Debio møter verden

India: Manish Jain

På økokongress i New Delhi befinner vi oss plutselig i en dansende sirkel av byråkrater og dresskledde, latteren overdøver trafikkstøyen, og i midten av sirkelen står en smilende engasjert Manish Jain. Når han ikke blåser liv i slitne kongressdeltakere, leder han Shikshantar: The People’s Institute for Rethinking Education and Development, en alternativ læringsarena i Udaipur, India. Dit kommer ungdommer og voksne fra hele verden for å lære sammen – og for å utforske nye, gamle, naturlige og bærekraftige måter å lære på. Shikshantar, og andre prosjekter rundt bærekraftig livsstil, gaveøkonomi og urbant økologisk landbruk, og for ikke å snakke om dansen, gjorde at vi ønsket å lytte til Manish – og kanskje også lære noe på veien.

Tekst og foto: Åsmund Seip/Heia Folk/Debio

Hvorfor bryr du deg, Manish?

For det første vokste jeg opp i USA. En barndom hvor alt var tatt hånd om, livet bestod av rutiner, konsum og lange dager på kjøpesenteret. Den første jobben fikk jeg i løvens hule, som aksjemegler for Morgan Stanley på Wall Street. Senere ble jeg uteksaminert fra Harvard, jeg jobbet for FN, for UNESCO, UNICEF og Verdensbanken. Gjennom alt dette mistet jeg troen på den amerikanske drømmen, på de sentrale kraftsentrene som sies å være ”the good guys”, men som i praksis suger til seg ressurser fra verdens lokalsamfunn. Jeg var desillusjonert og rådvill. I etterkant tenker jeg at en dose desillusjon kan være nødvendig for å se at dagens systemer er råtne og ikke vil la seg reparere.

For det andre dro jeg til min bestemor i India. Hun er en vis, vakker landsbykvinne som ikke kan lese eller skrive, har aldri gått på skolen, men hun kan dyrke jorden og hun kan bygge et hus. Hun kan så mye mer enn det man lett kan tro. På den tiden ble krisene vi som verdenssamfunn står overfor tydeligere for meg, og jeg tenkte at selv om jeg kan lage teorier og skrive artikler, kan jeg fremdeles ikke dyrke min egen mat. Men det kan bestemor. Hun står for et helt annet verdenssyn, en annen måte å se livet på. Gjennom det hun lærte meg, kunne jeg begynne å se systemkrisene som eksistensielle kriser, perspektivkriser. Derfra vokste ønsket om å lære bort og formidle nye måter å se og være i verden på. Målet er å bidra til en større bevegelse hvor folk inviteres til å utvide både forestillingsevnen til hva som kan være mulig, såvel som motet til å gjennomføre det.

Hva opplever du som viktigst ved jobben du gjør?

Det viktigste for meg er å skape sunne, konstruktive rammer for avlæring. Vi trenger å se på strukturene rundt oss, til og med de vi synes fungerer, slik som nasjonalstaten, forskning, teknologi, utvikling, vekst; stille åpne spørsmål og med det skape en bredere forståelse om hvem vi er og hva vi gjør her, hvordan vi forholder oss til hverandre og til naturen. Arbeidet vårt handler om å støtte mennesker til å åpne opp og finne mulighetene i seg selv, uavhengig av bakgrunn og mangel på utdanning eller penger.

Det er mye å si om hvordan vi gjør dette. Det viktigste svaret ligger i de enkle, nære tingene, som det å lage og spise mat sammen. Vi tilbød nylig godteri til en gruppe brasilianere som besøkte senteret vårt i Udaipur. De takket og tok imot. Før de rakk å spise, ba jeg dem om å stoppe opp, og vise hva som skjer hvis vi ikke spiser noe selv før vi er sikre på at alle andre også har mat.  Hva skjer om vi takker ja til søtsaker og gir de videre til den som sitter ved siden av oss. Hvis du alltid tar vare på din neste, vil du også bli tatt vare på. Det er en metafor for å bryte ut av en kultur som handler om å ta. Når vi gir mat til hverandre, begynner vi også å kjenne oss ivaretatt og sett. Vi opplever kraften i generøsitet og takknemlighet.

I dag jobber mange med å løse problemene vi som menneskehet står overfor. Det har en verdi. Men vi trenger også å skape rom for paradigmeskifter – ved å spørre oss selv om vi bare forsterker problemet vi forsøker å løse, eller om det er mulig å fasilitere fremvekst av fullstendig nye måter og perspektiver.

Hva ser du som den største utfordringen for økologi i India?

Jeg ser på selvmordene blant indiske bønder som den største utfordringen, og kaller den et systematisk mord gjennom et utdanningssystem som ser bønder som dumme og mindreverdige. Ingen barn i dag tør å rekke opp hånden for å si at de vil bli bønder. De vil bli møtt med latterliggjøring. Hvordan kan vi gjenvinne selvtilliten og verdigheten for bøndene og landbruket?

Hva ser du som de største mulighetene for økologi i India?

Det finnes fremdeles mange folkegrupper som lever økologisk og alltid har gjort det. Spesielt marginaliserte folkegrupper, urinnvånere, kasteløse – mange av dem har aldri gjort noe annet. Men de blir fortalt at de er gammeldagse og kunnskapsløse, så de ser ikke kraften og potensialet i den økologiske, bærekraftige livsstilen de allerede har. For ikke lenge siden kom en mann til meg med en drøm om et stort hus for ham og hans familie. Han hadde vokst opp i et trangt rom sammen med seks andre. Jeg spurte om han kunne se skjønnheten i det? Og tragedien i et hus med fem eller ti rom, hvor alle lever isolerte liv bak hver sin dør, mens de kommuniserer til hverandre på mobilen? Hvis du kan se økologisk drift som en hel livsstil, ikke bare som spørsmål om frø og gjødsel, er det mange i India som fremdeles lever mer siviliserte, sunne, dypere liv enn det vest-er-best-modellen prøver å få dem til å gjøre. Spørsmålet er igjen hvordan de kan gjenopprette respekten og verdigheten. All kunnskapen de trenger er her fra før.

Fakta Manish Jain, Udaipur, India.
Shikshantar The People’s Institute for Rethinking Education and Development www.shikshantar.org
Swaraj University www.swarajuniversity.org

Daglig møter Debios kvalitetsrevisorer og Matvalgets veiledere norske virksomheter som virkelig bryr seg. Men, vi møter også mange mennesker gjennom internasjonalt arbeid og samarbeidsprosjekter på tvers av landegrensene. Akkurat som her hjemme er dette folk som skaper etter­tanke, undring, forståelse og som, ikke minst, opplever mange av de samme mulighetene og utfordringene vi selv kan føle på kroppen. Derfor deler vi noen av deres historier gjennom en fast spalte som heter «Debio møter verden».