Tiltak 1: Vektlegge overføringsverdien fra økologisk til konvensjonelt jordbruk (spydspissfunksjonen)

I den nye strategien er dette tiltaket konkretisert til at «Regjeringen vil frem mot 2030 legge økt vekt på økologisk produksjon sin spydspissfunksjon og rolle som læringsarena for utvikling av miljøvennlige driftsmetoder».

Tekst: Peter Møller

Ideen om at økologisk landbruk skal ha en verdi for det øvrige landbruket er like lang som det har eksistert norsk politikk på området. En nedslående tolkning er at det er den eneste verdien man så i det, et slags lekegrind for bærekraftige landbrukspraksiser. En mer oppløftende en, om enn på desto mer forstemmende bakgrunn, er at man erkjenner at vi har store miljøutfordringer som vi i dag ikke løser. Som vi må løse.

Vi tar utgangspunkt i det siste.

De negative miljøkonsekvensene av norsk landbruk var kjent før 1980-tallet, men Stubsjøen-utvalget (1984 og 1986) var blant dem som løftet det inn i norsk politikk, for å velge oss et startpunkt som samsvarer noenlunde med tiden hvor økologisk begynner å få sin nåtidige form. Mange av konsekvensene var knyttet til bruk og overforbruk av kunstgjødsel.

Det er lett å se for seg miljøproblemene i Oslofjorden som noe nytt, noe for vår tid, men kanaliseringspolitikken fra 1950-tallet, ideen om å satse hardt på korn i de mest egna områdene i flatbygdene på Østlandet, var allerede merkbart som problem for femti år siden.

Tilsvarende hadde man gjort seg erfaringer med at negative miljøkonsekvenser av kjemiske sprøytemidler, og bruksvolumet var allerede betydelig redusert fra 1980- til 1990-tallet (selv om en variabel her er overgangen fra lavdosemidler som har høyere giftighet i lavere konsentrasjon).

I Stortingsproposisjon 8 (1992-1993) omtales økologisk landbruk som viktig da det er et «referanselandbruk for kunnskaps- og idéutveksling med det tradisjonelle landbruket», men det er omtrent det som står der utover at «arbeidet med å utvikle økologisk landbruk og omsetningssystemene for økologiske dyrkede produkter vil bli ført videre».

I handlingsplanen fra 1995 pekes det både på «driftsformens positive miljøeffekt» og «muligheten til å trekke veksler på arbeidet med økologisk landbruk i det generelle miljøarbeidet». Man tenker altså ikke bare som ren overføring av innsikter etter å ha utforsket bærekraftige agronomiske virkemidler, men også at «Økt omfang av en slik miljøvennlig driftsform vil bidra til å nå flere delmålsettinger innen landbrukets miljøarbeid».

Denne doble rollen til økologisk landbruk, at det både har en verdi som miljøvennlig landbruk for seg og at det kan vise vei for det øvrige landbruket, omtales i varierende omfang i de kommende strategier og handlingsplaner. Hvilken rolle som betones mest varierer, kanskje fordi de impliserer ulike funksjoner og forventning til utvikling: Et referanselandbruk som andre kan se til for å lære seg bedre agronomisk praksis trenger ikke være stort. Et landbruk som reduserer de miljøproblemene vi må redusere er det et mål i seg selv at skal være utbredt.

Cocktailspyd eller den hellige lanse?

I den nye økologistrategien skal økologisk landbruk utvikle hele det norske landbruket, men dette er kun ett av ti tiltak. I dette punktet peker regjeringen både på overføring av kunnskap og praktisk erfaring mellom bønder og fra FoU-miljøet til bøndene som to varianter av kunnskapsformidling:

«Økologisk jordbruk fungerer som en kunnskaps- og læringsarena for å gjøre norsk jordbruk mer miljøvennlig og bærekraftig ved at konvensjonelle driftsformer kan dra nytte av økologiske metoder innen plantevern, dyrevelferd, gjødsling og jordhelse.»

Overføringseffekten er godt beskrevet i NIBIO-rapporten «Økologisk landbruk sin spydspissfunksjon» fra 2015 og man finner mange gode eksempler i forrige nummer av dette magasinet, men hvor stor er bevisstheten om at et virkemiddel som hentes fra økologisk utvikling faktisk har sitt opphav derfra? Og ville denne bevisstheten være til nytte eller til hinder for overføring?

I Landbrukdirektoratets rapport om flaskehalser for økologisk kornproduksjon fra 2023 nevnes økobøndenes status som en egen flaskehals:

«I møte med bondeorganisasjonene har Landbruksdirektoratet fått innspill om at økologisk jordbruk blant en del bønder har en lavere status enn konvensjonelt jordbruk. Organisasjonene peker på at noe av årsaken kan ligge i forholdet mellom konvensjonelt og økologisk jordbruk i utdanningen. I både videregående opplæring og høyere utdanning er det potensial for å likestille økologisk jordbruk mer med konvensjonelt. I tillegg er det fortsatt behov for mer forskning på økologisk jordbruk.»

Hvor godt kan vi lykkes med overføring av kunnskap og praktisk innsikt om den som sitter på kunnskapen har lavere status i miljøet? Og hvorfor er ikke driftsformene likestilt i utdanning av agronomer?

Det siste spørsmålet får vi kanskje ikke svar på i denne omgang, men flere av de vi har snakket med beveger seg innom temaene status og å stå alene.

– Skal du ha en overføringsverdi, må du ha en god, aktiv økoproduksjon i hele landet!

Kari Marte Sjøvik, leder i Økologisk Norge, peker på at en viktig forutsetning for tiltaket er at vi har tilstrekkelig mange økologiske bønder slik at det er noen lokalt som de andre bøndene kan snakke med. Overføringsverdien ligger på FoU-nivå, men også praktisk og jordnært mellom bønder som utveksler erfaringer.

– Dette gjelder ikke bare fra den ene driftsformen til den andre, men også internt innen økologisk landbruk. Der det er erfaringsutveksling vil også de økologiske strekke seg og utvikle drifta ytterligere. Det ser vi blant annet hvor de som har drevet «ensidig» grasproduksjon lærer av sine kolleger og er mer opptatt av variasjon og vekstskifte for å bedre jordhelsa og bærekraften også i typiske grasområder, sier Sjøvik.

Størrelse på spydspissen trekker også Kjersti Berge, fagkoordinator i Norsk landbruksrådgivning, fram. Hun viser til at et lite økolandbruk slår negativt ut, både med tanke på overføringsverdi, men også statusen til den enkelte.

– Når vi er nede i lavt antall bønder som driver økologisk vil man i enkelte kommuner bli sett på som ganske spesiell, om man gjør det alene. Det er nok endringer i kulturen, men det å skille seg ut tror jeg flere kjenner på fortsatt. Det er kanskje noe med generasjonene, at man kanskje møter motbør fra foreldrene man overtar gården fra, kommenterer Berge.

Det handler på et vis om sosial bærekraft.

Berge peker på at selv om det skal være stigende søkertall på økologiske utdanninger, er mange av dem som tar over bruk ikke nødvendigvis purunge og rett fra skolegang på videregående skole og høgskole-nivå. Her kan støtteapparatet spille en positiv rolle i områdene hvor bøndene har få økologiske kolleger. NLR har også tilbudet Mentorordning i landbruket som er godt egna for produsenter som ikke driver likt med nærmeste nabo. Her får en kontakt med en produsent som har erfaring med samme økologiske produksjon. Dette kan gi nye økoprodusenter verdifull innsikt fra det økologiske fagmiljøet.

– De som overtar gården i mer voksen alder har også gode utdanningstilbud innen økologisk produksjon, men det betyr også mye hva andre sier. Vi i NLR arrangerer samlinger for produsenter der tema er økologisk produksjon. Her kan man delta både som økologisk og ikke-økologisk produsent. Det legges til rette for faglig god dialog på tvers av driftsform. Utfordringene er ofte de samme, men tilnærmingen kan være ulik. I økologisk produksjon må man arbeide langsiktig og forebyggende i større grad enn i konvensjonell produksjon. Likevel er god agronomi og tilrettelegging for god jordstruktur, biologisk mangfold osv. viktige verktøy for alle, sier Berge.

Det er flere og flere av de fremoverlente konvensjonelle bøndene som ser at de kan dra nytte av de virkemidlene som vedlegges i økologisk drift.

– For vår del handler det om å bidra til at bøndene får diskutere fag og erfaringer sammen. Da får de mer forståelse for hverandre, og jeg tror overgangen fra konvensjonelt og økologisk blir mer ufarlig på det vis, avslutter hun.

De som har fulgt avisdebattene fra sommeren kan lett få inntrykket av at skillet mellom driftsformene er steilt, men de fleste vi har snakket med har kommentert på hvor marginal debatten oppleves fra landbrukets side. Kanskje handler dette om debattformen og den litt plumpe ideen om at man må diskutere som om det skal være 100 % økologisk eller 100 % konvensjonelt, og ikke så mye om holdningene til temaet generelt. Lederen for Økologisk Norge understreker uansett at det krever en innsats fremover.

– Faglagene som pådrivere for dette økomålet har et spesielt ansvar for å mobilisere i egne rekker, sier Kari Marte Sjøvik.

Hun peker på at Jon Almaas’ ytringer springer ut fra en erfaring han har gjort seg blant sine kolleger i fylket. Ole-Kristian Bergerud fra Bondelaget, som vi møter senere i dette magasinet, kontrer med at enkelte av debattens deltakere følger medielogikken hvor «utestemmen» gir en større rekkevidde, men legger også vekt på at det kanskje er enklere å gå etter de som er mindre og at en slik debatt bare er «ødeleggende for norsk landbruk».

Motoverføring

Kritikk utenfra er nå en ting. Hva så med kritikk innenfra?

«Er egentlig økologisk i tilstrekkelig grad en spydspiss», spør leder i Norsk Bonde- og Småbrukarlag Tor Jacob Solberg når vi snakker med ham. Han etterlyser praksiser mer i tråd med idealene, blant annet mer egenprodusert fôr, og oppfordrer til at man fortsetter å utfordre etablerte landbrukspraksiser, ikke for å få venner i landbruket, men resten av samfunnet.

– Jeg tror ikke økolandbruket har nådd helt gjennom med totalkretsløpsperspektivet sitt, i hvert fall ikke utenfor landbruket. Den dagen vi gjør det vil vi kanskje også se flere politiske partier aktivt omfavne driftsformen.

Kanskje kan man tolke småbrukarlagets leder like mye som et eksempel på som en utfordring til økologisk landbruk – at man etterlyser høyere ambisjoner og stiller større krav til hvordan man skal drive gård, nettopp i et kretsløp. Hvordan dette kan konkretiseres finnes det flere måter å svare på, men han trekker blant annet frem et dagsaktuelt aspekt, nemlig beredskapen.

– Jeg savner et punkt om hvordan vi kan styrke den beste delen av økologien, den som er mest mulig selvforsynt. I Østfold har vi hatt et prosjekt på å lage melk med bare norsk fôr. Sånt er krevende, men vi må løfte blikket og bryte med standardhistorien om hvordan ting skal gjøres. Slik blir vi mer relevant og når lengre ut.

En som er inne på noen av de samme tankene er Mira Beckstrøm Laurantzon, daglig leder i Biologisk-dynamisk Forening. Hun mener at vi, for å nå 10 %-målet og samtidig skape bærekraft i et langtidsperspektiv, må gå enda dypere til verks. Biodynamikken handler ikke bare om fravær av kjemikalier, sier hun, men om å bygge levende, selvbærende gårdssystemer for fremtiden.

– I biodynamikken ser vi på gården som et lukket kretsløp og gården søker å være mest mulig selvforsynt med gjødsel, fôr og frø, og dermed mindre avhengig av importerte innsatsmidler. Dette støtter nasjonal matsuverenitet og bærekraft, og reduserer klimaavtrykk. I norsk sammenheng kan dette være særlig aktuelt i distriktene, hvor mange gårder allerede er små og mangfoldige. Statlig tiltak vil være å gi støtte til integrerte driftsformer og lokale samarbeid der gårder deler gjødsel, kompost og såfrø.

Men uansett hvem vi når og hvem som føler seg truffet: Dette «spydspiss»-ordet er litt krigersk. Selv om ingen i metaforen står på den spisse enden av spydet, men inngår i skaftet eller hva nå enn som er tenkt, er det kanskje et litt uvennlig bilde. Da er det fint å lese i innledningen i den nye handlingsplanen til Vestfold og Telemark hvor det helt enkelt og likefremt står at «økologisk og konvensjonelt landbruk er ikke tenkt å konkurrere med hverandre. Økologisk landbruk skal fungere som et forbilde ved å ta i bruk nye, miljøvennlige løsninger i landbruket, som konvensjonelt landbruk også kan ha nytte av.» Om forbilde er mer spiselig skal være usagt, men vi blir naturligvis nysgjerrig på hvor de får ideen fra.

– Det er litt derfor vi skrev det slik i handlingsplanen: At det er en oppfatning ute i verden, og de kan bli sett på som konkurrenter. Formuleringen er ikke noe vi har funnet på. Den er tatt fra Innovasjon Norge sin policy om at man støtter økologisk landbruk, så skal det sees på som en indirekte støtte til alt landbruket i Norge ved å fremme og utvikle nye miljøvennlige landbrukspraksiser, kommenterer Martin Dalen hos Statsforvalteren i Vestfold og Telemark.

Kanskje blir det viktig når regjeringen nå skal vektlegge overføringsverdien fra økologisk til konvensjonelt at det ikke bare blir en klinisk og upersonlig «overføring», men heller at løfter man en, løfter man alle?