Tiltak 3: Økt omsetning og produksjon av økologisk melk

I år har både Rørosmeieriet og TINE meldt om høy omsetning av økologisk melk. Norsk melkeråvare, tidligere TINE Råvare, melder samtidig om at de har for lite økologisk melk å tilby. 

En gang var det ikke slik.

Tekst: Peter Møller

Mot slutten av 1980-tallet kunne man på enkelte gårder kjøpe fersk økomelk, men ingenting var tilgjengelig i dagligvare. Påbudet om at kun pasteurisert melk kunne omsettes var mulig å unngå fordi bestemmelsen inneholdt formuleringen: «Som unntak fra dette krav kan det fra gård eller seter omsettes upasteurisert melk direkte til forbruker for bruk i egen husholdning. Dette unntaket gjelder bare dersom omsetningen skjer tilfeldig og ikke har preg av butikksalg.»

Historien om hvordan økomelka fant veien til butikken kan vi lese i «Historien om økologisk landbruk i Norge» av Emil Mohr og Morten Ingvaldsen som kom ut i 2022:

Spede forsøk på å få på plass en ordning i 1988 og 1991 førte ikke frem, men «Samarbeidsutvalget for omsetning av økologisk melk», stiftet i 1991, hadde en skjellsettende busstur til Sverige to år senere som skulle få fart i sakene. På studiereisen til Karlstad besøkte utvalgets medlemmer, Produsentlaget, Debio og TINE, Arla Meierier. Svenskene var allerede på dette tidspunktet kommet betraktelig lengre, og det gjorde inntrykk på deltakerne å høre om hva de hadde fått til. I 1993 var det ennå uklart om Norge ville tre inn i EU som følge av den kommende folkeavstemningen året etter. Vi gir ordet til Mohr og Ingvaldsen:

«En uttalelse fra Arla førte nok til ettertanke hos norske deltagere. Arla ga uttrykk for at det ville være like enkelt å transportere økologisk melk fra Karlstad til Oslo, for omsetning på det norske markedet slik et norsk medlemskap i EU ville gi adgang til, som å transportere melk fra Karlstad til Stockholm. Hvorvidt dette førte til større fremdrift i planene hos TINE, skal være usagt.»

Uavhengig av årsak begynte en ball å rulle, og i januar 1995 lanserte TINE Dalsgården lettmelk, økologisk lettmelk fra Øvre Romerike og Glåmdalsregionen. Satsingen ga resultater, og i 1999 dekket distribusjonen hele landet og det økologiske meierisortimentet økte.

I 2001 ble det produsert 14,9 millioner liter økologisk melk. I 2024 er tallet 43,6 millioner liter, ifølge Landbruksdirektoratets årlige rapport. Anvendelsesgraden, altså hvor mye av den økologiske melken som faktisk blir omsatt som økologisk, ligger i 2024 på 69 %. Det er høyere enn foregående år hvor andelen har vært nærmere 50 %, men her spiller det også inn at Norsk melkeråvare avsluttet kontrakten med flere økologiske melkeprodusenter i vestlige og nordlige fylker, noe som gjør at prosentandelen øker.

I 2000 la TINE ned sin avdeling på Røros, noe som førte til stiftelsen av Rørosmeieriet januar året etter, godt støttet av TINE Midt-Norge. Det er i dag disse to som produserer økologisk melk, og det er naturlig at vi får innsikt i hva de tenker skal sikre at den nye økostrategien lykkes.

Samvirket

Spør vi TINE peker de både på lønnsomhet og betalingsvilje, men også langsiktighet.

– Strategien bør bygge på realisme, markedsinnsikt og virkemidler som sikrer lønnsomhet for både bonden og industrien, kommenterer Annicka Vogt-Svendsen i TINE Marked.

– Skal økologisk melk være et reelt og langsiktig alternativ, må det være samsvar mellom prisen forbruker betaler og kostnadene bakover i verdikjeden til og med bonden. Det trengs også målrettede rammevilkår som støtter opp under bondens innsats.

Det er i stor grad et økonomisk anliggende, skjønner vi, men Vogt-Svendsen viser også til at endringer i økomarkedet ikke bare handler om etterspørsel, men også omleggingsfaser, karenstid og stabilitet for aktørene.

– Det tar tid å legge om til økologisk drift, og vi vet at markedet fortsatt er i utvikling.

Vogt-Svendsen peker på at økte pristilskudd vil gjøre det mer lønnsomt å legge om til og drive økologisk melkeproduksjon, og dette kan bidra til vekst for økologiske meieriprodukter.

Men en ting er selve produksjonen og foredling til økologiske meieriprodukter. Noen må også frakte den fra gården. Norge er et langt land, og Norsk melkeråvare, som er de som henter melka, får ros av flere av de vi snakker med for at de faktisk reiser rundt i hele landet. Samtidig møter vi også de som ser behov for å legge bedre til rette og skape stabilitet for økologisk produksjon.

Økobonden

En av dem er melkebonde Turid Haga Vange som driver Vange gard i Vik i Sogn. Foreldrene la om til økologisk i 1989, og hun har drevet gården selv siden 2013. Gården er plassert nord for Bergen og dermed utenfor satsingsområdet til Norsk melkeråvare, men Vange får fortsatt betalt på lik linje med de som får anvendt melka si. Bruken av melka som ikke-økologisk er rett nok ikke ny: Gårdens produksjon har ikke vært anvendt økologisk siden 2010. Det er en produksjon på 290 000 liter hvor en mindre del går til en lokalforedlingskvote, og det er kun denne siste delen som anvendes som økologisk. Selv om hun kanskje kunne ønsket at all melka ble omsatt som økologisk, er denne situasjonen ikke nødvendigvis entydig negativ.

– Etterspørselen etter økomelk går opp. Når du når metningspunktet på Østlandet enten på interesse for omlegging eller at det tar for lang tid å legge om, ja da har du en buffer på vår side av landet, en råstoffreserve. Vi ligger ikke grisgrendt til: Det er to og en halv times kjøring til mottak både på Flesland og Byrkjelo!

Ikke bare representerer de en beredskap for endringer i råvareetterspørselen, men de er et fundament og en aktør å bygge et miljø rundt om TINE skulle ønske å starte ei økologisk tappelinje på en av de to stedene. For miljøet er viktig.

– Vi må ha økologisk melkeproduksjon i hele landet og da trenger vi et levende økomiljø lokalt! Som inspirasjonsbonde i Landbrukets Økoløft så er det klart for meg at vi trenger økokompetanse i de ulike landsdelene. De naturgitte forholdene er ikke like over hele landet. Skal vi hjelpe hverandre, må de etablerte økobøndene kjenne de lokale forholdene.

Vange savner er mer langsiktighet i hvordan man forvalter den økologiske melkeproduksjonen i landet.

– Jeg er for samvirkemodellen, men utviklingen de siste årene er ikke tillitsvekkende. Hvilket signal sender du ut når du sier opp avtaler og ikke er leveringsdyktige på råvare? Status for oss i dag er at vi har gode vilkår gjennom tilskuddene, men vi har en svært usikker fremtid. De som mistet kontrakten sin nå sist sør for Bergen fikk et varsel på et og et halvt år. Det kan skje oss også.

Vange mener at eksempelets makt er vesentlig om man skal ha noen sjanse til å nå 10 %-målet.

– Usikkerhet gir ikke gode arbeidsvilkår for oss, og det er ikke et godt utgangspunkt for å rekruttere flere økomelkeprodusenter. Hvis vi skulle miste tilskuddet og må legge om til konvensjonelt av økonomiske grunner, hvilke signaler sender det til naboen? «Jaja, da måtte de også gi opp etter 40 år, dette er ikke liv laga.» Slikt er ikke produktivt.

Utover forutsigbare kontrakter savner melkebonden en bedre kommunikasjon innad i landbruket og utad.

– Det er flere forhold som bør tas tak i: Ett er myten om at økobøndene er en økonomisk belastning for felleskapet. Denne må avlives av samvirket og de store aktørene. Merprisen er bakt inn i prisen til industrien, det TINE og Rørosmeieriet betaler. Når det ikke kommuniseres tydelig hva som er realitetene, blir produsentmiljøene satt opp mot hverandre.

– Et annet er kommunikasjonen mot forbruker som ikke makter å snakke positivt om økologisk produksjon uten å måtte besvergende også melde at konvensjonelt er bra. Frykten for at noen skal føle seg tråkka på tærne er ikke sunn og den er et hinder for et mer helhetlig landbruk i Norge. Jeg mener det vi kan levere på i Norge bør vi også omsette i Norge. Det er et gode også for konvensjonelle bønder at vi er leveringsdyktige på økologisk melk. Er vi ikke det, blir det import.

Økomeieristen

Poengene til Vange gir gjenklang hos Trond Vilhelm Lund, meieribestyrer ved Rørosmeieriet:

– Det har versert et rykte om at konvensjonelt melkeprodusenter finansierer økologisk, men det stemmer ikke. Det var kanskje rett på 90-tallet, men spør du Norsk melkeråvare nå er det slutt på det. Økologisk produksjon bidrar til merpris til den norske bonden.

Dette er egentlig et av svarene på det både faglag og stat har lurt på: Hvordan kunne bøndene få bedre betalt? Lund kan fortelle at da Landbruksdirektoratet bestemte at økobonden skulle få et direkte tilskudd, bidro dette til at Norsk melkeråvare kunne betale mindre for ikke anvendt økomelk, da noe av merbetalingen ble dekt av økotilskuddet. Dette ga reduserte priser til TINE og Rørosmeieriet. Økomelk blir mer konkurransedyktig. Landbruksdirektoratet har ønsket at det skal være mulig å produsere økologisk selv om produktet ikke er anvendt fordi det er noe med driftsformen som er ønskelig. Det er altså ikke et nederlag at varer ikke blir omsatt som økologiske fordi det bidrar fortsatt til et mindre fotavtrykk. Det er miljøfordelene i råvareproduksjonen som er det vesentlige, ikke hva det selges som.

Denne endringen i kostnadene har også gjort det mulig for Rørosmeieriet å gjennomføre markedskampanjer. Lund etterlyser flere helkjedeavtaler som gjør det enklere å løfte de økologiske produktene.

I dag er driften på meieriet god, men lav tilgang på råvare er et hinder.

– Vi har tilgang til for lite råvare. Alt som er realistisk mulig å selge som økologisk blir solgt som økologisk i dag etter at etterspørselen har økt. Det er komplisert å skalere opp når kostnadene skal tas ut i verdikjeden, og Rørosmeieriet kan ikke kjøpe overskudd fra Rogaland eller Nord-Norge på grunn av avstandene. Her håper jeg noen begynner med lokal foredling, kanskje av økologisk hvitost?

Lund har flere konkrete tiltak som han mener kan bedre produksjons- og omsetningsvilkårene for økologisk melk i Norge, blant dem lokal foredling.

– Staten kan øremerke midler til lokalmat nord for Trøndelag og Vestlandet sør for Bergen hvor Norsk melkeråvare ikke henter økologisk melk for å stimulere og beholde økoprodusentene i de områdene. Skulle det bli attraktivt for TINE å starte opp igjen i Harstad f.eks., vil de i så fall ha et eksisterende økomiljø der.

Stabil råvaretilgang og en akseptabel prisforskjell er det Rørosmeieriet trenger for å ta sin del av ansvaret for å nå 10 %-målet, melder Lund, men også at man jobber sammen.

– Vi har veldig tro på at målet kan nås for potensialet er stort. 10 % av melka produsert i Norge alene er 150 millioner liter. Det er seks ganger mer enn det vi tar inn i dag. Vi er en liten aktør og vi trenger at også andre bidrar. Vi kan ikke dra lasset alene.

Og for å kunne jobbe sammen må vi ville hverandre godt.

– Det norske landbruket bør være stolt av spydspissen sin. Jeg synes det er underlig hvordan noen kaster stein på andre og vil rakke ned på økologisk, en ganske liten minoritet. Det er ikke konkurranse mellom økologisk og konvensjonelt. Begge deler er del av det samme norske landbruket. Hvis vi kan lande i den forståelse, er det kanskje det viktigste tiltaket. Noen bør gå i seg selv, fra begge sider, og finne ut hva vi er enige om og så heie på det.