Umulige muligheter

Sansegården Olavsbråten
Veslemøy og Bjørnstjerne Olavsbråten

Tekst: Åsmund Seip – Heia Folk
Foto: Birgitta Eva Hollander – Heia Folk

Å be om hjelp er kanskje ikke det som faller lettest for noen av oss. På Sansegården Olavsbråten ved foten av Norefjell i Buskerud brakte sommeren med seg tørke og fôrkrise, et stadig mer krevende driftsopplegg og en totalvraket kjølebil. Veslemøy og Bjørnstjerne var ikke langt unna å gi opp og legge ned drifta. Isteden lagde de folkefinansieringskampanje og ba om hjelp til å redde gården.

Noen måneder tidligere, før tørken ble realitet og ekstremvær urovekkende normalt, fikk vi være med å gå gamle veier oppover fjellet i følge med kyr, geiter, en budeie fra Tyskland og to spente bønder, klare for en ny sesong i høyden. Seterdriften har vært viktig i oppbyggingen av Sansegården Olavsbråten, og ysteriet selve navet, hvor smør, yoghurt og ost blir laget på upasteurisert, tradisjonelt vis med delvis moderne teknologi, for deretter å bli fraktet ned til bygda av gårdens kløvhest. De ferdige produktene kjører Bjørnstjerne selv inn til hovedstaden, hvor delikatessebutikker, kolonialer og Kooperativet, samt det raskt voksende initiativet for direktesalg, reko-ringen, står klare for å ta imot. Allikevel, i 2018 er det mye ved Sansegården Olavsbråten som høres umulig ut.

– Fra jeg var liten og kom opp på setra har jeg drømt om igjen å kunne ha dyr her, men fra alle kanter har jeg fått høre at det ikke er mulig. Man kan ikke leve av det! Man kan ikke drive et småbruk på 42 mål i 2018! Man kan ikke dyrke grønnsaker der! Man kan ikke dyrke korn der! Det er en innstilling som har bygget seg opp over mange år – fra den gangen folk faktisk drev gårdene sine sånn, fram til i dag. Hvorfor skal ikke det kunne være mulig?

Veslemøy Olavsbråten snakker engasjert om ærlig matproduksjon basert på norske ressurser og tradisjoner, som en kontrast til tidsånden hvor idéer om pris og effektivitet resulterer i mat som først fraktes rundt halve jorda før den blir spist her hjemme.

– Å bry seg er å ta vare på de ressursene vi har. Vi har valgt det til det fulle, å ta vare på en seter som er uten vei, strøm og vann – og ser verdien i det. Økonomien blir noe annet enn om du driver et stort fjøs med mange dyr, men forvaltning av tilgjengelige ressurser, det er et ansvar man har når man tar over en gård. Å bry seg om kyrne som er skapt for å beite og beitene som trenger at kyrne er der, naturen og den hårfine balansen i økosystemet rundt oss – når en kan sette seg selv inn i å forstå og være en del av et økosystem – da gir det hele verdi.

Oppe på setra tar det ikke lang tid før sommerlivet begynner. Kyrne går salige rundt i grønt fjellgress, mens geitene søker skyggen under en gammel løe. Veslemøy og Bjørnstjerne forbereder melking og ysting, prøvestarter aggregatet og ser til at maskineriet de i fjor fikk fløyet opp med helikopter fungerer godt i år også.

– Kyrne og melka er sentrum i produksjonen, det er de vi lever av. For fem år siden begynte vi med å bygge opp et lite meieri på gården, og hadde tre kyr som melket. Derfra har vi bygget kunnskap, fått to unger, og har i dag elleve melkekyr; halvparten kalver om våren og halvparten om høsten, slik at vi har melkeproduksjonen hele året. Kyrne som kalver om våren blir med til seters, mens de andre går på skogsbeite over sommeren. Vi har også skaffet oss griser, for å slippe å kaste restene fra meieriet, supplert med rester fra to møller vi har inngått avtale med. Vi har også noen geiter for å beite ned innmark. Det å se dem beite ned og grisene grave opp, og med det etterhvert få nye områder hvor kyrne kan beite, det er en god sirkel. Vi har prøvd oss på grønnsaker, men det blir for tidkrevende. Og til slutt har vi setra, hvor vi har laget ysteri og brunostkokeri.

Samtidig, å starte og drive en gård på denne måten kan ikke bare være enkelt?

– Gården vår har vært nedslitt i mange år: dårlige bygninger, dårlige tak og dårlig vedlikehold. Det ville vært lett å tenke at alt burde rives og bygges nytt før vi i det hele tatt kunne begynne. Men vi har gått motsatt vei. Vi har holdt på i de dårlige bygningene helt til nå, og med det funnet ut av hva vi vil, hva markedet vil, hvem vi er, hva slags produkter vi vil produsere. Hvis vi bygger noe nå, er det ut fra hva vi faktisk vil holde på med. Det er en hard vei, men sluttresultatet tror vi blir bedre.

Men så kom sommeren. Og tørken. Og alle de andre tingene som alltid kommer når man driver et gårdsbruk, og tvinger en til å ta valg. Redskaper går i stykker, bygningsmasse må forbedres og vi lever i et klima som stadig endrer seg til det mer uforutsigbare. Hva gjør vi da?

– Først måtte vi berge vinterfôret. Det blir dårlige produkter av kraftfôr og dårlig fôr. Vi reiste rundt i hele sommer, dag og natt og slo alle småteiger vi kunne få tilgang til, steder som normalt ikke blir skjøtta lengre. Med våre gamle og tilpassa maskiner fikk vi det til. Alle andre prosjekter måtte settes til side, mens vi talte hver ku vi kunne redde.

– Vi måtte likevel be om hjelp. Vi ville ikke gi opp før vi i det minste prøvde å fortelle folk rundt oss at vi sliter, så vi brukte Spleis.no til å prøve oss på folkefinansiering. Det endte med 203 givere som sammen bidro med nesten 150.000 kroner. Dyra våre lever, og vi er enormt takknemlige for å få så god respons på det vi driver med. At kundene verdsetter det, gir oss lyst til å fortsette. Det har vi også bestemt oss for å gjøre, men en ting er å ville det, noe annet er om vi får det til å bli økonomisk bærekraftig. Vi ser oss nødt til å bygge nye driftsbygninger, og med både Mattilsynets og våre egne krav er det en stor utfordring vi står foran. Men – det bør kunne lønne seg å produsere mat og holde ressursene våre i hevd, ikke minst for generasjonene som kommer etter oss, uten at vi bukker under for presset underveis. Samtidig må vi tenke nytt, og vurderer Inn på tunet som en mulighet for Sansegården Olavsbråten. Gjennom det kan vi gi flere folk tilgang til den fantastiske arenaen en gård kan være.

Veslemøy og Bjørnstjerne Olavsbråten vil for noen være representanter for et gammeldags og ja, umulig landbruk. For andre viser de vei i en retning som forener det tradisjonelle med det moderne og det store i det lille. Virkeligheten er her for oss alle, i form av både regninger, klimaendringer og ny teknologi, og de som søker mulighetene, som tør ta sjansen på at det faktisk kan være mulig, er vel verdt å høre på.

– Det er vanskelig å formidle hvor mye arbeid som ligger bak, og hvor vanskelig det er å få inntjening på det vi faktisk gjør. Men vi har tro på at det snur, at flere og flere forstår at det koster å produsere mat, at de forstår at det er ressurser her vi må ta vare på. Matjord er matjord, om det er bratt eller flatt. Vi skal alle ha mat.