Fordi du bryr deg

Graver vi et par århundrer tilbake i Mohr-slekten, finner vi Norges første gartneri under glass, midt i Bergen sentrum. Grunnleggeren het Emil. Navnet har vært en gjenganger i familien, men yrkestradisjonen endret seg. Og i 1972 var fortvilelsen stor da advokatsønnen Emil Mohr fortalte sine foreldre at han ikke ville følge i sin far, men snarere tippoldefarens fotspor, og bli gartner.

Debio har merka mat og utvikla økologien i over 30 år. Med utgangspunkt i sertifiseringsoppdrag og rettleiingstenesten Matvalget, ønskjer vi å bidra til å gjere heile det norske landbruket og matfatet meir berekraftig. Derfor lanserer vi i 2022 ei merkeordning for grasbasert mjølk- og kjøtproduksjon, og vi håper økobønder over det ganske land vil vere med og prøve den ut.

Flere har nok fått med seg at det vil komme en ny forordning for økologisk produksjon, men alle er kanskje ikke så kjent med hvordan reglene blir til eller hvilke endringer som vil bli gjeldende? Vi har snakket med kollega og leder for Regelverksutvalget, Gerald Altena.

Det sa min mor. Å velge de enkleste løsningene på bekostning av det man innerst inne vet hadde vært riktig, lå ikke i trøndersjela vår. Umaksredd er heller ikke mellomnavnet til vestlendingen Ronny Nilsen – kjøkkensjef på Olaviken alderspsykiatriske sykehus utenfor Bergen. Det må en fin miks av verdier, respekt, stahet og konkurranseinstinkt til for å oppnå det han har oppnådd.

Hva vil det egentlig si at mat er norsk, at det er lokalt og kortreist? Vi skjønner godt hva det vil si at en gulrot kommer fra en gård i østfoldstraktene eller at melka kommer fra ei ku i Tolga, men med en gang vi kommer til en grad av bearbeiding kan det bli mer komplisert. Vi har besøkt Norges eneste økologiske malteri, produsenter av et svært mye brukt produkt som nesten utelukkende importeres.

Debios merker er et synlig bevis på ambisjonene i maten som serveres. En Debio-godkjent servering tilbyr råvarer som er dyrket med omsorg for jordliv og miljø, fra et landbruk og havbruk som tar hensyn til levende veseners naturlige atferd og behov. Les om tre virksomheter som satser på bærekraft og er stolt av det.

Det er mange folk som nok skulle tatt berekraftige val – både til måltida og i livet. Kva fyller vi dagane og borda våre med? Det er det føre alt oss sjølve som avgjer, men det krev litt kunnskap. Vi må vende oss mot ekspertane. Og dei er ikkje få!

Mange forbrukere ønsker å ta bærekraftige matvalg når de handler, men det kan være vanskelig å vurdere de ulike varene opp mot hverandre. Et sted å begynne er å se etter merker på produktene. Merkeordninger kan gi viktig informasjon om hvordan varen er produsert og er ment for å gjøre det lettere for forbrukeren å ta bevisste valg. Merkeordninger er også en måte for produsenten å enkelt vise fram kvaliteter ved produktet sitt.

Pluss og minus er begreper alle bønder må forholde seg til. Ser man på økonomien fra et mer økologisk perspektiv, kan man få øye på en tredelt bunnlinje, som i tillegg til økonomisk profitt også inkluderer planeten og folk som deler av bedriftens ansvar. På øya Jøa utenfor Namsos finner vi Dun Gård hvor driften til Debio-revisor Ola Kai Faksdal og Sissel Thorsen kan være til inspirasjon for nettopp den tredelte bunnlinjen.

I kjøkkenet på Hamsunsenteret står Alfred Liabäck og forbereder dagens servering. Bygg og havre til grøt, nystekte fiskekaker og vafler med nyrørte bær og geitost. For to år siden, da han tok over driften av Kafé Sult, var serveringstilbudet likt det du får på mange norske kaféer – bagetter, salater og en hel del fetaost. God mat, joda, men uten forankring i Hamarøy og regionen den serveres i, og uten tilknytning til historiene som fortelles. I dag er visjonen om kafédrift som del av et lokalt, bærekraftig kretsløp klar, men veien dit er ikke uten hindringer.

Mange ville kanskje etter 20 år som mjølkeprodusent tenkje avvikling framføre utvikling. Men med vilje og ønskje om å drive vidare ein gard som tek omsyn til menneska, dyra og jorda, vart det bygging av nytt fjøs. Og drivhus! Drivhusfjøs nemlig. Plantar og husdyr i eitt og same hus har vore mest i vinden nedover i Europa, men vi har reist til garden Gran Nordre i Snåsa for å finne ut om det kanskje kan bli det her i Noreg også.

Med ønske om å få en dypere forståelse av hvor menneskenes tanke om at vi er frakoblet naturen kommer fra og hvordan vi kan koble oss på igjen, kontaktet jeg økofilosof Martin Lee Mueller. Han inviterte meg med på tur rundt Vidaråsen Landsby til samtale om måten vi forholder oss til verden på, om sanser og følelser, om Descartes og Arne Næss, om kjærlighet og motstand og om laks.

Stadig meir kunnskap vert sendt ut til bonden frå forskarane sine kontor, men fleire bønder driv også sjølve eit kontinuerleg forskingsarbeid ute på jordet. Med utgangspunkt i økologisk landbruk, jordhelse og jordbiologi, inviterte vi tre drivande dyktige bønder og formidlarar til samtale i -veksthuset på Gartneriet på Bygdø Kongsgård.

Vi mennesker har et velutviklet natursyn. Vi går på tur i skogen, vi nyter utsikten, vi ser på trærne og den vakre marken. Vi rett og slett elsker natur. Det vil si den naturen vi kan se. For dessverre stopper vår interesse akkurat der bakken begynner. Hva som befinner seg under bakken, det er bare dritt og møkk. Men jeg lover deg, beveger du deg under horisontlinjen finner du like mye verneverdig natur der nede.

Utenfor vinduet regner det sidelengs, før det skifter og blir snø, blir sol og så regner bort igjen. Det blåser på Manshausen i Steigen, en dag i mars. Her inne, på det varme kjøkkenet, freser reinsdyrskank og timian i panna, surdeigen bobler så smått i et hjørne, mens den danske dikteren Jørgen Leth prater saktmodig om livet gjennom høyttaleren. I november i fjor stod Astrid Regine Nässlander (27) på scenen i Oslo og mottok Kokkeprisen for sitt arbeid med bærekraftig matlaging. Det arbeidet utfører hun her, på en liten, forblåst øy i nord – en verden i miniatyr, skal man tro det som står i Havboka.

I Debio er samarbeid sentralt – både med virksomhetene vi sertifiserer og med organisasjonene som er medlemmer i Debio. I dette magasinet møter vi som regel de sertifiserte virksomhetene, ikke de som deltar på årsmøtet og stemmer over veivalgene til Debio. Det ønsker vi å gjøre noe med. Derfor har vi tatt en prat med Bernt Bucher-Johannessen, daglig leder i HANEN, for å bli bedre kjent med en av medlemsorganisasjonene.

Det er noko som skjer inne i eit fjøs. Det er som om heile verda vert stengt ute. Lunt. Ein varme som berre dei kan gi i frå seg. Kyrne. Ute visar gradestokken blåfargen, og trass i enorm fascinasjon over snømassane som omringar garden, smiler vestlendingen i meg når vi lukker fjøsdøra, høyrer lyden frå flisfyringa, og kjenner varmen som sit i treveggane.

En formiddag i september står vi utenfor Røros ungdomsskole sammen med en stor gjeng åttendeklassinger, alle med friluftsliv som valgfag. Dagen etter skal de på villreinjakt, men nå skal de ut og plukke tyttebær sammen med oss. De vet nemlig at de røde bærene i Røros-traktene ikke bare kan plukkes og spises, men også selges til det lokale bærmottaket.

Da Sogn Avis fylte en hel forside med nyheten om at Kjetil Russenes hadde planer om å starte kaffebrenneri i Sogndal, tenkte han at da måtte han vel gjøre det, da. Debio inviterte seg selv på kaffebål med vestlandsgründeren på en fjellhylle med utsikt over bygda. Det er strålende høstsol over fjorden, og Kjetil forteller om sitt plutselige kaffeeventyr mens han spikker pinner til bålet.

Å be om hjelp er kanskje ikke det som faller lettest for noen av oss. På Sansegården Olavsbråten ved foten av Norefjell i Buskerud brakte sommeren med seg tørke og fôrkrise, et stadig mer krevende driftsopplegg og en totalvraket kjølebil. Veslemøy og Bjørnstjerne var ikke langt unna å gi opp og legge ned drifta. Isteden lagde de folkefinansieringskampanje og ba om hjelp til å redde gården.

For dei av oss som ikkje visste kor Vingelen var, veit vi godt no kor den rike fjellbygda er – rik på smak og rik på gode verdiar!

Hvor mange brød må man selge hver dag for å kunne drive et lite håndverksbakeri med økologiske og gamle kornsorter i industribyen Porsgrunn? Siv Svolsbru gav seg selv fem år til å bevise at det går an å drive butikk med beina på jorda og hjertet på rette staden.

 Møt opp på kaia klokka 05.00, da går båten! Så da gjorde vi det. Og fikk med dét en opplevelse for livet. Ikke bare fordi havet på en kald godværsdag i nord er noe av det vakreste vi har sett.

Få har møtt så mange gårdbrukere som det Harald har gjort i sin tid som kvalitetsrevisor i Debio. Spenning og glede i alle møtene med ulike mennesker og ikke minst dyr, står sentralt når han forteller om hverdagen som revisor.

Hva har shawarma med bærekraft å gjøre? Etter en samtale med Christine og Ragnhild i Mestringsguiden, er det åpenbart at svaret er alt!

På tur gjennom Stavanger Øst en helt vanlig dag, kan du plutselig snuble over en vidunderlig lukt av vellagret ost. Blåmugg, rødkitt, myse og kasein. Gjennom et lite hull i veggen på et gammelt industrilokale strømmer upasteurisert melk inn til Stavanger Ysteri og yster Lise Brunborg.

Hilde og Anders omtaler seg sjølv som stadig optimistiske villsaubønder. Når havet og vinden viser seg frå si kraftige side, kan nok det stemme. Men når kring 350 – 400 sauer boltrar seg lukkeleg i kystlyngheiene, skulle ein trur bøndene kjenner litt på den same lukka.