90 år med Nilsen-landbruk?

Under Økouka 2022 ble sakprosautgivelsen «Økologisk landbruk i Norge gjennom 90 år» lansert på Gartneriet på Bygdø Kongsgård. Under lanseringen var forfatter Emil Mohr påpasselig med å understreke at når de omtaler økologisk landbruk, er det ikke slik at begrepet «økologisk» har vært et gjengs uttrykk med ensbetydende mening fra 1930-tallet og fram til i dag. Derimot har flere ulike innganger til landbruket vært med på å forme det vi i dag kaller «økologisk landbruk». Vi tar et lite dykk ned i boka for å se om vi kan bli noe klokere.

Tekst: Peter Møller
Foto: Malin Longva / Økologisk Norge

Forfatterne Emil Mohr og Morten Ingvaldsen peker tidlig på det de mener er de to tydeligste opphavene til økologisk landbruk, nemlig biodynamisk og organisk-biologisk landbruk:

Biodynamisk landbruk – eller biologisk-dynamisk landbruk som er den opprinnelige benevnelsen – har utgangspunkt i en foredragsrekke som den østerrikske filosofen og naturvitenskapsmannen Rudolf Steiner holdt i 1924, og som på norsk har blitt kalt Landbrukskurset.

Sentralt i biodynamisk landbruk er ønsket om å utvikle driftsopplegg som er mest mulig selvforsynt med fôr og gjødsel. Intensjonen om gården som en mest mulig sluttet og individuell enhet har i ettertid vist sin berettigelse i stadig større grad, skriver forfatterne. Flere rapporter, bl.a. fra FN/FAO, viser til at et landbruk som er basert på et kretsløp av lokale og fornybare ressurser er det mest fremtidsrettede når det gjelder robusthet og muligheter for tilstrekkelig matvareforsyning og bevaring av jordens fruktbarhet.

Kretsløp finner vi både i det biodynamiske og det organisk-biologiske tankegodset, men for sistnevnte er det jordhelse som er det mest vesentlige. Organisk-biologisk landbruk ble utviklet på 1940-tallet i Sveits av tre aktører: Landbrukspedagog og politiker Hans Müller og gartner Maria Müller. Gjennom sin organisasjon for bønder og småskalaprodusenter søkte de etter alternativer til industrialiseringen av landbruket. De kombinerte egne erfaringer med erfaringer fra bl.a. England, men også med forsøksresultater fra biodynamisk landbruk. Den tyske legen og mikrobiologen Hans Peter Rusch bidro til å utvikle det teoretiske grunnlaget og den vitenskapelige dokumentasjonen for metoden.

I det organisk-biologiske landbruket er hensynet til og understøttelsen av den mikrobielle aktiviteten og «vitalstoffer» i kretsløpet jord-planter-mennesker/dyr-gjødsel-jord, et bærende prinsipp. Grunntanken er at sunn jord gir sunne planter, sunne dyr og sunne mennesker.

Organisk-biologisk landbruk er innrettet mot å opprettholde og gjenskape naturens prosesser i størst mulig grad. Derfor legges det vekt på å unngå pløying for ikke å forstyrre den naturlige mikrobielle laginndelingen i jordsmonnet. Grønngjødsel, dvs. plantemasse som gjødsel for å forbedre jordens fruktbarhet og jordstruktur, er et viktig element. Husdyrgjødsel og annet organisk materiale tilføres i mest mulig naturlig tilstand på jorden, der det skal brytes ned gradvis. Plantenæringen som frigjøres siger etter hvert ned til planterøttene. Steinmel kan brukes for å understøtte mikrolivet i jorden, og for å tilføre plantene næring fra tungtløslige, naturlige kilder.

I dag er metoden mest utbredt i opphavslandet Sveits. Prinsipper for organisk-biologisk landbruk praktiseres likevel fortsatt i Norge. I motsetning til biodynamisk landbruk, er dette mest som integrerte deler i ulike økologiske driftsopplegg. Spesielt er prinsippene knyttet til jordkultivering tatt inn i andre sammenhenger, bl.a. innen det som i dag kalles regenerativt landbruk.

Begrepsutviklingen stoppet ikke i førkrigstiden. Miljøbevegelsen, og engasjementet for en annen samfunnsutvikling, satte fra tidlig på 1970-tallet et nytt preg på arbeidet. Særlig betydningsfullt var Edvard Vogt, som med sitt brennende engasjement for ungdomsarbeid og jordvern grunnla i 1968 Seletunstiftelsen for utviklingsforskning og utviklingstiltak:

I 1971 ble organisasjonen Alternativ Jordbruk (jordbruk som alternativ) etablert som en del av stiftelsen, med siktemål å hjelpe interesserte å skaffe seg gård, støtte opp om jordbruksutdanning og å være et samarbeidsorgan for bønder. Til å begynne med var økologisk landbruk ikke en del av formålet. Dette ble endret mot slutten av 1970-tallet da det ble bestemt at organisasjonen også skulle arbeide for å fremme alternative driftsformer i landbruket.

Biologisk, organisk, økologisk eller Nilsen?

Et behov for en fellesbetegnelse meldte seg på slutten av 1980-tallet. I 1987 satte derfor Landbruksdepartementet ned et utvalg, Roaldsøy-utvalget. Oppgaven var å utrede det offentliges rolle og ansvar for videre utvikling av alternative driftsformer i Norge.

Rapporten, som ble ferdigstilt i 1989, fikk avgjørende betydning for viktige veivalg og for det offentliges engasjement. Det ble det gitt klare føringer for at fellesbetegnelsen for driftsformer som til da hadde blitt omtalt som biologisk, organisk, alternativt, og økologisk – offentlig og i omsetningssammenheng – heretter skulle være økologisk. Inntil da var begreper som alternativt, biologisk og økologisk brukt om hverandre og til dels sammenstilt, som biologisk/økologisk. F.eks. het Norsk senter for økologisk landbruk (NORSØK) opprinnelig Stiftelsen for biologisk/økologisk landbruk, og NLVF-rapporten fra 1983 het Alternativt jordbruk.

Nordahl Roaldsøy, utvalgets leder, sa i en uformell sammenheng at for hans del kunne fellesbetegnelsen gjerne være Nilsen, bare den var omforent og ble tatt i bruk av alle!

I tråd med utvalgets anbefaling bestemte altså Landbruksdepartementet at fellesbetegnelsen skulle være økologisk. Biodynamisk brukes fortsatt som betegnelse på den eneste driftsmetoden i Norge som har tilleggsregler til det generelle, økologiske regelverket, men også biodynamisk hører inn under fellesbetegnelsen økologisk. Etter at Landbruksdepartementet bestemte at «økologisk» skulle være felles betegnelse for de ulike alternative driftsformene, kom også en juridisk endring som gjorde innholdet i begrepet entydig: Siden 1991 har EU gjennom en egen forordning hatt bestemmelser om hvilke krav som må være oppfylt i produksjonen for at landbruksprodukter skal kunne merkes og markedsføres som økologiske. Disse bestemmelsene ble tatt inn i norsk rett, og ble en del av norsk lovgivning ved innføring av EØS II-avtalen i 1994. Da ble det ikke lenger tillatt å markedsføre landbruksprodukter som økologiske dersom produksjonen ikke var kontrollert og godkjent av den private og ideelle organisasjonen Debio, som fikk delegert myndighet som kontroll- og godkjenningsinstans fra Statens næringsmiddeltilsyn og Statens landbrukstilsyn (nå Mattilsynet).

Til begynnelsen av 1990-tallet ble begreper som biodynamisk, biologisk og økologisk landbruk anvendt i mange europeiske land, herunder i Norge, uten forankring i lovbestemmelser eller basert på offentlig godkjenning/sertifisering. En rekke privatrettslige godkjenningsinstanser ble imidlertid etablert i ulike land, tuftet på privatrettslige regelverk og merkeordninger, basert på likeartede driftsprinsipper.

Av nordiske land var det Danmark som først tok i bruk begrepet økologisk, og som allerede i 1987, før eus forordning trådte i kraft, sørget for en nasjonal lovbeskyttelse av begrepet. På den tiden, og frem til begynnelsen av 1990-tallet, var den vanligste norske betegnelsen for tilsvarende produksjon biologisk eller alternativt, men til en viss grad ble også økologisk brukt. I en periode ble begrepene også brukt sammen (biologisk/økologisk) før økologisk, ble den offisielle felles benevnelsen for alle driftsformer som oppfylte visse felles minstekrav.

Spor av historien finner vi fortsatt: Biologisk brukes fortsatt i land som Tyskland og Frankrike (Biologisch og Biologique). I engelskspråklige land brukes organic. Innholdsmessig er disse betegnelsene identiske med det vi her i landet benevner som økologisk.

Boka du har lest noen utdrag fra nå, gir svar på spørsmål du nok ikke visste du lurte på. Kanskje vet vi mer om Nilsen-landbruk nå, men flere uoppdagede spørsmål gjenstår: Hva var egentlig Orbio og hva står Debio for? I 1988 fikk NØLL sekretariatsansvar for KU, kan vi lese, men hva står i hele tatt forkortelsene NØLL og KU for?