Ø-merket som offentlig miljømerke

Ø-merket har eksistert i flere tiår. Det er et privat merke som eies av Debio, men som organisasjonen stiller til disposisjon for staten for å merke produksjoner og produkter som  tilfredsstiller kravene i den norske Økologiforskriften og EU-forordningen som står bak denne.

Tekst: Peter Møller

Det finnes mange typer merkeordninger, men det går et skille mellom merkeordninger som er eid av produsenten selv, og merkeordninger som er styrt av offentlige regelverk og uavhengig aktører. Mens produsentenes egne merkeordninger kontrolleres av dem selv, vil en offentlig ordning bli kontrollert av en uavhengig instans. Det kalles gjerne en tredjepartssertifisering når den som kontrollerer og merker er uavhengig av det som produseres.

Økologiforskriften beskriver vilkårene som må være på plass for at en produksjon eller et produkt kan kalles «økologisk». Definisjonen på økologisk landbruk, som på mange måter ligger til grunn for regelverket, er som følger: «Økologisk landbruk er et produksjonssystem som opprettholder sunne jordsmonn, bærekraftige økosystemer og folks helse. Dette systemet bygger på økologiske prosesser, biologisk mangfold og kretsløp tilpasset lokale forhold, istedenfor å være avhengig av innsatsfaktorer med uheldig effekt. Økologisk landbruk kombinerer tradisjon, innovasjon og vitenskap til gagn for vårt felles miljø og fremmer rettferdighet og god livskvalitet for alle.»

Sentralt i denne definisjonen er miljøet. Gode merkeordninger og tydelig merkede produkter skal hjelpe oss med å ta gode matvalg når vi handler mat. Ø-merket skal fortelle en forbruker at produktet hen holder i hånda er produsert på en måte som skal ta vare på miljøet.

Debio eier flere merkeordninger, men Ø-merket er det eneste norske miljømerket for mat som reguleres av et offentlig regelverk.

En merkeordning skal bygge tillit mellom produsent og forbruker. En uavhengig instans, som Debio, er en profesjonell part som utfører tilsyn og kontroll med virksomheten som produserer den maten du ønsker å kjøpe. Som uavhengig skal tilsynsorganet ikke ha egeninteresse i produktet eller produsenten. Man skal være nøytral og habil og behandle alle likt. For å sikre at Debio handler korrekt, er vi underlagt en standard (ISO 17065) som beskriver hvordan man som tredjepartssertifiseringsorgan skal opptre. Vi blir kontrollert av Norsk Akkreditering og norske myndigheter som årlig ser til at Debio fører tilsyn i tråd med regelverk og opptrer troverdig. Altså blir vi som kontrollører selv kontrollert. Slik sikrer man at merkeordningen er troverdig og seriøs.

All mat som skal selges og markedsføres som økologisk i Norge, må følge det offentlige regelverket på området, Økologiforskriften deles med alle EU-land, og i Norge er det Debio som kontrollerer at produsentene følger regelverket nasjonalt. Debios er en uavhengig non-profit organisasjon, som gjennomfører årlige meldte og uanmeldte revisjoner av økologiske virksomheter i Norge. Tilsynet er styrt av en standard og et økologiregelverk som bestemmer hvordan tilsynet skal utføres, hvor ofte, og hvilke virksomheter som trenger ekstra tilsyn. For økologiske produsenter er det krav om minst et årlig fysisk tilsyn av virksomheten. Under tilsynet gjøres det befaring på virksomheten,og virksomhetens regnskap, bilag, kvalitetssystem og driftsbeskrivelse gjennomgås. På den måten kan det verifiseres at virksomheten har en dokumentert metode for hvordan de jobber og hvordan regelverket følges opp.

Med det nye økologiregelverket som kom i 2022, ble det mulig at virksomheter som kan defineres som lavrisikovirksomheter skal ha besøk annethvert år, i stedet for hvert år. En forutsetning for å kunne defineres som lavrisikovirksomhet er blant annet at det de siste tre årene ikke er registrert større avvik. Det vil likevel være krav om en årlig dokumentkontroll for slike lavrisikovirksomheter.

Tilsynet og standardiseringen av reglene for produksjon er noe av bakgrunnen for at man i de nasjonale kostrådenes bærekraftsdel kan anbefale økologisk frukt, grønt og korn. Så lenge en produsent har en økologigodkjenning, vet man med sikkerhet hva rammene for produksjonene er og dermed mye om miljøeffekten av produksjonen, selv om landbruksproduksjon er særegen fra bruk til bruk. Som miljøstandard er regelverket og merkingen altså et verktøy som kan motvirke den grønnvaskingen mindre regulerte driftssystemer er utsatt for, noe Stiftelsen Miljøfyrtårn forteller om i en annen sak i dette magasinet.

Hvordan produkter merkes varierer fra ulike ordninger, men felles er at merket skal være godt synlig på produktet så det er lett for forbruker å velge riktig produkt. For økologiske produsenter er det et krav om at det skal være merket med et kontrollnummer (NO-ØKO-01). Dette sikrer full sporbarhet tilbake til tilsynsorganene. Kravet i regelverket er så strengt at du skal kunne velge ut en økologisk godkjent frokostblanding og myndighetene skal kunne spore korn og innhold i blandingen helt ned til jordlappen den er produsert på. Over 50 prosent av maten vi spiser i Norge importeres, og dette systemet skal sikre sporbarhet på tvers av landegrenser og ulike kontrollorgan i de ulike landene. Det er ikke noe krav om at økologiske produkter merkes med Ø-merket, men de fleste gjør det slik at det blir enklere for forbrukere. Det grønne Ø-merket har vært det nasjonale merket for økologisk godkjent mat i Norge i over 30 år.

For produsenter kan Ø-merket både være en kilde til stolthet og et markedsredskap for å nå sine kunder. På et tidligere stadium i økologiens historie i Norge, så man for seg at Debios rolle var å gjøre seg selv overflødig. I dag, mer enn noen gang, kan det se ut til at tredjepartssertifiserte merker er nødvendige for å skape tillit mellom produsent og forbruker.