Mangesysleriets mann

Tekst og foto: Peter Møller

I Debio er samarbeid sentralt – både med virksomhetene vi sertifiserer og med organisasjonene som er medlemmer i Debio. I dette magasinet møter vi som regel de sertifiserte virksomhetene, ikke de som deltar på årsmøtet og stemmer over veivalgene til Debio. Det ønsker vi å gjøre noe med. Derfor har vi tatt en prat med Bernt Bucher-Johannessen, daglig leder i HANEN, for å bli bedre kjent med en av medlemsorganisasjonene.

Mange har sett Veghanen-skiltene langs veien. Hva driver HANEN egentlig med?

– Vi er en medlemsorganisasjon for bedrifter som driver med gardsmat og bygdeturisme. Vi hjelper bedriftene med å nå sine kunder og er deres talerør i møte med andre organisasjoner og myndigheter. Vårt mål er å sikre gode vilkår for omsetning av lokal bygdebasert reiseliv. Ser du Veghanen, betyr det at du er på vei mot et sted som for eksempel selger lokalmat i en gårdsbutikk eller et overnattingssted på en seter.

HANEN har eksistert i 22 år. Bernt tar oss med på en historisk reise hvor han beskriver organisasjonen som et ektefødt barn av etterkrigs-Norge.

– Jeg pleier å dele inn i norgeshistorien i tiden etter 1951 og etter 2001. I 1951 ble det innført et forbud mot salg av upasteurisert melk. Dette var en tid da hermetikken fikk høy status: Inn med fremskrittet, standardisering og monokultur, vekk med seterkultur og alt gammeldags. Med denne holdningen til matproduksjon og gårdsdrift, ble den norske mathukommelsen svekket.

– På 1980-90-tallet kommer en internasjonal trend til Norge, med økte interessen for bygdeturisme, dyrevelferd, for lokalmat og «terroir». Den førte med seg en reorientering i hvordan man så på norsk landbruk. I 2001 fikk Hans Voll på Jæren tillatelse til å produsere og selge upasteurisert ost og etter det ble forbudet opphevet. Det tok tid før markedet virkelig responderte på endringen, men dette markerte startskuddet for en tid med fornyet interesse for gardsmat, for det tradisjonelle og stedegne. Folk skjønte igjen at det å slippe dyra løs på beitet ikke bare var plunder og heft, men en del av gårdshverdagen.

– Utviklingen i landbruket i etterkrigstiden har helt klart hatt sine positive sider også, men noe har også gått tapt. Da er det flott at vi har flere strie bønder der ute som har brutt ut og villet noe annet, enten det var å gjeninnføre seterdrift, produsere oster, hente tilbake gamle sidertradisjoner, ta slaktingen tilbake til gården, eller som ønsket å selge direkte fra egen gård. Vår rolle er å legge til rette for deres drift.

I 2018 var HANEN hovedarrangør for oste-VM og fikk arrangementet gjennomført i Bergen.

Hvordan gikk det til at dere fikk oste-VM til Norge?

Da blåmuggosten Kraftkar vant pris i 2016, tenkte jeg «fader heller, selv om vi er langt unna San Sebastián og det store utland, kan det ikke skade å ta kontakt med Guild of Fine Food.» Vi fikk ja til å arrangere VM i Bergen. Jeg tror mange i utlandet oppfatter Norge som et slags gastronomisk Ultima Thule, nærmest utenfor sivilisasjonen. Med dette arrangementet har vi kanskje sådd noen frø slik at flere vil assosiere Norge ikke bare med natur, men også matkultur.

Samme gjelder for norske forbrukere, sier Bernt:

– Vi har jo en tendens til å tro at ost må være italiensk eller fransk for at det skal være noe «schwung» over den. Det stemmer jo ikke, spesielt ikke i dag. Konkurranser som oste-VM er gode verktøy for å øke bevisstheten hos forbrukere om kvalitetene til norsk ost.

– Vi ønsker å skape synlighet, stolthet og nå fram til de som står foran ostedisken om at det produseres varer i Norge av høy kvalitet. Oste-VM ble en stor suksess etter vår mening. Vi fikk med oss hele verdikjeden i et stort samarbeid, og vi fikk vist fram gode, unike norske oster, pasteuriserte som upasteuriserte.

– Høydepunktet for meg var ikke arrangementet i seg selv, men det å få løfte fram stoltheten over eget produkt og å øke forståelsen over hvor langt vi har kommet. Det er den norske agronomien og de halvgærne bøndene som vil noe som har brakt fram alle disse gode ostene.

Mye av det dere jobber med handler om gründervirksomhet. Kan du si noe om hva du tror trengs for å lykkes med bygdeturisme og gardsmat?

– Det er tre elementer som jeg mener er avgjørende. Du må være sta og du må være villig til å jobbe hardt. Samtidig må du ikke være så sta at du ikke hører på andre og du må ikke jobbe så mye at du går i veggen. Det tredje elementet er at ideen din må ha kommersiell verdi. Det er ikke feil å bry seg om dyrevelferd eller hvilket avtrykk aktivitetsbedriften din setter i naturen, men det å kunne drive en virksomhet handler om å forstå markedet, ta vare på kundene sine, og å være et vertskap folk er villig til å betale for.

HANEN eier sertifiseringsordningen Norsk økoturisme. En av virksomhetene i ordningen, Trasti & Trine, vant nylig Nordnorsk økomatpris.

Kan du fortelle oss om ordningen?

– Norsk økoturisme er en sertifisering som skal komme både naturen og lokalbefolkningen mest mulig til gode. Aktiviteter som sertifiserte virksomheter tilbyr skal ikke føre til noen negative konsekvenser, hverken for natur eller kultur. Ordningen ble utviklet av miljøorganisasjonen Grip og senere Innovasjon Norge. Vi tok over da den holdt på å bli lagt ned. Vi tenkte at dette er den eneste gjennomarbeidede sertifiseringsordningen spesifikt for reiselivsnæringen, den er internasjonalt anerkjent – den kan ikke skrotes.

– Virksomheter som ønsker sertifisering må dokumentere ikke bare innkjøpene de gjør eller at de viser hensyn til miljøet, men også at de bidra til å styrke det lokale nærings- og arbeidslivet. De skal samarbeide og være positiv til å løfte felles næring, kort og godt være en ansvarlig aktør.

– Trasti & Trine er et godt eksempel på noen som har brukt denne sertifiseringen som et konkurransefortrinn. De har tatt et valg om å fokusere på bærekraftig drift og er dyktige til å formidle det, enten det handler matens opphav og betydning av å redusere avtrykket i naturen. Det er en meget velfortjent pris.

– Sertifisering kan være omfattende for en virksomhet. Man må som sagt rapportere på veldig mange ulike områder. På den ene siden ønsker vi å forenkle søknadsprosessen, men på den andre siden ønsker samtidig vi å beholde den beinharde kvaliteten. Det skal bety noe at en virksomhet har godkjentstempelet. Vi jobber mye med å øke kjennskapen til merkeordningen for gi merverdi for de medlemmene som er sertifiserte.

– En overordnet målsetting for oss er at når store, offentlige aktører bestiller overnatting, skal også bærekraft ligge tydelig til grunn. I det siste har det vært et «race» på bærekraft på reiselivsfeltet, mye prat og seminarer, men jeg savner konkrete resultater. Det kan du sitere meg på.

Hva er bakgrunnen for at HANEN meldte seg inn i Debio?

– Jeg så på medlemsoversikten over Debios medlemmer og tenkte «herregud, her er jo hele landbruket». Det er jo de organisasjonene vi samarbeider med året rundt. Samarbeid er sentralt for vår virksomhet og vi må være med i de arenaene hvor vi kan bidra med noe. Dessuten har vi mange medlemmer som er Debio-sertifiserte og som mener denne sertifiseringen er viktig for dem. Det som er viktig for våre medlemmer, er også viktig for oss!