Enkelt forklart

Hva er økologisk landbruk?

Økologisk landbruk er en måte å drive landbruk på hvor man bruker naturlige, fornybare ressurser. Husdyrgjødsel, belgvekster og fôrvekster bidrar til jordas fruktbarhet for fremtiden. I økologisk husdyrhold stilles det strengere krav til dyrevelferd. Dyrene skal gis økologisk fôr og råvarene skal så langt det er mulig være lokalt produserte.

Fordi økologisk landbruk søker etter å drive etter naturens premisser og utvikler nye miljøvennlige landbrukspraksiser, regnes det som en spydspiss eller en foregangsmetode for landbruket som helhet.

Hva er forskjellen på økologisk og ikke-økologisk dyrehold?

Hensyn til dyrene spiller en sentral rolle i økologisk landbruk. Dyrene skal ha rett til fri bevegelse og naturlig utfoldelse. De skal ha god plass til å bevege seg både ute og inne. Fjøs og utearealer skal legges opp slik at de i størst mulig grad kan utøve sin naturlige adferd. Det stilles konkrete krav til hvor stort minimumsareal de ulike dyreslagene skal ha. De skal fôres med økologisk fôr og primært fôr fra egen gård. Produksjon og fôring skal legges opp slik at dyrene kan følge sin naturlige vekstkurve. De skal ikke presses til å vokse raskt.
Nedenfor ser du noe av det som skiller økologisk fra ikke-økologisk dyrehold:

Fjørfe

• Færre dyr per husdyrrom
• Krav om naturlig belysning
• Krav om tilgang til utearealer
• Krav til kvaliteten på fôret (økologisk og lokalt)
• Kun saktevoksende raser

Svin

• Griser er sosiale dyr og skal få stå sammen
• Mer plass
• Skal ha mulighet til å leve ut naturlig roteatferd
• Krav om tilgang til utearealer
• Krav om økologisk fôr
• Lengre periode med morsmelk til grisunger

Storfe

• Krav til areal per dyr
• Skal ha permanent tilgang til utearealer
• Skal gå fritt inne i fjøset
• Krav om at dyrene skal få grovfôr, ikke bare kraftfôr
• Krav om at kalver skal ha tilgang til morsmelk

Småfe (sau og lam)

• Krav om løsdrift
• Krav til areal per dyr
• Krav om mest mulig beiting
• Minimumskrav til periode med morsmelk for lam

Hva er forskjellen på økologisk og ikke-økologisk planteproduksjon?

I økologisk landbruk skal man bevare og styrke naturens naturlige økosystemer i så stor grad som mulig. Økologisk dyrking skal bidra til å bevare og forbedre jordens fruktbarhet og forebygge jorderosjon. Plantene skal få næring fra økosystemet de inngår i og ikke ved hjelp av lettoppløselig gjødsel tilsatt arealene. Det betyr at man ikke kan bruke kunstgjødsel eller sprøytemidler, men må bruke andre virkemidler for å gi plantene næring og bekjempe sykdom eller angrep fra insekter og andre skadegjørere.

Forebyggende arbeid og god agronomisk kunnskap er viktig om man skal lykkes med økologisk dyrking, og dette er noen av metodene man benytter:

• Velger plantesorter med naturlig sykdomsresistens og god konkurranseevne
• Veksler mellom ulike planter på samme jordet fra år til året, det man kaller vekstskifte. Alle planter har ulike næringsbehov, ulike lengde på røtter og henter næring på ulikt vis. Vekstskifte brukes for å unngå å tappe jorda for næring, og skape næringsbalanse i jorda.
• Styrker biologisk mangfold, for eksempel å ha mange ulike planter i åkerkanter eller sette opp fuglekasser for å tiltrekke naturlige fiender til skadegjørere i åkeren.
• Bekjemper ugras mekanisk, som harving, radrensing, hakking, pløying.

Kan man bruke gjødsel og sprøytemidler i økologisk planteproduksjon?

Ja og nei. I landbruket generelt er det et ønske om å redusere bruk av både mineralgjødsel og kjemisk plantevern for å redusere forurensning av jord, luft og vann i og rundt gården. I økologisk landbruk er det ikke tillatt med kunstgjødsel og kjemisk/syntetisk fremstilte sprøytemidler.

Gjødsel

I økologisk produksjon skal planter skal få næring fra naturlige gjødselskilder, som belgvekster, kompost og husdyrmøkk. Belgvekster henter næringsstoffet nitrogen fra luften, og har et veldig kraftig rotsystem. Når plantene dør brytes røttene ned og næringsstoffer frigjøres. Et kraftig rotsystem er også viktig fordi det bidrar til mer luft i jorden. Dette bidrar i sin tur til at meitemark og andre mikroorganismer trives bedre og at jorden holder seg frisk og sunn. I økologisk landbruk ønsker man at gården skal være et kretsløp hvor man er minst mulig avhengig av produksjonsmidler utenfra. Derfor komposterer man gamle planterester og skal holde en balanse mellom antallet dyr og dyrkingsarealet slik at både kan mette dyrene og har nok husdyrgjødsel til å gjødsle åkrene.

Plantevern

Dyrking uten kjemisk/syntetiske plantevernmidler betyr at man må bruke mange av virkemidlene nevnt over for å forebygge angrep fra skadegjørere eller sykdom i plantene. Innen økologisk planteproduksjon er det kun noen få stoffer som er tillatt, ofte omtalt som «biocider». Disse kan både være plantestyrkende eller ha giftvirkning. Felles for dem er det at de brytes lett ned, har lav helse- og miljøfare, og at stoffene må ikke ha hormonforstyrrende, nevrotoksiske eller immuntoksiske egenskaper.

Hva er økologisk akvakultur?

Økologisk oppdrett, eller akvakultur, er noe som kan få Ø-merket etter det offentlige økologiregelverket. Dette gjelder for ulike arter, fra laks og ørret til blåskjell og tang. Målet er at naturresursene forvaltes på en slik måte at skadelige virkninger på miljøet unngås. Driften skal baseres mest mulig på lokale og fornybare ressurser, og med vekt trivsel og god helse for organismene.

Dette er noe av det som skiller økologisk akvakultur fra ikke-økologisk akvakultur:

Det er krav om lavere tetthet i merdene (maksimalt 10 kg fisk pr m3). Bedre plass betyr mindre stress for dyrene og det blir enklere for dem å danne stim. Færre dyr betyr også mindre miljøbelastning i havet for eksempel fra avføring fra merdene.

Fôret i økologisk akvakultur skal bidra til et naturlig fôropptak med minst mulig spill. Råvarene til fôret er fra økologisk landbruk, eller avskjær fra bærekraftig fiske som ikke kan brukes til menneskemat. Man får ikke bruke kunstige tilsetningsstoffer i fôret for å gi farge til kjøttet.

Hvem bestemmer hva som er økologisk?

Økologisk er ikke det samme som «naturlig» selv om målet med driftsformen å produsere mat og drikke mest mulig på naturens premisser. «Økologisk» er likevel ikke et begrep som alle kan bruke fritt. Det er basert på regelverk, Økologiforskriften, som vi deler med EU, og som Debio i Norge er satt til å kontrollere.

Økologiregelverket er en del av norsk lov

Reglene for økologisk landbruk i Norge, altså Økologiforskriften, er basert på et EU-regelverk som er tatt inn i norsk lov. I Norge er ansvaret for å kontrollere økologisk produksjon delegert fra Mattilsynet til Debio. For å kunne kalle mat man omsetter for økologisk i Norge, må altså produksjonen være godkjent av Debio. Debio eier Ø-merket som man finner på produkter i matbutikken. Ikke bare landbruksproduksjon, men også foredling, omsetning og akvakultur kan godkjennes som økologisk.

For å kalle noe økologisk, må det kontrolleres av en uavhengig tredjepart

Kontrollen innebærer at en av Debios kvalitetsrevisorer hvert år kontrollerer at regelverket overholdes. Dette regelverket kommer i tillegg til alle andre regler som gjelder for landbruksproduksjon. Ikke noe landbruk i Norge blir så grundig gått etter i sømmene som det økologiske, og Ø-merket er en garanti for innkjøpere for at produktet er produsert etter strenge dyrevelferds- og miljøkrav. Det finnes ingen tilsvarende uavhengig, transparent tredjepartssertifisering uten egeninteresse i produktet eller med økonomiske initiativer fra næringen for matproduksjon i Norge.

Hva er tredjepartssertifisering?

Det er ikke alltid lett som forbruker å vite hvilke valg du skal ta. Gode merkeordninger og tydelig merkede produkter skal hjelpe oss med å ta gode matvalg når vi handler mat.
Det finnes mange typer merkeordninger, men det går et skille mellom merkeordninger som er eid av produsenten selv, og merkeordninger som er styrt av offentlige regelverk og uavhengig aktører. Mens produsentenes egne merkeordninger kontrolleres av dem selv, vil en offentlig ordning bli kontrollert av en uavhengig instans. Eksempler på sistnevnte er Debio, Fairtrade og Svanen. Det kalles gjerne en tredjepartssertifisering når den kontrollerer og merker er uavhengig av produsenten.

Hva er Ø-merket?

Ø-merket er det offisielle miljømerket for produksjon, foredling og omsetning av økologisk mat i Norge. Ø-merket er et synlig bevis på at mat er produsert i tråd med det offentlige økologiregelverket og at dette er bekreftet av en uavhengig tredjepart.

Er det lov å kalle mat økologisk uten at det er kontrollert?

Nei. Selv om man følger Økologiforskriften, kan man ikke kalle produktene sine økologisk uten at det har blitt kontrollert av en uavhengig part. Siden Økologiforskriften er en del av norsk lov, er begrepet «økologisk» juridisk beskyttet. En merkeordning skal bygge tillit mellom produsent og forbruker. En uavhengig instans, som Debio, er en profesjonell part som utfører tilsyn og kontroll med virksomheter for å sikre tilliten til at maten er det den gir seg ut for å være. Kontrollen er slik sett en kvalitetsgaranti for forbrukere. Ordningen er også en beskyttelse for produsenter som etterlever økologiforskriften fordi det sikrer at andre ikke urettmessig kan benytte Ø-merket eller ordet «økologisk» i sin markedsføring.

Hvorfor koster det penger å ha en godkjenning fra Debio?

Debio er en uavhengig non-profit organisasjon. Det betyr at vårt mål ikke er å tjene penger på tilsynet vi gjør, men å kunne dekke våre kostnader til regelverksutvikling, revisjonsbesøk, saksbehandling, og kommunikasjon med tilknyttede virksomheter og andre.

For godkjenning av økologisk landbruksproduksjon, foredling, import og omsetning, og akvakultur i henhold til økologiforskriften, ligger det offentlige gebyrer til grunn.

Kontrollgebyrene er altså fastsatt av Landbruks- og matdepartementet og Nærings- og fiskeridepartementet, og Debio krever inn pengene på vegne av staten. Debios drift er finansiert av et årlig tilskudd fra Mattilsynet.

For godkjenning av bruk av Debios merker knyttet til private regelverk, ligger Debios private gebyrer til grunn. Dette gjelder serveringsmerket, grasbasertmerket og bærekraftige fiskeprodukter. Prissettingen skal gjenspeile kostnadene Debio har knyttet til utvikling av regelverk og saksbehandling.

Kan annet enn landbruk og akvakultur få en godkjenning fra Debio?

Økologisk landbruk handler mye om å kontrollere at alt faktisk er gjort på rett måte. Slik er det også når man foredler landbruksproduktene eller når man importerer eller selger dem.

Det betyr at alle i Norge som slakter, pakker grønnsaker, sylter eller yster og vil selge dette som økologisk, må ha en godkjenning fra Debio. Denne godkjenningen skal si noe om at man har oppbevart og behandlet råvarene på en god måte, at man lagrer dem rett vis og ikke blander dem med andre ikke-økologiske produkter, men også at man ikke bruker ingredienser som ikke er tillatt. Blant det man ikke kan bruke, finner man genmodifiserte produkter (GMO), kunstige fargestoffer, osv. Enten man lager iskrem eller pølse, kan man ikke bruke mer enn 5 % ikke-økologiske ingredienser, og de 5 prosentene må være fra en liste over godkjente produkter.

Alle som lagrer og importerer, må også ha en godkjenning. Da handler det gjerne om at man kan dokumentere at varene er merket rett og kan spores tilbake til sitt opphav. Det betyr at man alltid kan finne ut hvor et økologisk produkt kommer fra.

I tillegg til disse områdene, som begge er en del av det felleseuropeiske økologiregelverket, har også Debio private merkeordninger.

Er reglene for økologisk produksjon, omsetning og foredling de samme i Norge som i EU?

Kravene er de samme i den norske økologiforskriften som i den felleseuropeiske forordningen. I enkelte tilfeller åpnes det for midlertidige unntak fra enkelte regler.

Når regelverk utvikles i EU, involveres Regelverksutvalget (RVU), et samarbeidsutvalg med aktører fra bransjen for å finne mulighetene for forenklinger og tilpasning til norske driftsforhold og rammebetingelser. RVU skal også forberede innspill til internasjonale fora for regelverksutvikling, med hovedvekt på EØS-arbeidet, og formidle regelverksendringer til næringen.

Hvor utbredt er økologisk produksjon i Norge?

Økologisk landbruk er ikke så utbredt i Norge som i våre naboland, noe du kan lese mer om her. I 2022 var knapt 5 % av landbruksarealet drevet økologisk. Samtidig ser vi en årlig vekst på de fleste sertifiseringsområder, noe som tyder på at etterspørselen etter økologisk mat og drikke øker. Hvert år publiserer Debio statistikk over økologiens status i Norge. Tall for 2023 er snart klare.

Hvem er Debio?

Debio jobber med økologisk og bærekraftig mat, og har gjort det i snart 40 år. Vi er en uavhengig non-profit organisasjon som tilbyr veiledning, sertifisering, merking og formidling. Vi kontrollerer både etter offentlige og private regelverk for økologiske og bærekraftige produkter, og har merkeordninger for landbruk, akvakultur, fiskeri, servering og foredling av mat og drikke.

Vi er kjent for vår habilitet og troverdighet, og er et ledende sertifiserings-, informasjons- og veiledningsorgan innen økologi, bærekraft og kretsløp.

Debio er en medlemsorganisasjon og vi er eid av disse organisasjonene.