på praktikantordninger og lærte andre måter å drive jordbruk, og andre måter å tenke på. På reisen har jeg også møtt mange av de første som begynte med økologisk og biodynamisk drift i Norge, mennesker med en voldsom interesse for jordbruk – og den interessen smittet over på meg.

Helhetstenkningen som dere snakker om kan oppleves som veldig omfattende. Hvor skal jeg begynne? Hvordan kan vi løfte hverandre, hjelpe hverandre videre?

Carl Erik Jeg tenker andelsbruk er et godt eksempel på en organisering hvor mange forskjellige mennesker kan komme sammen, med rom for både metode, kunnskap, tenkemåter og praksis. Jeg tror samtidig møteplasser er en viktig vei for å utvikle landbruket. Mye spennende skjer i og rundt Oslo, som på Geitmyra, Losæter og Bygdøy Kongsgård, og jeg tror vi må utvikle mye av det samme på andre steder av landet.

Elin To kvinner, som akkurat hadde startet opp småbruk, var her på besøk. De lurte på hvilken vei de skulle velge, siden de gjerne ville drive på samme måte som oss. Vi på vår side har ofte vært i kontakt med ulike offisielle rådgivningsorganer, og har opplevd mange av rådene de gir som ensidig rettet mot spesialisering. Sats alt på pastinakk! Bare pastinakk? De forstår ikke at dette her er én ting. Vi driver ikke med masse ulike ting, vi driver med matproduksjon. Og vi driver med kretsløpsjordbruk.

Jeg foreslo at de to kvinnene skulle starte et lite andelslag for å få i gang dyrkingen, der de dyrker grønnsaker og har et par kyr og et par sauer. Ved å selge lammekjøtt til folk, skaffer de seg en liten kundekrets rundt gården. Kanskje de kan selge seg inn med egg, kjøtt og grønnsaker til en lokal restaurant. Det handler om å begynne et sted, istedenfor å kjøre på med alt samtidig. Og – om å være energisk når det gjelder relasjonsbygging.

Hva skjedde egentlig med dugnadene? På 80-tallet husker jeg dugnader flere ganger i året, med hardt arbeid, trekkspill og lapskaus. Men på et eller annet tidspunkt sluttet de med det, uten at jeg riktig forstår hvorfor?

Elin Kanskje vi har blitt mer egoistiske? Holder oss mer til meg og mitt? Se på maskiner, for eksempel, det har blitt vanskeligere å låne ting av hverandre. Det er noe med sjenerøsiteten oss mennesker imellom, vi er oss selv nok. Og så er vi mer slitne, har ikke mye til overs. Her er det andelsbruket og andelslaget har gjort en stor forskjell. Vi har dugnader, hvor det fullstendig koker over med sosial lengsel. Vi spiser suppe og drikker kaffe, vi sitter nede i åkeren og prater. Jeg ser et enormt behov for å være sammen.

Carl Erik Andelsbruk er rett og slett et forsøk på å tvinge tilbake dugnaden!

Elin Det sosiale er det viktigste. Det blir nesten sekundært at alle skal fø seg selv med grønnsaker og at vi skal gjøre en jobb. Det primære er at vi skal kose oss, snakke med hverandre mens vi ligger og luker. Ikke minst for barna, at de får et rom å løpe rundt i og plukke potet og grave etter meitemark og insekter. Det er viktig for oss.

Vi kan snakke lenge om alt det som ikke lengre er, eller som burde være, men i blant må man bare ta sjansen og gjøre det som kjennes riktig?

Carl Erik Vi må våge å hoppe i det! Kanskje har ting andre navn i dag, men mye av dugnadsånden kan finnes igjen i andelsbruket. Det får folk med karrierer til å velge annerledes, ta med ungene på andelsgården i helga istedenfor til hytta. Og det ser ut som om mange faktisk finner den tiden, når de bare får tenkt seg om.

Elin Situasjonen kan se helt umulig ut, men vi hopper i det allikevel! Vi har vært i mange slike situasjoner, men det er dette vi kjenner vi skal gjøre. Og så går det, på merkelig vis. Livet er til for å leves og vi må prøve å leve det, på alle måter vi kan. Ikke være redd for å bryte seg igjennom noen vegger og være litt ubekvem, for det blir som regel bra til slutt. Du må rett og slett våge å være litt koko!

Har samarbeidet med Credo vært litt sånn?

Elin Det første møtet jeg hadde med Heidi var her på gården. Litt senere ringte hun og spurte om jeg hadde noen grønnsaker. Etter å ha levert varer til restauranten en periode, bestemte Heidi seg en dag for at 80% av grønnsakene skulle komme fra oss. Jeg begynte å gråte av sjokket. For meg er det å jobbe i hagen først og fremst en slags terapi for meg selv, og plutselig vil Heidi og restauranten ha det jeg lager – fordi jeg er meg, og fordi jeg gjør det på min måte. Det var stort for meg.

Carl Erik I tiden før Credo var vi mye på leting, søkte hit og dit for å få inn nok penger, uten at vi kunne forutse at nettopp hagen og grønnsakene skulle være det som ble løsningen. Plutselig oppstår en uventet mulighet fordi vi våger å by inn, våger å prate sammen, våger å skape et forum som ikke enda finnes.

Elin Og nå vil Fäviken Magasinet også ha grønnsakene våre. Det er fantastisk, men også utfordrende, siden jeg vil beholde idealismen i det hele når vi samtidig får ansvaret for en større produksjon.

Carl Erik Mange småbrukere vil gjerne utforske andre innfallsvinkler og sette av en del av jorden til noe annet. Poenget er ikke å skulle endre på alt du allerede gjør, men snarere å åpne for mindre ting, små impulser fra de som gjør ting på en annen måte. For oss er noe av det viktigste i møtet mellom Credo, landbruket og oss den smitteeffekten som kan oppstå, at vi kan vise frem ting som andre kan videreutvikle, uten at det må være en kopi av det vi gjør. Nye muligheter og nye løsninger, nye økonomiske modeller og nye samarbeidsformer trenger ikke være så abstrakt.

Hvis dere skulle oppsummere og gi et råd til noen som nå kjenner seg nysgjerrige, hva ville det vært?

Carl Erik Kontakt andre grupper mennesker som du overhodet ikke tror er relevante. Våg å by inn nye idéer. Og vær ærlig om alt det du ikke vet. Vi har lært så mye av å samarbeide med kokker. Å forstå at det er mat du produserer kan være et stort sprang for en bonde. Våg å tenk ukonvensjonelt.

Elin Jeg tror det er viktig å gå inn i kjernen av seg selv og spørre hva er det jeg vil? Hva er mitt største ønske? Ikke vær redd for å drømme og å tenke grenseoverskridende. Å drive en gård er et stort og krevende arbeide, derfor er det spesielt viktig at det du gjør stemmer overens med det du virkelig vil.