Alert Angle pointing down Arrow pointing right Arrow pointing left Arrow pointing right Arrow pointing right Burger Crossmark Debio Envelope Facebook Instagram Sketched arrow pointing down Angle pointing left Angle pointing right Loupe Phone Play button arrow Twitter YouTube Artboard 38 Artboard 41 Artboard 14 Artboard 40 Artboard 43 Artboard 22 copy Artboard 30 Artboard 42 Artboard 42 Artboard 9 Artboard 7 Artboard 10 Artboard 24 Artboard 8

Kaffibrenneri i mulighetenes land

Sogndal kaffebrenneri
Kjetil Russenes

Tekst: Camilla Jensen & Åsmund Seip
Foto: Birgitta Eva Hollander – Heia Folk

Da Sogn Avis fylte en hel forside med nyheten om at Kjetil Russenes hadde planer om å starte kaffebrenneri i Sogndal, tenkte han at da måtte han vel gjøre det, da. Debio inviterte seg selv på kaffebål med vestlandsgründeren på en fjellhylle med utsikt over bygda. Det er strålende høstsol over fjorden, og Kjetil forteller om sitt plutselige kaffeeventyr mens han spikker pinner til bålet.

– Det var en vill idé som fikk lov til å vokse seg stor. Jeg var med en god kamerat på klatretur i Hemsedal. Vi satt rundt bålet, sånn som nå, om kvelden. Kjæresten til kameraten min hadde sendt med oss en pakke kaffe fra et kaffebrenneri i Nord-Norge. Det syntes vi var så kult. Og det smakte så godt, og det var så fin pose på kaffen. Jeg ble litt stor i kjeften og sa at hvis de får det til oppe i Nord-Norge, skal jeg jaggu få det til i Sogndal også. Siden ballet det bare på seg. Jeg snakket om det da jeg kom tilbake på jobben, og der syntes de andre at det var en skikkelig god idé. Ferskbrent kaffe i Sogndal? Det hadde vært noe! Det fantes ikke noe tilbud her i Sogndal for folk som var interessert i kaffe, det nærmeste var Ålesund eller Bergen. Et godt kaffebrenneri var én av de tingene Sogndal virkelig manglet, tenkte jeg. Og Sogn og Fjordane er jo «Mulighetenes land»… Før jeg visste ordet av det sto det plutselig på hele forsiden av Sogn Avis at «Han skal starte kaffebrenneri i Sogndal!». Så da måtte jeg bare gjøre det, da.

– Men selv om jeg var veldig glad i å drikke kaffe, kunne jeg ingenting om kaffe. I hvert fall ingenting om å brenne kaffe. Jeg begynte med å sende noen e-poster til folk som holdt på med det, og det viste seg at det skulle være et brennekurs i Oslo bare noen uker etterpå. Da grep jeg sjansen, og siden har det bare rullet videre. Veldig fort. Det var en absurd følelse å plutselig stå der med en 6-700 kilo tung håndbygd, amerikansk kaffebrenner på døra som det måtte flere mann til for å få i hus. Jeg er heldigvis omringet av folk som er villige til å stille opp og hjelpe til når det trengs.

Til å begynne med ville Kjetil bare brenne kaffe. Han syntes det var kult nok i seg selv. Men etter hvert dukket det i tillegg opp en formidlingslyst knyttet til virksomheten. Han var dessuten tidlig klar på at han ikke ville drive med en hvilken som helst slags kaffe. Det måtte være ordentlige varer.

– Jeg introduserte jo noe nytt til folk. Og jeg ville prøve å formidle at det kan være store forskjeller mellom en afrikansk kaffe, for eksempel fra Kenya, og en kaffe fra Brasil – som folk kanskje er mest vant til. Det å gi folk nye smaksopplevelser og formidle at kaffe er en frukt som smaker best når den er ferskbrent – det synes jeg er artig. Den kaffen det går mest av, er den vi skal drikke etterpå. Det er en høyfjellskaffe fra Guatemala, som ofte faller i smak hos dem som ikke er så vant med ferskbrent kaffe. Jeg blir godt mottatt når jeg reiser rundt, på festivaler og markeder, eller når jeg holder kurs. Folk er veldig hyggelige og nysgjerrige. Det er en slags mystikk rundt alt dette med kaffe. Folk vil vite hva en virkelig god kaffe er. At kaffen skulle være økologisk, var nærmest en selvfølge fra begynnelsen. Og så syntes jeg etter hvert at det var et poeng at den også var sporbar. Jeg kom hit til Sogndal som friluftslivsstudent, og det å være i naturen og ta vare på den er noe som har stått sterkt hos meg lenge. Så det var veldig naturlig å tenke bærekraft da jeg skulle begynne å brenne kaffe. Det var aldri aktuelt ikke å skulle bruke økologisk kaffe. Det var bestemt før jeg bestilte mine første bønner. Du ser jo det – man vil ta vare på det man blir glad i, sier Kjetil og hviler blikket i utsikten en stund før han tar til å spikke igjen.

Han trekker dype drag i luften og sier det ikke blir like mye tid til friluftsliv og vedkokt kaffe som han har vært vant til.

– Det oppstår mange utfordringer når man starter opp noe nytt, og jeg har ingen bakgrunn som tilsier at jeg skulle etablere min egen bedrift. Hadde jeg visst om alle utfordringene jeg kom til å møte på gjennom de to siste årene før jeg begynte, ville jeg nok ikke startet opp. Hvis jeg hadde sett listen over ting som kunne gå galt – som kom til å gå galt, hadde jeg nok hatt en fast jobb fra 8-16 nå. Men heldigvis var jeg passe modig. Eller naiv, alt etter som hva man vil kalle det. Eller heldig. Og nå skal vi snart koke kaffe av bønner jeg brant i forrige uke!

Har du noen gang angret?

– Ja. Litt. Det var en periode etter den første sommeren og et par uker inn i oktober. En stund trodde jeg at jeg hadde investert over evne. Jeg startet fra scratch, og det regnestykket jeg hadde til å begynne med stemte ikke helt. Det var en belastning ikke å vite hvordan jeg skulle få endene til å møtes. Jeg prøvde og prøvde, og syntes ikke at jeg fikk til noe. Ingen ville ha kaffen min. Jeg ringte til kafeer, restauranter og kontorer, og fikk avslag på avslag. Da begynte tvilen å komme. Og hvis tvilen får vokse lenge nok, er det ikke så moro. Jeg husker veldig godt den følelsen av å tenke «Hva i all verden har jeg gjort?!» Følelsen av å være den dummeste i hele verden. Da blir ting fort litt verre enn de faktisk er. Men det snudde. Da julen kom, hjalp det. Og etter det har jeg aldri sett meg tilbake. Den siste tiden har det nesten bare vært moro. Det er mye arbeid, men det er mest moro. Det handlet også litt om å knekke en eller annen kode. Selv om ting ikke går min vei hele tiden, men fortsetter jeg bare å jobbe, så løsner det til slutt, sier Kjetil og trekker inn nye lange drag av bål og høst. Igjen med en blanding av glede og lengsel.

Hvis du skulle gi deg selv – eller noen andre som er på vei til å starte noe lignende – et råd for to år siden?

– Det første må være at det er lurt å dele bekymringene sine med andre. Jeg var selv heldig og hadde hjelp fra profesjonelle rådgivere i kommunen – Kunnskapsparken og Sogn Næring – og fikk god oppfølging der. Det å dele tanker man har om alt som kan skjære seg, det tror jeg er lurt. Sitter man og gnager på det selv, får det lov til å vokse. Det andre må være et tips jeg fikk av Lasse, en jeg delte kontor med da jeg startet opp. Han sa: «Fortsett å så frø rundt omkring. De kommer til å spire en gang i fremtiden». Jeg tenkte ikke så mye på det den gangen, men jeg så jo etter hvert at han hadde rett. Det er ikke alltid ting gir resultater med én gang, men plutselig er det to stykker som snakker sammen, eller man treffer folk i rett kontekst, og så løsner det. Man må i hvert fall ikke gi opp selv om ting butter imot. Men det hjelper heller ikke å dunke hodet mot veggen. Man må vite når man skal ta seg en tur i fjellet og lufte tankene sine. Man må vite når nok er nok. Vite når man skal dra ut og lage seg en god kopp kaffe på bål, svarer Kjetil mens han finner frem den egenbrente kaffen og setter en kjele med vann over ilden.

Hva er det som gir deg mest glede og mening?

– I starten var jeg bare sinnssykt gira på alt, fordi alt var nytt og spennende. Jeg hadde masse energi og var i medgangsbølge. Det jeg drev med funka og ga resultat. Det var en stund jeg syklet rundt i bygda og leverte kaffe på døra til folk og virkelig sto på. Jeg kjørte rundt i en gammel bil som fikk – og stadig får – motorstopp. Mens nå som jeg har holdt på en stund, har jeg glede i å prøve å få de kjedelige tingene til å gå knirkefritt og fort, slik at jeg kan få mer tid til å holde på med det som er mest moro. Som å brenne god kaffe, komme meg ut og treffe folk og lære mer. Jeg liker å lære nye ting. I det man tror at man begynner å skjønne noe, oppdager man plutselig hvor lite man kan, konstaterer kaffebrenneren sokratisk og retter oppmerksomheten mot det viktigste: Kaffekokingen.

Han kommenterer at han allerede har brutt prinsipp nummer én: riktig forhold mellom vann og kaffe. Det gylne tallet er ifølge fagmannen 60-65 gram på en liter. Det skal være filtermalt og trekke i fire og et halvt minutt.

– Det blir bra… tror jeg… Det er jo litt flaut hvis det ikke blir bra. Jeg lærte faktisk på friluftslivstudiet at mennesket er biologisk innstilt på å finne roen rundt bålet. Fra riktig gammelt av, da man hadde vært på jakt og kom hjem til leirbålet. Jeg vet ikke, men det er jo en fin tanke. Og det har som sagt vært litt for lite av det en stund nå. Jeg gleder meg til å være mer i fjellet fremover. Utover vinteren blir det fint å stå på ski og snowboard igjen. Jeg har en drøm om stå opp og dra inn på brenneriet tidlig om morgenen, stikke på tur et par timer i dalen, hjem igjen til middag, og så en liten kveldsøkt på brenneriet igjen. Det tror jeg er oppskriften på hvordan jeg kan trives. Og nå er kaffen klar!

Du forteller om begynnelsen litt som en tilfeldighet, at du snublet inn i det. Og så blir det en landing som du finner på i svevet. Nå som du har holdt på en stund, vokser det frem en slags visjon?

– Jeg har en tanke om at det hadde vært kult å skape en relasjon til dem jeg handler kaffe med. Om et par uker drar jeg og en god kamerat på besøk til den ene kaffegården. Det er sånne ting som kan gjøre det mer interessant – når jeg kan følge produktet fra en liten spire til høsting og foredling, brenning og frem til kaffekoppen. Det ser jeg virkelig frem til. Det er fort gjort å glemme at det sitter folk på den andre siden også. I hvert fall her hvor det er litt nytt. Vi går på butikken og henter oss en pose kaffe, men tenker kanskje ikke så mye over hvor den kommer fra. Jeg har ikke helt kommet i gang med å formidle dette ennå, men på sikt har jeg lyst til det. Men hvis det brenner på dass, må man slukke der først. Jeg er i en mellomfase nå hvor jeg kunne tenkt meg å ha en kollega, men har ikke økonomi til å ansette noen, sier Kjetil.

Han forteller videre at Sognefjord Kaffibrenneri er realisert med midler fra Innovasjon Norge, med nettopp profesjonell målsetting som ett av kriteriene for støtten.

– De ville ikke være med på å starte et hobbyprosjekt. De ville bidra til noe som kunne bli en varig arbeidsplass, i tillegg til at det skulle ha en nyhetsverdi. Rett før jeg fikk besøk av dere i dag, var faktisk nav innom, og sa at de hadde funnet to stykker som kunne være aktuelle kandidater til å begynne å jobbe hos meg. Vet ikke så mye om dem ennå, men det kan være noen som er i slutten av norskopplæringen, som kommer fra et annet sted og trenger et siste trinn før de går ut i arbeidslivet, eller noen som bare trenger et sted å gå til. Å få til noe sånt, kombinert med det å ha en relasjon til dem som dyrker kaffen, er ting som ville bidra til å gjøre dette interessant for meg fire-fem år frem i tid. Jeg merket allerede etter et år at det ikke er alt som er like spennende 24 timer i døgnet. Da må jeg lete etter ting som er morsomt. Komme ut og lage sprell med andre. Lage kaffe-øl med Kinn Bryggeri, for eksempel! Finne nye kaffetyper. Det er kanskje visjonen. Men akkurat nå er den kortsiktige visjonen bare å slappe av nede på fjorden her et par dager, eller ligge i hengekøya, eller gå på tur, komme meg på fjellet…

 

Kjetil legger ikke skjul på at det kan være en ensom og altoppslukende ting å være sin egen sjef, uten tid til rekreasjon.

– Det kan bli for mye av det gode også. Nå har jeg forpliktet meg til dette. Folk forventer å få kaffen levert – og da må man levere. Hvis ikke noen andre gjør det, må man gjøre det selv. Sånn er det. Ting tar lengre tid enn man tror. Jeg overvurderer så sinnssykt hvor mye jeg skal få gjort på én dag, og samtidig undervurderer jeg kanskje hva man får gjort på en måned eller ett år. Du skulle ha sett «to-do-listen» min! Jeg er god på optimistiske tidsbudsjetter. Hadde jeg ikke hatt så mange gode venner her, hadde jeg ikke hatt kjangs til å få det til å gå.

I bunnen av alt dette har jeg inntrykk av at du elsker kaffe…?

Ja – det er jo fantastisk spennende! Jeg jobber med meg selv for ikke å bli for nerdete, man blir jo miljøskadd når man jobber med det. Blir kresen også. Så kaffe – både som drikk og mulighetene det gir både meg og andre, det liker jeg. Å få komme ut til folk som driver restaurant eller kafé, hjelpe dem til å gjøre det bedre – det er veldig moro.

Og moro er det å kunne gratulere Sognefjord Kaffibrenneri med en tredjeplass i Nordic Roaster Forum 2018 som gikk av stabelen noen dager etter at kaffen til Kjetil (som var god) var tømt og bålet slukket.  

Denne videoen kan ikke vises.

Denne videoen kan ikke vises fordi du ikke har godtatt markedsføring på personvernsinstillingene våre. Klikk under for å endre på innstillingene og deretter last inn siden på nytt.

Personverninstillinger

Del denne artikkelen

Kontakt